Illustrasjonsbilde. Florian Ledoux/REX Shutterstock
annonse

Vi har bare atten måneder på oss til å redde verden. Og ingenting tyder på at verdens politikere vil ta til fornuft. Det leste jeg senest for noen dager siden i Dagsavisen. Greta Thunberg advarer oss, men jeg tror hennes forsøk er forgjeves. Derfor har jeg tatt mine forholdsregler. 

Som journalisten skriver i artikkelen: «Vi kan godt skjemmes å være arvinger i blodrød, rett linje av en vestlig kultur som fra 1500-tallet systematiserte ranet av fremmede folk og som helt fram til vår tid har krystet andre, fattige land for deres ressurser. Først med bibel, så med børs. Alltid med brutalitet.» Og jeg personlig skjemmes ikke over å ha den skammen, for å si det sånn. Det føles godt, på en selvskadene måte.   

Før jeg forteller om de omfattende forandringene jeg har gjort med livet mitt, vil jeg bare minne leseren om premissene for mine avgjørelser. Om atten måneder vil det være for sent å gjøre det jeg har gjort; for alle vil ønske å gjøre det samme. Om bare et tiår vil store deler av verden være ubeboelig.

annonse

For å sitere den samme journalisten: «Det er ikke sånn at bare vi slutter å fly, bare slutter å drikke cola med plastsugerør, eller møter opp med hyttenaboene og plukker litt plast i fjæra mens Dagsrevyen filmer, sorterer samvittighetsfullt i grønn og blå pose, eller bruker underbuksa en dag til, eller legger ut på bloggen at man i et helt halvår skal unngå å kjøpe nye klær, eller dropper kjøttdeig i tacoen, eller er dobbelt så miljøvennlig og har to Teslaer, at klimakatastrofen vil avverges. Vi er posører alle mann, godt hjulpet av døsige medier. Nei, alt dette er bare egnet til å dope oss ned i en tro på at ørsmå grep er nok. Gå foran, vise unga, liksom». 

Jeg skulle ønske jeg kunne ha sagt det like godt selv. Men jeg har i hvert fall gått systematisk til verks ifølge retningslinjene som Greta Thunberg og andre eksperter i media har lagt for meg og vår samtid. Men det var først etter at jeg hadde lest alt hva Greta Thunberg har sagt at jeg la planen for et bedre liv for meg og min familie. Jeg samlet sitatene hennes i en grønn notisbok jeg kaller Gretas lille grønne. At min foretrukne avis, Dagsavisen, har journalister som er så redd for å skrive om klimakrisen at de reserverte seg for sannheten skremmer meg. Ikke fordi de ikke forstår alvoret, men fordi de er redd for at vi lesere skal være lei av alvoret. Jeg skammer meg dypt.

Les også: NRK Morgenandakt: – Greta Thunberg er en profet!

Men da jeg tok grep slapp litt av skammen. Jeg begynte med å si opp jobben. Sjefen forsøkte først å overtale meg til å bli, men min beslutning, fortalte jeg, var endelig. Jeg tilbød meg selvsagt å bli ut oppsigelsestiden. Men plutselig sa sjefen at jeg kunne gå på dagen. Med lønn ut måneden. Dette var etter at jeg hadde lest flere sider høyt fra Gretas lille grønne. 

Jeg var glad for å gå ned trappene fra det aircondition avkjølte kontoret hans og ut i den ekstreme CO2-sommeren. Jeg svettet, men hadde en plan. 

