REUTERS/Terje Solsvik
annonse

I et intervju med Dagbladet sier Ola Elvestuen (V) at vi må kutte 90–95 prosent av Norges klimagassutslipp innen 2050, ved blant annet å legge ned hele oljeindustrien. Han får støtte av MDG og AUF, og i essens alle de andre partiene også, men med noe ulike krav til nedbyggingstakt.

Elvestuen sier han støtter seg på vitenskap.

Klimagass? Kanskje Elvestuen tenker på vanndamp (H2O), som utgjør 95 prosent av klimagassene? Det ville i så fall kanskje ha vært en idé, fordi variasjoner i skydekket, i hovedsak forårsaket av solvarme og kosmisk stråling, i noen grad også påvirkes av menneskelig aktivitet, og dette vil igjen påvirke temperaturen.  Men det kommer litt an på hvilken temperatur han ønsker seg og hvorfor, og det sier Elvestuen ingenting om, men det kan se ut som han, av en eller annen grunn, vil det skal bli kaldere.

annonse

Men så vel er det ikke. Elvestuen har, i likhet med politikere flest, av alle ting, blinket seg ut CO2, en sporgass som utgjør bare 0,04 prosent (400ppm) av atmosfæren, og som i praksis er grunnlaget for alt liv på jorda, inkludert oss selv. Det er denne livsviktige sporgassen som politikerne våre nå tar mål av seg til å redusere, og delvis også å fjerne fra atmosfæren gjennom såkalt karbonfangst.

Les også: Miljøvernminister Elvestuen totalslaktes etter påstand om at global oppvarming er «vår tids største utfordring»

Over geologisk tid har CO2-konsentrasjonen i atmosfæren variert mellom 180 og 7000 ppm. Under 150 ppm kan ikke planter lenger vokse, mens den optimale konsentrasjonen for plantevekst ligger på rundt 1500 ppm. CO2-nivået på jorda er altså kritisk lavt, ikke kritisk høyt, som betyr at en økning av CO2-nivået er positivt, fordi det blir lettere å drive landbruk, og fordi jorda blir grønnere.

Men problemet er altså, ifølge politikerne, at CO2 er en klimagass som vil gjøre jorda varmere, varmere enn de ønsker, men altså fremdeles uten å si noe om hvilken temperatur de synes er riktig.

Greit, men hvis det virkelig er slik at CO2 gjør jorda varmere, så bør det over tid være mulig å registrere en sammenheng mellom CO2-nivået og temperaturen, og det gjør det ikke (fig 1 og 2). For det første er sammenhengen enten fraværende eller negativ, og for det andre er det temperaturen som driver CO2-nivået, og ikke omvendt (Henrys lov), med en tidsforsinkelse på ca. 800 år.  Altså er det noe helt annet som styrer den målbare delen av temperaturutviklingen på jorda, enn CO2-nivået.

Figur 1. Nivåer av CO2 (lilla) og Temperatur (grønn) over en geologisk tidsskala. 1. Fra Dr. C. R. Scotese © 2002. 2-Ruddiman, W.F. 2001. Earth’s Climate: past and future. W. H. Freeman & Sons. New York, N.Y. 3. Mark Pagani et al. Marked Decline in Atmospheric Carbon Dioxide Concentrations During the Paleocene. Science; Vol. 309, No. 5734; pp. 600-603. 22 July 2005. Korrigert 7. Juli 2008 (CO2: Ordovician Period).
Figur 2. Nivåer av CO2 (rødt) og Temperatur (blått) i nyere tid, de siste 30 årene. Tallene er hentet fra HadCRUT4, gjengitt av TV2, altså samme målinger som FNs klimapanel benytter.

Det vi derimot vet er at temperaturen på jorda gjennomgår sykliske forandringer som sammenfaller med solsyklusene (Milankovitch-syklusene, solar maximums og Maunder minimums), og kosmisk stråling med påfølgende skydannelser.  I tillegg kommer metan, vulkanutbrudd og sykliske havstrømmer, som lagrer, transporterer og gir fra seg varme.  Men alle disse faktorene er det komplett umulig for oss å gjøre noe som helst med.

annonse
annonse

I tillegg vet vi at CO2 som forklaringsmodell ikke holder, fordi IPCCs klimamodeller feiler, og at de mest pålitelige langtidsvarslene av været oppnås ved å støtte seg til solaktiviteten. Antakelig har også IPCC forstått dette, fordi de i november 2018 fjernet følgende utsagn fra hjemmesiden sin; «klimasystemet er et ikke-lineært kaotisk system og er derfor uforutsigbart».  Utsagnet torpederte med andre ord deres eget mandat, og kunne derfor ikke bli stående – så de fjernet det.

