Da har de endelige resultatene etter EU-valget begynt å rulle inn, og de nasjonalkonservative partiene går av med seieren i land etter land.
Den nasjonalkonservative bølgen som skyller over Europa vil ikke la seg stoppe ved å kalle euroskeptikere for «dumme nasjonalister», og ved å spy ut av seg sterkt overdrevne dommedagsprofetier om hvor galt det vil gå om vi lar euroskeptiske innvandringskritikere bestemme noe som helst. Noen snakker som om den minste nasjonalisme vil lede direkte til et nytt holocaust og krig på kontinentet. Mange europeere reagerer imidlertid på EUs grunnleggende antidemokratiske form, og ønsker et samarbeid som ikke suksessivt tar oss mot et føderalt Europa.
En del av EU-fantastene begår ofte den feilen at de likestiller en skepsis mot EU med mangel på samarbeidsvilje med andre europeiske land. Man fremstiller det som om skeptikerne ønsker å gå tilbake til en tid der europeiske nasjonalstater så hverandre som fiender og fremmede, uten handel over grensene eller noen form for samarbeid.
Les også: EU-kommisær vil begrense pressefriheten for å hindre «dårlig nasjonalisme»
Litt samarbeid er nødvendig
De færreste har vel et problem med det indre markedet. Felles løsninger på visse områder kan være lurt, som for eksempel hva gjelder det ytre grensevernet, og kampen mot internasjonal kriminalitet. Også europeiske land må stå sammen i solidaritet når farer truer utenfra. Man skal ikke kimse av akkurat dette argumentet fra eurofantastene. I en verden der giganter som Kina blir stadig mektigere, må Vesten, inklusive Europa, være en samlet motvekt. Men alle skjønner at man kan samarbeide uten å ha en overnasjonal myndighet, som dessuten har mye av den makten vi egentlig gir våre egne folkevalgte, der det fattes beslutninger om alt fra snus til fiskeri. Fantastenes alt eller ingenting-retorikk er ganske uforståelig.
Men de nasjonalkonservative kan ikke ha for høye forventninger for hva de kan klare å få til. Parlamentet kan kun stemme over forslag fra kommisjonen, som er EUs utøvende makt, lik en regjering. Kommisjonen består av byråkrater, som ikke er valgt av noen.
Grunnleggende problemer
Selvsagt har parlamentet noe makt, og kan modifisere forslag, ellers hadde jo ikke dette valget her hatt noe større signifikans enn valgene i Nord-Korea. Men det er slående hvor maktesløse EU-parlamentarikerne er, når de ikke engang kan legge sine egne forslag, og bestemme hvem som skal ha den utøvende makten, som man gjør i Norge og i andre parlamentariske demokratier. Parlamentet kan imidlertid avsette kommisjonen, men det krever at to tredeler av representantene støtter dette. De nasjonalkonservative må altså bli veldig store om de skal kunne få mye makt i EU.
Det er altså noe grunnleggende galt i hvordan EU er organisert. Samtidig presser eurokratene på for mer integrering medlemsstatene imellom, og at EU skal bestemme mer over europeeres liv. Selvfølgelig reagerer jevne europeere negativt på det. For mange virker de demokratisk valgte overmaktene i Oslo, København, London eller Madrid fjerne nok som de er. Folk vil rett og slett ikke styres noe særlig av navnløse, ansiktsløse byråkrater, som de ikke kan fjerne når de er misfornøyde, i en by langt utenfor egne grenser. De nasjonalkonservative må derfor jobbe for et mer demokratisk EU, med mer makt til parlamentet, men også at mer makt skal gå tilbake til nasjonalstatene. Bare sånn kan samarbeidet bli mer spiselig.
Arven fra Gro
Som innvandringskritiker er det vanskelig å ikke også være kritisk til EU. Det er i løpet av det siste året kommet en rekke uttalelser fra ulike eurokrater, som fra tid til annen har passet på å minne oss om deres rabiate innvandringsradikalisme og føderalisme. Noen har til og med ment at Europa og Afrika vil smelte sammen i fremtiden, og det er reist planer om tvungen omfordeling av migranter. Med slike synspunkter er det ikke det minste rart at EU-samarbeidet blir mer upopulært.
Her på berget har vi valgt å underlegge oss, uten å engang ha en stemme. Vi har gitt oss selv den ultimate jumboplassen. Vi lar oss styre av andre lands politikere i Brüssel, uten å kunne gjøre noen verdens ting når vi er misfornøyde med dem. Vi får ikke være med på den nasjonalkonservative vekkelsen i EU, selv om den angår oss i høyeste grad. Det angår oss til tross for at vi hele tiden har ment at EU ikke er noe for oss. Takk skal du ha, Gro.