Jeg klarte ikke riktig å nyte den varme sommeren. Her var jeg på linje med dagens journalister. Noe var for godt, måtte være galt. I min nye avlatsfrihet var det første jeg gjorde å kjøpe Dagsavisen. Leste der om igjen artikkelen som sa at: «Målet for politikken burde vært en annen verden, slik de utskjelte «svermerne» i den grønne delen av det politiske spekteret har snakket om i 40 år: En annen ideologi og mentalitet for mennesket og dets tilværelse. Jeg er redd det skjer ikke før det smeller. Og det gjør det snart». Jeg var nå, om ikke før, totalt og fullstendig overbevist. 

annonse

Det du nå gjør, Hans Olav Olsen, det er til det beste for menneskeheten. Sosialistisk er ditt nye fornavn, sa jeg til meg selv. Drepte Hans. Miljøbevisst ditt mellomnavn, sa jeg og drepte Olav. Og Pragmatiker ditt eneste etternavn. For ikke å si eter-navn, klukklo jeg for meg selv på trikken hjem til familien. Sosialistisk Miljøbevisst Pragmatiker. SMP. Skulle vi brodere det inn i håndklærne våre med økologisk bomullstråd?

Det ble ikke tid til det, men vi solgte huset, bilen, båten og hytta, samt det aller meste av eiendeler. Jeg ba familien velge ut nok til å fylle hver sin Bergans ryggsekk. Resten av møbler og klær ble lagt ut på Finn eller gitt til Fretex. Vi sto der, endelig fullstendig frie og skamløse på busstoppet. Vi hadde overvunnet vår samtids skam!

Vi tok inn på en campinghytte i naturskjønne (men snart opphetede og forbrente) Ringerike. Med campinghytten som base, samt en telefon som vi delte på familien, kommuniserte vi med megler, bank og reisebyråer. Eller, megler og megler. Det var en fisker fra Grønland. Vi bestemte oss for å gjøre avtalen oss imellom. Og vi måtte dessverre ta et cruise til øya, siden det var vanskelig å finne ruteseilbåter.

Men tilslutt var vi trygt ombord i vår lugar med panoramautsikt mot Atlanterhavet, i retning Grønland. Cruiseskammen hadde vi kvittet oss med ved å betale en personlig CO2-kvote til staten. Kalkulasjonene jeg gjorde er såpass høyravende at jeg lar være å gjengi dem. Jeg hadde funnet ut hva skammen var verdt i kroner og øre. Summen gav jeg til staten som frivillig skatt. I et personlig brev til Erna Solberg formidlet jeg at jeg håpet de 97 000 kronene kunne gå til klimatiltak. Jeg la ved min postadresse på Grønland og regner med å få svar når jeg kommer frem. I tillegg la jeg ved cruiseutgiftene, på 108 375, som jeg ba refundert.

I Bergansen hadde jeg utskrift av skjøtet på flere tusen mål land med en tilliggende hytte. Over oss fløy flyene i sine skammelige baner, mens vi nøt en ganske frisk og værbitt tur fra Norge til Etah, helt nord på Grønlands vestside. Siden vi hadde betalt for lugar med boblebad og aircondition, lot jeg familien nyte av de plastiske godene. Likevel var det med stolthet jeg så familien henge over rekka i det vi kruste innover Baffinbukten til vårt nye liv.

Med en værapp på mobilen forsøkte jeg å notere ned klimaendringene i Gretas lille grønne. Imidlertid var det vanskelig å få signal mye av tiden. Så jeg tydde til et kvikksølvtermometer fra gamleboligen, det hadde vært det siste jeg skrudde av huset. Jeg kunne ikke notere noen større forskjeller målt mot fortiden, men følte likevel et slags seismisk trykk på kroppen under de verdensomspennende forandringene jeg visste jeg var en del av.

En skarp og kald vind blåste fra Canada. Samtidig slo tvilen inn. Da så jeg for mitt indre, som har et fotografisk minne, for ikke å si avtrykk, et sitat fra artikkelen jeg leste på norsk jord, den fra Dagsavisen. «Fjorårets FN-klimarapport mente at utslippstoppen må være nådd innen 2020 for å nå målet om halvannen grads økning. Det er sjanseløst. Utslippene økte i 2018. I september har FNs generalsekretær António Guterres invitert de landene som ønsker å forplikte seg til innsats til et ekstraordinært toppmøte om klima i New York. Deretter er det nytt klimatoppmøte i Chile.» 

Det varmet. Jeg ble rolig inne i anorakken.

