Frank Rossavik, kommentator i Aftenposten. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
annonse
annonse

Aftenpostens kommentator Frank Rossavik skrev 15. juli at identitetspolitikken ødelegger for demokratene i USA, men også truer med å knekke hele landet. Det har han rett i, men årsakene er andre enn de han presenterer.

Destruktiv identitetspolitikk

Rossavik skriver at den progressive politikeren Alexandria Ocasio-Cortez (29) fra det Demokratiske partiet har gått til angrep på veteran og Speaker of the House, Nancy Pelosi, og anklaget henne for rasisme. Han sier videre at dette er et identitetspolitisk retorisk grep for å forhindre legitim kritikk av Ocasio-Cortez’ politiske agenda.

annonse

Rossavik argumenterer for at president Trump og hans kjernetropper håper at Ocasio-Cortez er hva de trenger for å bli gjenvalgt. Så langt er jeg enig i Rossaviks analyse.

Men når Rossavik prøver seg på en kort definisjon av identitetspolitikk, bommer han:

– Identitetspolitikkens kjerne er kamp på vegne av en gruppe med felles identitet mot diskriminering og marginalisering. Så lenge kravet er likebehandling i et større fellesskap, er identitetspolitikken en positiv kraft. Problemet oppstår når gruppene forlanger autonomi, når de er seg selv nok, når de møter nær sagt enhver form for kritikk med påstander om krenkelse. For eksempel slik Alexandria Ocasio-Cortez møtte kritikken fra Nancy Pelosi.

Et multikulturelt samfunn vil automatisk lede til at ulike etniske grupper og andre grupper med sterke identitetsmarkører jobber for å fremme sine interesser, også kalt identitetspolitikk. Det er en iboende destruktiv kraft i alle etnisk og kulturelt fragmenterte samfunn.

annonse

Les også: Danske sosialdemokrater kritiseres for brutte valgløfter – vil nå liberalisere innvandringspolitikken

Rossavik hevder at Donald Trump i høy grad ble valgt som et resultat av «hvit identitetspolitikk», som gjerne defineres som privilegerte hvite middelaldrende menns irrasjonelle frykt for å miste sine ufortjente, arvede samfunnsposisjoner. Nasjonalisme er også negativ identitetspolitikk, ifølge Rossavik.

Her ser vi en feilslutning utledet fra hans ovenstående definisjonsfeil. All politikk dreier seg fundamentalt sett om identitet, ettersom den dreier seg om å ta beslutninger for et felles «vi». Det ligger i politikkens natur at den handler om hvordan man skal fordele makt og ressurser, plikter og goder ut fra et sett med verdier.

Om disse verdiene har bakgrunn i en gruppe mennesker som deler en felles gruppeidentitet og er del av den samme kjernekulturen (tysk: Leitkultur), har man en god plattform for en fri og åpen debatt. Man kan da ha et velfungerende demokrati. Hvis derimot politikk diskuteres mellom grupper med ulik etnokulturell identitet, utvikler politikken seg fort til en kamp om ulike etniske og kulturelle gruppers særinteresser.

Dette kan eksemplifiseres med den opprivende effekten feminisme, Pride-ideologien, Black Lives Matter, innvandringslobbyen og islamske pressgrupper har på et tidligere homogent høytillitssamfunn.

annonse

I Norge er det mange som ikke forstår amerikansk innvandringspolitikk, og hvor langt ytre venstre går i retning av åpne grenser. Ocasio-Cortez tar blant annet til orde for en politikk som inkluderer å legalisere det som nå betegnes som ulovlig innvandring.

Mangfold som redskap for konflikt

Rossaviks innlegg har fått et tilsvar fra jusstudenten Tarjei Ellingsen Røsvoll som må kunne sies å fremme det man kan kalle det nykommunistiske eller kulturmarxistiske perspektivet. Han nekter for at det Ocasio-Cortez driver med er venstreorientert identitetspolitikk.

Når han hevder at Pelosi står for Trumps innvandringspolitikk fordi hun får «store summer fra den private fengselsindustrien som tjener rått på migrantkrisen», er vi langt inne i sosialisters konspirasjonsteori-land.

I en lengre kronikk i Morgenbladet i august 2018 argumenterte Røsvoll blant annet for at venstresiden ikke skal angripe sine egne med anklager om identitetspolitikk:

Arbeidsdagen til de enkelte som lever under kapitalismen er på ingen måte noe som er så lik at vi kan danne en klassebevissthet på den, tvert imot er arbeidslivet mer atomisert og individualisert enn noen gang. Og mens den mobiliserte arbeiderklasse har blitt mindre og mindre, har de mobiliserte feministene, queer-aktivistene, miljøaktivistene og grupper som Black Lives Matter vokst seg større enn på lenge. Disse møter forståelig nok hard motstand fra høyresiden, men en venstreside som arbeider mot slike grupper, mot ‘identitetspolitikken’, er en venstreside som har glemt hva man kjemper for.

Denne typen retorikk er ikke ukjent for Røsvoll. I en artikkel publisert i Magasinet Agenda april 2018 anklager han NRK for å ikke være objektive i en omtale av terrororganisasjonen Antifa. Han ser ikke noe poeng i å «overføre debatten direkte til Norge». Til tross for at Antifa åpenbart er godt organisert, hevder Røsvoll:

– Antifa er ingen «gruppe». Det er velkjent at antifascistiske grupper så godt som aldri organiserer seg, tvert om forsøker de å gjøre det i så liten grad som mulig. En mer presis betegnelse er mennesker som benytter black-bloc og antifascistiske strategier”

annonse

Nykommunister som Røsvoll er altså helt bevisst på hvordan venstresiden kan og bør bruke identitetspolitikk til å skape den endringen de ønsker i samfunnet og bortforklare og forsvare de som bruker «black-bloc og antifascistiske strategier» for å redusere ytringsfriheten til de som går mot deres kulturmarxistiske ideologi.

Sentrums-skribenter som Rossavik som ikke har innsett hvor undergravende multikulturalismen og kulturmarxismen er som ideologi, står impotente tilbake og skriver velformulerte, men tanketomme kronikker om hvor farlig identitetspolitikk er.

Les også: Innspill til klimadebatten: Frykt ikke, jorden «skal bestå for evig»

Identitær vs Identitetspolitikk

Marxistisk identitetspolitikk er aldri ønskelig og er spesielt skadelig i multikulturelle samfunn. Det verdens folk derimot trenger, er en identitær tilnærming, som sikrer folks unike kulturelle og etniske egenart og deres tradisjoner mot imperialisme, enten det er kommunismens ensretting, McDonaldisering eller islamisering.

Mens marxistisk identitetspolitikk er bygget på konflikt mellom grupper, er det identitære samlende. Kjernen i det identitære er å samle nasjonen rundt en kjernekultur med røtter i vertsbefolkningen.

Å blande sammen forskjellige kulturer til en grå og konfliktfylt masse er ikke mangfold, men kaos. Mangfold får man bare dersom man lar hver kultur få lov til å utfolde seg etter egne premisser innenfor egne geografiske kjerneområder.

En slik etnopluralistisk filosofi som forsvar mot multikulturalisme og globalisering, være seg om man er tibetaner eller europeer, er den beste garantien for ekte mangfold.

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon