Det at en gruppe mennesker tidligere har vært undertrykt er ikke det samme som at man må innfri ethvert krav gruppa kommer med.
Jeg støtter også like rettigheter for homofile. Men likestillingen har nå gått over i privilegier. Ja, det at Pride-flagget vaier på offentlige flaggstenger er et privilegium. Det å få sperret av deler av Oslo sentrum og å motta mange millioner i året fra det offentlige er heller ingen selvfølge. Og den positive ukritiske holdningen mediene viser er få forunt.
Jeg synes Pride var et forfriskende og provokativt innslag så lenge det var en grasrotbevegelse. Men etter hvert oppfører «priderne» seg som om de eier Oslo, at det er naturgitt at alle roper hurra for dem og at de skal få mange millioner kroner av våre skattepenger hvert år (gjennom foreningen Fri). Oslo-Priden er nå utvida til ti dager, med et stort og kostbart program. Så nå kan man i hvert fall ikke lenger si at Pride er en grasrotgreie.
«FRI har til sammen 16 ansatte i varierende stillingsbrøker mottar årlig statsstøtte fra Barne, ungdoms- og familiedirektoratet. For 2016 var denne støtten på 4,2 mill. kroner. Utover dette .støtte fra blant annet Utenriksdepartementet, Helsedirektoratet, Justisdepartementet, Norad og andre aktører». Det sies at dette tilsammen utgjør 20 millioner kroner pr år eller mer.
Les også: Vinner av Ukens Resett-navn
Fri går inn for surrogati, legalisering av prostitusjon og pridere blir beskyldt for seksualisering av barn, lefling med ulovlige rusmidler mm. Men mediene opererer snarere som aktivister for Fri/Pride. Som da NRK skrøt av at de presset Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet til «å flagge i regnbuens farger». «Knappe tre timer etter at NRK publiserte saken om at Norges største universitet sa nei til å flagge under Pride har NTNU snudd.»
Og som NRK/Dagsrevyens glorifisering både av modellyrket og en ungdoms kjønnskifte. «Siri (17) ble født i guttekropp – nå går modelldrømmen i oppfyllelse»
Mer generelt: medienes forfølgelse av politikere som ikke vil gå i Pride-tog. Men hvis det at man ikke vil være med på «Priden» er et tegn på homo-fiendtlighet må alle de som ikke demonstrerer mot krig være for krig. Det kan dessuten tenkes at noen syns det er bedre å være på stranda en varm junidag enn å gå i tog i Oslo.
Stortingsmelding nummer 15 (2008-2009) bringer lys over hvorfor mediene, politikerne og organisasjonene er så samkjørte også i denne saken:
– Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter…….Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media……for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører.
Mange homser og lesber er kritiske. «De aller fleste homser og lesber går ikke i Pride. Det er flott med mangfold, men Pride står ikke for mangfold….Pride er et autoritært prosjekt og de er ikke ulik autoritære religiøse menigheter når det kommer til meningsmangfold. Organisasjon bak demoniserer alle som er uenige med dem. Hvis folk bare visste ville de nok tenkt seg om før de deltok i Pride» ifølge Tonje Gjevjon som er lesbisk.
«Jeg nekter å gå i Pride. Men, jeg gikk der da jeg var 22 og vi var knapt 100 stk som blei spytta etter. Nå er pride et «se og bli sett arrangement» fordi de som kom før oss har sikret oss like juridiske rettigheter. Det er ikke mer å kjempe for. Vi er inkludert.
Jeg kan heller ikke støtte opp rundt et miljø som fremmer sex og rus. Jeg har ikke nødvendigvis alltid vært guds beste barn, men å introdusere noen for rus ville jeg ikke under noen omstendighet hatt samvittighet til. I motsetning til hva de politisk korrekte tror så er det ikke bare fred, lykke og fordragelighet i Regnbuelandet». Loke Amashar, homofil mann.
Svært sterke ord, men uansett vitnesbyrd om at det ikke bare er fred og kjærlighet i «Regnbuelandet».
En kvinnelig heterofil bekjent skrev at vi trenger prideflagget fordi det står for «like rettigheter og frihet fra diskriminering, uavhengig av legning, seksuell identitet eller orientering». Men det norske flagget står jo for nettopp det. Vi trenger ikke det omstridte prideflagget i tillegg. Her snakker jeg sjølsagt om hva som skal vaie på offentlige bygninger, ikke om privat bruk.
Nå må politikerne manne seg opp til å stå imot Fri og Prides kravmentalitet fra mediene. For en del av problemet er politikere på popularitetsjakt, som, for å bli gjenvalgt, ser seg nødt til å danse etter tidens melodi som er å si hipp hurra til alt og alle som pynter seg med regnbuen.