Så hvorfor støtter politikerne våre seg da til CO2-modellen?

Jeg tror det skyldes en blanding av kunnskapsløshet, dårlig logikk og karrierejag etter internasjonale toppstillinger, koblet med et forskningsbyråkrati som er så politisert og komplisert at de selv ikke forstår hvordan det virker.  I tillegg kommer en tungt politisert medieindustri som ikke stiller kritiske spørsmål, og en klimaindustri som i 2015 hadde en omsetning på 1,5 billioner US dollar. Men i sum betyr alt dette at de biter seg selv i halen, uten å forstå at det er hva de faktisk gjør.

La meg forsøke å forklare hvordan dette landskapet ser ut med forskerøyne.  

Forskeres hverdag er en evig kamp om offentlige forskningsmidler for å overleve, og akademisk nysgjerrighet og kreativitet blir derfor sekundært – alt dreier seg om å tekkes politikere og forskningsbyråkrater i Norge og EU. Jeg skal gi et eksempel på hvordan dette virker i praksis, hentet fra norsk akvakulturforskning.

annonse

En forsker fikk en gang for seg at vi burde forsøke kveite som ny oppdrettsart. Ikke akkurat noen strålende idé, fordi det var adskillig mer lovende arter, slik som Makrellstørje, som vokser 10 ganger raskere og er 20 ganger bedre betalt.  Men han ønsket å gjøre dette, så han ba Forskningsrådet om penger, og begrunnet det med at kveite «antakelig er en lovende fremtidig oppdrettsart».

Han fikk pengene og fisken overlevde, så han åpnet neste søknad med at «kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart».  Han fikk enda mer penger, andre forskere oppdaget hva som skjedde, og for å få forskningsmidler skrev også de at «kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart», selv om dette langt fra var klart for noen av oss.

Også de fikk penger, og nå var det plutselig et samlet norsk forskningsmiljø som alle sa at «kveite er en lovende fremtidig oppdrettsart», og et samlet norsk forskningsmiljø kunne jo ikke ta feil, så byråkratene i Forskningsrådet kopierte frasen og gjorde arten til et satsningsområde.

Her begynte snøballen virkelig å rulle, og slik klarte vi å bruke opp et par milliarder kroner, uten at kveite ble noen ny suksess, og sannsynligvis kommer den heller aldri til å bli det.

Kritiske røster fantes hele tiden, men vi ble hysjet ned av frykt for tap av grunnbevilgninger og prosjektstøtte (begge er politisk styrt), som i neste omgang ville bety masseoppsigelser.  Denne redselen gjennomsyret alt vi gjorde, og i ett tilfelle beordret forskningssjefen min meg faktisk til å endre en negativ rapport til en positiv rapport, av frykt for at vi skulle miste et annet program.

annonse

Prosessen var på dette tidspunktet gjennompolitisert og totalbyråkratisert, og var derfor irreversibel. Forskere hadde ikke lenger noen muligheter til å gjøre logiske korrigeringer og vi var å likne med en supertanker på autopilot, uten navigatør.  Men slik fungerer forskningspolitikk i praksis.

Så hvor ligger klimaforskningen i dette landskapet?  På overflaten ser jeg umiddelbart noen paralleller; det begynte med et løst fundert enkeltutspill som raskt ble politisert, debatten ble kneblet, forskningsmidler ble gitt bare til støttespillere, fagkritikere består stort sett av pensjonerte forskere, forskningsrapporter forfalskes og mediene tier.  Jeg har altså sett alt dette før.

Så når klimaalarmistene nå sier at forskning virker og at vi derfor må lytte til vitenskapen, så har de i prinsippet rett, men de glemmer at politikerne våre på forhånd har ødelagt vitenskapen gjennom å byråkratisere den og styre den etter politiske mål.  De kastet seg først over samfunnsvitenskapene, som i dag er fullstendig gjennompolitiserte, og de utvidet det etter hvert også til naturvitenskapene.  

Og her er vi ved poenget: Resultatet er at vi ikke lenger kan stole på vitenskapelige resultater, og dermed mister vi muligheten til å bruke vitenskap som et verktøy for å løse viktige problemer.  

