Foto: Kyrre Lien / Scanpix

Innvandringen koster penger, mange penger. Det er skattebetalerne som må betale for den. De må jobbe mer. De må jobbe lenger. De må betale mer i skatter og avgifter. De må blant annet betale bompenger.

De får dårligere velferd enn de ellers ville fått. Eldreomsorgen blir dårligere. Kreftkøene blir lengre. Kriminaliteten blir høyere. Koranklossene blir flere og samfunnssikkerheten blir dårligere.

De sosiale og kulturelle konfliktene øker. Ytringsfriheten innskrenkes. Menneskerettigheter, demokratiet og rettsstaten svekkes. Norsk kultur og norske tradisjoner settes under press. De demografiske, økonomiske og politiske omveltningene er omfattende.

Det er prisen vi må betale for humanismen, solidariteten og visjonen om det flerkulturelle fellesskapet. Det er hva drømmen om internasjonal forbrødring koster. Dette er den billige arbeidskraftens bakside. Dette er realiteten. Dette er de faktiske forhold.

Les også: Utsendelse til Afghanistan stanset – mor returneres til Norge

Det er lenge søkt tildekket og skjult for velgerne og skattebetalerne. Bare motstrebende og fragmentarisk har SSB begynt å levere relevant tallmateriale. Statistikkene er mangelfull og villeder fortsatt. Det samme gjør akademia og særlig de samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøene.

Over to fulle sider i Aftenposten 20.6. tar fire forskere ved PRIO sammen med Elisabeth Eide ved Oslo-Met, til orde for en liberal innvandringspolitikk.

PRIO påstår å være «committed to academic excellence» og ser nettopp deres høye akademiske standard som «avgjørende for en meningsfull påvirkning av samfunnet». Oslo-Met påstår å ha som hovedmål «å være en ledende leverandør av forskningsbasert kunnskap for velferdssamfunnet».

Begge artiklene er imidlertid så stinne med faktafornektelse og ren svada som er så langt unna «academic excellence» og «forskningsbasert kunnskap» som det vel er mulig å komme. Dette er ren kampanjejournalistikk som ikke har noe med forskning å gjøre.

PRIO-forskerne skriver blant annet at en «norsk innvandringspolitikk er streng og det har den vært i lang tid» og at en «enda strengere innvandringspolitikk ikke sikrer velferdsstaten». Den første påstanden er falsk. Den andre er villedende.

Det kom 18.103 nye innvandrere til Norge i 2018. 12.402 av disse kom fra Afrika og Midtøsten. I forhold til folketallet, som er det eneste meningsfulle å sammenlikne med, er Norge blant de landene i Europa som mottar flest asylsøkere.

At en «enda strengere innvandringspolitikk ikke sikrer velferdsstaten» er ikke løgn, men sterkt villedende. Det er selvsagt andre utgiftsposter i statsbudsjettet enn innvandring. Men innvandringen koster Norge en plass mellom 60-250 milliarder kroner årlig.

Les også: Støttemarkering for å få Abbasi-familien til å bli

Ingen vet eksakt hvor mye, for vi har en regjering og en finansminister som ikke ønsker eller er i stand til å frembringe eksakt statistikk. Men en behøver ikke forstå så mye om statens finanser for å skjønne at innvandringen går på bekostning av velferdsstaten og at den ikke lenger er bærekraftig.

I stedet for forskning og fakta for å underbygge sine påstander tilbyr PRIO-forskerne synsing, svada og selvfølgeligheter som at det handler «om å erkjenne at verden er én», «at vi alle er best tjent med samarbeid for å løse felles utfordringer» og at «utfordringene knyttet til internasjonal migrasjon ikke kan løses av noe land alene».

Det vises til Marakesh-avtalen, som Frp var med og stemte gjennom, og at flyktninger har særskilt behov for beskyttelse nedfelt i Flyktningkonvensjonen. Men det sies ikke et eneste ord om det store innslaget av økonomiske velferdsinnvandrere fra Midtøsten og Afrika.

Det opplyses heller ikke om at de fleste av de som kommer hit i regelen er de økonomisk mest ressurssterke. De som trenger det minst. Og ikke et pip om at Flyktningkonvensjonen ikke forplikter til å gi statsborgerskap og varig opphold, men tvert imot forutsetter at flyktningene reiser tilbake for å gjenoppbygge sine egne land når situasjonen der tillater det.

Har en slik framstilling av et komplisert sakskompleks noe med faktabasert og saklig forskning å gjøre? Er det dette en smak på det PRIO kaller forskning «committed to academic excellence»?