Om atten måneder, når katastrofen er et uomtvistelig faktum, vil alle ønske å gjøre det samme som meg: Flykte nordover eller sørover til områder der det ennå er levelig i de tiårene, kanskje hundreårene det tar å gjøre større deler av jorden levelig igjen. Men bare de rikeste vil ha råd til et slik luksusliv. Det var derfor jeg hadde kjøpt opp flere tusen mål med land som i dag for det meste er dekket av tundra og isbreer.

Les også: Greta Thunberg vil ha det svenske fagforbundet med på klimastreik – blir møtt med en kald skulder

Hvor mange tomter vil ikke det bli? Om man kjøper to mål vil hver familie ha nok land til å forsørge seg selv med grønnsaker og frukt. Rein og moskus ville nok dø ut i varmen, men noe av fisken vil klare seg godt, selv på Grønlands varme kyst. Tunfisk, sverdfisk og andre fiskeslag fra varmere strøk vil nok trekke nordover til den type vanntemperatur de er vant til. Jeg visste det der jeg sto: Jeg var Kong Midas anno 2019. Alt jeg tok på nå ville bli til grønt. Selv rekka i hendene mine var full av grønske. 

Det er nok mange som ikke vil ha de nødvendige ressursene for å bli klimaflyktning til Grønland eller lignende områder i verden, men de er tapere! Folk som ikke ser fremtiden klart. Selv en fattiglus kunne ha gjort det jeg og familien nå gjør. Kanskje hadde de ikke betalt så mye i cruiseskam, kanskje hadde de ikke kunnet kjøpt opp så mange mål av fastlandet, men likevel. Og i fremtiden må man nok bygge en mur i havet rundt de nordligste og sydligste områdene i verden.

Etter å ha gått i land ved Etah hører jeg ungene klage. Ferien vi hadde på Røst, en liten øy i Nord-Norge, var visst Manhatten i forhold til dette. Selv min kjære, som har stått last og brast ved min Bergans, ser litt betuttet ut ved synet av de små trehusene som ligger spredt på en slette under skrinne fjell.

Da tar jeg opp Gretas lille grønne og leser høyt yndlingsfrasen min. Legger all sjel jeg har i opplesningen. Tar av meg Bergansen og tømmerskjorten, enda det føles litt kjølig.

«Jeg var så heldig å være født i en tid og et sted der alle fortalte oss at vi skulle drømme stort; jeg kunne bli hva jeg ville. jeg kunne leve hvor jeg ville. Mennesker som meg hadde alt vi trengte og mer. Ting som våre besteforeldre ikke engang kunne ha drømt om. Vi hadde alt vi kunne ønsket oss, og likevel kan det hende at vi ikke har noe. Nå har vi sannsynligvis ikke engang en fremtid lengre.»

Vi møter Minik utenfor den lille fiskehytten som nå er vår. Han ser ut som om han har hele verden i gliset sitt da han gir oss nøklene til den kanskje førti kvadratmeter store hytten. På seg har han en ny Canada Goose jakke og Ray Bans. Han spør oss om det er greit at han bare går? Familien hans står visst og venter ved cruiseskipet vi forlot. «Hvor skal dere?» spør vår yngste. Han gliser bredt: «Til Manhatten på ferie. Så tar vi cruiseskipet videre til Brasil hvor vi har kjøpt en villa med strandutsikt for pengene dere betalte for innlandsisen her.»

Jeg skal til å invitere ham og familien på middag, har noen bokser brekkbønner i Bergansen, vil advare dem. Jeg kunne kanskje selge dem den første tomten av landet han solgte meg. Men han snur ryggen til oss og går før jeg får sagt noe. Det er som om han rister i den ryggen, gir fra seg små gisp, beveger hodet fra side til side. Men det kan være noe jeg innbiller meg. 

Men jeg må innrømme at der og da kjente jeg på en kuldegysning. Og det var ikke en av de mange jeg hadde kjent fra naturens side den siste timen. Denne kom innenfra.  

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.