Vi islamkritikere må gå i bresjen for å kritisere dehumaniserende retorikk om personer med muslimsk bakgrunn, og ta oppgjør i egne rekker.
I dag er manges tanker fylt av assosiasjoner. Mange har lyst til å legge skyld på alle andre enn det siktede gjerningsmannen, på bakgrunnen hans, på innvandringskritiske samfunnsdebattanter og politikere. Det må også fordømmes. Gjerningsmannen bærer skylden, det er han som har handlet, det er han som valgte å ta til våpen, han drepte sin stesøster, og det er bare hans ansvar.
Det er faktisk milevis mellom innvandringskritiske ord og grufulle handlinger overfor medmennesker. De som gir politiske aktører som forfekter førstnevnte skylden for sistnevnte, er en del av problemet. Når politiet beskriver mannen som at han har «innvandringskritiske holdninger» er det lett å la seg provosere. Innvandringskritikere, som er konservative, er ikke så fortært av hat at de i det hele tatt tenker i disse baner. Denne mannen er høyreekstrem, en voldelig, rasehatende ekstremist. Han er ingen innvandringskritiker.
At politiet bagatelliserer mannens holdninger ved å kalle det innvandringskritikk er faktisk med på å legitimere høyreekstremisme, og sidestille det med et konservativt syn på demografi. Det er uhørt.
Les også: Ikke i vårt navn
Ord og holdninger
Ja, ord skaper holdninger. Men det er viktig å kunne se forskjell på dehumaniserende retorikk og legitim, krass kritikk. Dette skillet må tydeliggjøres. Å snakke nedsettende om alle muslimer som en homogen, truende gruppe er bare negativt for den politiske kampen for en mer restriktiv innvandringspolitikk, den stiller innvandrings- og islamkritikere i et dårlig lys, og ikke minst, bidrar til ytterligere stigmatisering av muslimer.
Det er lett å være selvrettferdig og insistere på at man alltid har rett, og at motstanderne aldri har et eneste legitimt poeng. Men sånn er ikke livet. Vi gjør feil. Vi må også kunne reflektere over våre roller, og hvordan vi uttrykker oss. Igjen håper jeg folk kan besinne seg, og slutte seg til at vi har religionsfrihet i dette landet, og at alle våre borgere fortjener trygghet overalt.
Islam er en religion med store problemer, med mye fundamentalisme, diskriminering og et utbredt antagonistisk syn på vestlige verdier. Jeg står også for at jeg har sagt at bokstavtro islam ikke passer inn i Vesten.
Nylig postet Islam Net en video der de beklaget seg over at muslimske ungdommer er blitt «for norske», og fremmet bokstavtro holdninger, som vi dessverre vet er utbredte i islamske land og miljøer. Holdninger som gjør at et sterkt voksende islam, som en konsekvens av masseinnvandring, er en trussel for demokrati, frihet og likestilling i Norge.
Men ikke alle muslimer!
Men det er ikke det samme som å si at alle muslimer er fortapte «uintegrerbare», at vi ikke kan leve med en liten muslimsk minoritet i vårt land, eller at alle muslimer er våre fiender. Vi snakker også om medmennesker og individer her. Islamkritikken må ta utgangspunkt i at mange muslimer, kvinner ikke minst, også lider under islams fundamentalisme, og at islam trenger reformasjon. For muslimenes egen skyld. Og det kan Vesten bidra til, med muslimske frihetsforkjemperes velsignelse.
Resett blir beskyldt nå beskyldt for å ha ansvar for angrepet. Det er selvfølgelig utrolig vondt og frustrerende for den som hater menneskefiendtlige holdninger og vold, og for den som har venner og bekjente av muslimsk bakgrunn de setter pris på.
Statsministeren har rett i at vi må ta opp kampen mot muslimhat. Ikke «islamofobi». Ikke islam- eller innvandringskritikk. Kritikken av multikulturalismen er like legitim som den var på fredag. Hatet rettet mot alle personer med muslimsk bakgrunn derimot, har aldri vært det. Det må vi bli flinkere til å markere.