De klager: «Livet er tungt å bære». Men hva skal de ellers med sin morgenstolthet og sin aftenbønn?
Livet er tungt å bære; men vi skal ikke late som om vi er sarte bare av den grunn. Vi er alle gode pakkesler og aseninner.
For hva har vi til felles med rosenbladet, som skjelver bare en dråpe dugg samler seg på det?
(Fritt etter F. Nietzsche, «Slik talte Zarathustra» / «Om å lese og skrive»)
Denne kronikken er en reaksjon på økende splittelse i samfunnet generelt, og direkte fremprovosert av foredraget «Deconstructing Privilege» av Patricia Aas, som en venn av meg mente jeg bare måtte se.
Foredraget handler om hvor privilegerte de er, hvis reise gjennom livet ikke er preget av undertrykkelse og krenkelse. Her en noen eksempler fra foredraget på undertrykkelse noen stakkars individene må tåle:
Transmenn er visst redde for å gå til frisøren, fordi frisøren kommer til å insistere på at de betaler for dameklipp (som vanligvis er dyrere), noe som rett som det er resulterer i verbale og fysiske angrep dersom kunden insisterer på å betale for herreklipp. På arbeidsplassen må de bare finne seg i å bli det lokale freak-showet, samt å få spørsmål om hvordan de ser ut «der nede». Hvis de bytter kjønn uten å bytte jobb, må de i tillegg også hele tiden forholde seg til sitt «tidligere jeg», ved at f.eks. gamle dokumenter kan bære deres tidligere navn (som har feil kjønn).
Kvinner generelt må tåle å få kommentarer om vekten sin og utseendet ellers. Det forventes av dem at de tar «husarbeidet» (tørke bordet etter lunsj, tømme oppvaskmaskinen, etc.) på jobben. I tillegg gruer de seg som regel til sosiale aktiviteter med kollegaene sine, fordi mennene, blir det hevdet, tenker kun på en ting når de får i seg alkohol.
Personer med mer pigment i huden enn gjennomsnittet (altså brunhudete som meg) stenges ute fra visse jobber pga. språk eller aksent. Har de en «eksotisk» religion, vil de ikke få fri fra jobben på sine helligdager. I tillegg blir de rett som det er forvekslet med renholdspersonell på kontoret.
Også videre. Foredraget avsluttes med appell om at de privilegerte på arbeidsplassen må vise mer forståelse for kollegaene sine som ikke er like heldige som dem selv.
Jeg har ikke noe problem med å se at visse grupper har større sannsynlighet for noen konkrete utfordringer enn andre. Det er helt åpenbart. Jeg er også en stor tilhenger av empati, også på arbeidsplassen. Det jeg reagerer på, er hvordan vi nærmest automatisk skal tillegge personer krenkethet eller undertrykthet, eller mangel på det, kun utfra gruppetilhørighet basert på f.eks. hudfarge eller kjønn. Jeg har også et helt annet syn på hvordan vi best kan møte disse utfordringene. Jeg tror vi kommer lengst ved å tillegge de vi har rundt oss god tro, med mindre vi har grunn til noe annet. Vi skal være rause og tilgivende. Og noen ganger skal vi belære uten å dømme. For vi gjør alle sammen dumme ting. Jeg kan ta ett av mine egne utfordringer som eksempel.
For meg oppleves det som å vri en kniv i hjertet mitt når en venn eller kollega sier «god 17. mai» til meg, eller hvis de spør hvordan jeg feiret dagen første arbeidsdag etter. Jeg feirer nemlig ikke 17. mai. For meg er det ikke Norges nasjonaldag, men dagen jeg mistet min sønn til hjernehinnebetennelse. Jeg kunne spilt krenket-kortet og påført den uvitende personen en gjeld av krenkelse, men det ville vært en svært egoistisk reaksjon fra min side. Det er mye bedre å forklare for dem uten å påføre dem noe skyld.
Ordet «interseksjonalitet» er også flettet eksplisitt inn i foredraget. Dette er et begrep fra en pseudo-vitenskapelig gren der bl.a. vi alle sammen kan tallfeste hvor krenket eller undertrykket vi er, for så å finne ut hvor i krenkelseshierarkiet vi befinner oss. Jo mer undertrykket eller krenket en person er, jo mer må vi alle sammen veie det opp ved ekstra hensyn og mot-privilegier (f.eks. kvotering).
Og nå det som gjør dette enda rarere: man trenger ikke være reellt undertrykket selv for å få forkjørsrett foran andre. Det holder at man tilhører en kategori som har vært krenket opp gjennom historien. Et eksempel er homofile, som opp gjennom historien har blitt møtt med forfølgelse. Dette faktum blir flittig brukt som argument for hvorfor heterofile skal forfordeles framfor annerledes-seksuelle uavhengig av situasjonen idag.
Det er flere nettsider som lar deg regne ut din interseksjonalitets score. Mitt score er f.eks. 49, som betyr at jeg er mer undertrykt enn 78% av verdens befolkning. Med andre ord er dette systemet rigget for meg. Problemet er bare at jeg overhodet ikke er undertrykt.
For meg er dette ikke noe annet enn systematisk rasisme, og det er noe av det som plager samfunnet vårt mest akkurat nå. Hvis du tilhører den mest privilegerte gruppen, dvs hvit heterofil mann, skal du enten innrømme ansvar for all verdens urettferdighet, eller bare holde kjeft. Kun på grunn av din hvite hud og Y-kromosomet i cellene dine.
Dette er heller ikke bare ren teori. Interseksjonalitet har allerede medført mye alvorlig smerte og lidelse for enkeltpersoner. Et eksempel er ofrene til Karen White, en transkvinne (altså født med penis) som krevde å sone en voldtektsdom i et kvinnefengsel, hvor hun senere voldtok flere medfanger (med penisen sin). Eller den kvinnelige MMA-utøveren Taika Brents, som fikk skallen sin knust i kamp mot Fallon Fox, en transkjønnet kvinne.
Les også: Transkjønnet voldtektsmann fikk sone i kvinnefengsel, begikk nye overgrep
Å bli krenket er nærmest blitt hard valuta, også her i Norge. Det så vi nylig i kritikken av Stovnerrevyen, der tre elever anonymt gjorde seg til talspersoner for alle ikke-hvite for så å erklære en veldig stor og heterogen gruppe for krenket. Respekten en person får i stadig flere miljøer er direkte proporsjonalt med hvor mye krenkelse vedkommende kan påberope seg.
Sannheten er at de fleste av oss kommer godt overens, enn så lenge. Vi vil ikke ha et tankesett som systematisk (og kunstig) setter grupper opp mot hverandre, de privilegerte mot de unyttede, de ufølsomme mot de krenkede.
Det vi trenger mer av, er bevissthet rundt det vi alle har til felles. Vi alle for eksempel alle en grunnleggende innstillingen om å være reale mot hverandre. La oss for all del ikke erstatte kardemommeloven med krenkelsens hierarki.
Noe annet vi alle har til felles, er at vi alle sammen regelmessig får juling av livet. Og at vi alle sammen tåler det. Ingen har i det lange løp noen fordel av å fokusere på sin egen lidelse, og kreve at alle andre også skal gjøre det. Eller sagt med Nietzsches ord: Livet er tungt å bære; men vi skal ikke late som om vi er sarte bare av den grunn. Vi er alle gode pakk-esler.