Fra PRIO kunne vi kanskje ventet en noe mer nyansert og reflektert fremstilling enn fra den tidligere maoisten, AKPml’eren og Pol Pot-sympatisøren Elisabeth Eide ved Oslo-Met.

Hun viser til behandlingen av Abbasi-familien og mener at «behandlingen av flyktninger i Norge har nådd et nytt nivå».

Artikkelen er full av gale påstander og blottlegger at Oslo-Met driver kampanjejournalistikk og noe helt annet enn «forskningsbasert kunnskap». Hun hevder blant annet at «situasjonen for afghanske flyktninger i Iran er blitt drastisk forverret etter at USA sa opp atomavtalen og innførte sanksjoner».

Les også: Abbasi-familiens sak viser at vi trenger et paradigmeskifte i norsk innvandringspolitikk

Det er tull, i beste fall en sterk overdrivelse. Det bor omkring 2,5 millioner afghanere i Iran. Knapt 1 million av disse er registrerte. De resterende er illegale migranter som ikke har råd til å reise til Europa og som stadig reiser frem og tilbake over grensen til Iran og Pakistan for arbeid og annet.

Forholdene og mulighetene i nabolandene svinger stadig og den lokale migrasjonen over flyktige landegrenser svinger med den. Det er ikke noe nytt. Slik har det vært i uminnelige tider. Det vet jeg litt om. Jeg har bodd i Iran.

Så skriver Eide at «Når politiet i samråd med utlendingsmyndighetene ”uttransporterer” (les:deporterer) en bevistløs mor, Atefa Rezaie, idet helsepersonell fant henne ’fit for flight’, det vil si transporterbar, har norsk behandling av flyktninger nådd et nytt nivå».

Det er godt eksempel på kampanjejournalistikk.

Men det er ikke noe godt eksempel på «forskningsbasert kunnskap». Følelser mobiliseres ved at myndigheter, helsepersonell og andre demoniseres. Mange vet ikke bedre og tar slike utsagn fra tilsynelatende kompetent og autoritativt hold for god fisk.

Jeg tror mer på at helsepersonellets fremstilling er riktig. Jeg har ved selvsyn flere ganger sett muslimske kvinner i ulike situasjoner «fake» besvimelser og hysteriske anfall for å oppnå fordeler eller unngå sanksjoner. Enhver sosialantropolog med noe kjennskap til regionen og islam kan fortelle om det samme.

I henhold til Koreanen er det helt legitimt å lyve overfor en ikke-muslim dersom det tjener den rett-troendes interesser. Slik fant også Abbasi-familien det legitimt å lyve om at de ikke hadde noen far og forsørger og dermed skaffet seg oppholdstillatelse på falsk grunnlag. Men det sier Eide ikke noe om.

Les også: Abbasi-familien og medienes plutselige interesse for kostnadene i utlendingsforvaltningen

Eide klager videre over at Norge deporterer asylsøkere til Afghanistan, at det er det farligste landet i verden og at 99% av afghanske menn får avslag på søknad om asyl til Norge. Det hadde kanskje satt det litt i perspektiv om hun samtidig hadde opplyst om at sjansen for å bli drept av konflikt eller terrorhandlinger i Afghanistan er forsvinnende liten og at den har gått sterkt ned de siste årene.

Av omkring 37 millioner som bor i Afghanistan, ble 4.672 drept i terrorhandlinger i 2017. Sjansen for å bli drept av terrorhandlinger er med andre ord 0,000129 promille. Fra å være den 8. viktigste dødsårsaken i 2007 var død som følge av terrorhandlinger nede på 26. plass i 2017.

Det dør langt flere som følge av hjerteinfarkt, overvekt og diabetes og i trafikken i Afghanistan. Forventet levealder har økt dramatisk siden 1990.

Og hvorfor skal familien Abbasi gis norsk statsborgerskap og ikke de resterende 37 millionene? Eller kanskje mener Eide og forskerne på PRIO at vi like godt kan la hele Afghanistans befolkning komme til Norge? Det vil ikke forbause.

At Elisabeth Eide leser Koreanen slik hun på 70-tallet leste Mao’s lille røde er kanskje heller ikke annet enn å forvente. Saklighet, forhold til fakta og sunn fornuft blir følgelig deretter.

Men at statsfinansierte forskere på PRIO ikke skjemmes over å blottlegge at de vitenskapelige idealer om sannhet, pålitelighet og etterprøvbarhet for lengst er lagt på hylla og at kampanjejournalistikken i innvandringsdebatten har tatt fullstendig over, forteller litt om hvor dypt akademia er sunket.