Sverre Avnskog gir i sin artikkel om definisjonsmakt over hijab’en uttrykk for at det skal være opp til bæreren av den å bestemme hva den representerer og symboliserer. Uavhengig av hva andre måtte mene om hva den representerer og symboliserer.
Det er et bortimot uangripelig standpunkt etter tradisjonell norsk kultur og sedvane. Hva andre måtte mene om et individs klesplagg er komplett likegyldig for bæreren av plagget, man har klesfrihet i Norge. Det er en stil og smakssak hvorvidt man setter på seg en flosshatt, østerdalslue, MAGA-caps, vikinghjelm eller for den saks skyld en klassisk djevellue. Mangfoldet innen hodeplagg kan skues under det årlige derbyet på Øvrevoll hvor man er både høye og brede i hatten. Hodeplagget kan signalisere individets egenart, eller det kan signalisere gruppetilhørighet. Begge deler er like uproblematisk.
Les også: Hvem eier egentlig definisjonsmakten for hva en hijab skal symbolisere?
Det som likevel kan anføres mot Avnskogs ellers så greie utgangspunkt er at tidene forandrer seg, og lovene likeså. Den kontroversielle §185 som Hjerpset-Østlie har tatt initiativ til et opprop mot, innebærer en endring av definisjonsmakt fra individ til gruppe. Paragrafen lyder som følger:
– Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forhånelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres:
hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse
religion eller livssyn
homofile orientering eller
nedsatte funksjonsevne
Den som bærer hijab’en vil selvfølgelig mene seg berettiget til og iføre seg den som et hvilket som helst annet plagg. Det stiller seg helt annerledes for dem som føler seg truet, hatet, forhånet eller ringeaktet av dette symbolet ut i fra etnisk opprinnelse, religion, livssyn eller homofil orientering. De skal etter loven ha et vern mot å bli rammet av denne type ytringer. Når noen forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig fremviser det symbolet som hijab’en utgjør, vil det av flere i disse gruppene oppleves som en diskriminerende og hatefull ytring. Loven er helt spesifikk på at også symboler regnes som ytring.
Les også: Vi har åpnet for hijab på Stortinget, skal vi la Koranen bestemme norsk lov?
Da må det etter loven være straffbart å bruke dette symbolet offentlig hvis disse gruppenes rettsvern mot hatefulle ytringer skal ivaretas. Det er ikke vanskelig å forstå at så vel kristne, homser, jøder og helt vanlige nordmenn og kvinner vil føle seg både truet, forhånet, hatet og ringeaktet av det denne symbolske ytringen representerer. Diskrimineringen kommer tydeligst til uttrykk i no-go soner hvor kvinner uten hijab vanskelig kan bevege seg fritt uten å bli forhånet, truet eller trakassert. Denne utviklingen har man sett tydeligere og tydeligere år for år i Sverige.
Alternativet er å fjerne §185, og akseptere at disse gruppene ikke skal ha noen definisjonsmakt over verken hijab’en eller andre hatefulle symboler. Da får individet igjen friheten til definere hva hijab’en skal representere, uavhengig av hva andre grupper måtte mene om hva den symboliserer. Det salomoniske aspektet ville ligge i at det da også ville blitt langt romsligere takhøyde for å kritisere alt hva dette plagget står for. Det er for øvrig min absolutte overbevisning at Norge var et langt friere og mindre hatefullt land da vi var fri for så vel §185 som hijab’er.