Men vi bruker likevel vitenskapen som om den ikke var politisert, og dermed villeder den oss i stedet for å veilede oss. Vi får med andre ord de svarene vi selv ber om, uten å forstå hvorfor.

Det er uten tvil et element av komedie i dette, men det er for alvorlig til å le av. For en av følgene er at politikerne våre bruker hundrevis av milliarder på grønne sertifikater, biodrivstoff, karbonfangst og annet sludder, samtidig som de faktisk tar mål av seg til å legge ned den viktigste næringsveien vår, med arbeidsløshet, fattigdom og nød som svært sannsynlige konsekvenser.

Men når de likevel insisterer på å gjennomføre alt dette, så bør gevinsten i det minste stå i forhold til innsatsen. Jon Hustad har regnet litt på dette, og funnet ut følgende: Dersom klimamodellene til FN mot alle solemerker skulle vise seg å fungere, og Norge klarer å redusere utslippene sine med 2/3, så vil det forsinke den globale oppvarmingen med 1-én uke i år 2100.  Alt vi vil oppnå er altså, i beste fall, at den temperaturen vi normalt ville ha hatt den 1. april 2100, vil inntre den 7. april 2100 i stedet.  

I dag koster dette vanvittige prosjektet oss nærmere 50 milliarder kroner i året, og på sikt vil det antakelig spise opp hele nasjonalformuen vår, hvis politikerne våre får det som de vil, og det gjør de antakelig, fordi de holder alle disse bevilgningene utenfor de demokratiske prosessene.

Men selv om de faktisk tror på det de gjør, så er dette å kaste penger ut av vinduet fordi:

  1. Selv om de lykkes med å fjerne CO2 fra atmosfæren, så vil oppløst CO2 fra havet erstatte det, og resultatet vil bare være et endeløst sisyfosarbeid.  2. Kina, Japan, India, Afrika og USA, bygger nå kullkraftverk som aldri før. 3. Det vil antakelig bli kaldere i fremtiden og ikke varmere, og da får de det de ber om, uten å betale.  Men akkurat hvor kaldt de mener vi bør ha det, sier de ikke noe om.

Likevel ser det ut som om de mener at lille Norge bør begå et slags symbolsk harakiri på vegne av resten av verden, i et håp om at alle andre vil følge etter oss, som strandede grindhvaler.  Eller med Torbjørn Jaglands ord; «Vi er alle i samme båt.  Nå gjelder det bare å få båten til å gå rundt.»

Når dette er resultatet av Stortingsvalg etter Stortingsvalg, må det være lov å spørre om det kan være noe grunnleggende galt med seleksjonsprosessen av norske rikspolitikere.  Denne prosessen burde jo ha vært slik at den sørget for at vi fikk de mest intelligente, kunnskapsrike, forstandige og moralsk oppegående menneskene i landet til å lede oss, men så får vi antakelig det stikk motsatte.

Jeg tror det bare er én vei ut av dette uføret, og det er at vi begynner å stille krav til rikspolitikere, og velgere. For hvorfor krever vi sertifikat for å kjøre moped eller fagbrev for å vaske gulv, når vi ikke stiller et eneste krav til dem som har det største ansvaret av oss alle, annet enn at de bare skal mene noe?  Og hvorfor forsikrer vi oss ikke om at de som går til valgurnene også vet hva de gjør?

Dette problemet kan antakelig løses ved hjelp av følgende tiltak:

  1. Innfør obligatoriske tester av intelligens, kunnskap og personlige egenskaper (slik som mot, integritet og uselviskhet) for aspirerende rikspolitikere, legg strykprosenten på 95 og la de resterende 5 prosentene stille til valg.
  2. La velgere gjennomgå en enkel evne- og kunnskapsprøve før de får lov til å stemme.  I dag tar mange velgere stilling til svært vanskelige spørsmål, sannsynligvis uten å vite hva de gjør.
  3. Avpolitiser riksmedier med statsstøtte, ved å lovfeste partipolitisk balanse blant journalister.
  4. Avpolitiser forskningen og overlat hypotesene til dem som kan det.

Alternativet er å la middelmådige, kunnskapsløse og uredelig karrierejegere fortsette å ødelegge landet vårt gjennom symbolpolitiske botsøvelser.  Og det mener jeg vi skylder våre etterkommere å forhindre.

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon