Klimafrykten har blitt tverrpolitisk, men innvandringsfrykten er forbeholdt høyresiden. Det gir sine utslag i den radikale dynamikken som har oppstått.
«Flere av vår tids høyreekstreme kaller seg økofascister. Deres bekmørke svar på klimakrisa er å utrydde innvandrere og minoriteter,» skriver Klassekampen idag. New Zealand terroristen Brenton Tarrant omtalte seg blant annet som økofascist.
Artikkelen tar for seg tematikk som blir diskutert på online-forum som 4chan og avleggeren 8chan, hvor også terrorsiktede Philip Manshaus virker å ha vært med.
«Tarrant plantet et flagg som for alvor annonserte at økofascisme nå er blitt en bestående del av ytre høyres agenda,» sier Brian Hughes ved Centre for Analysis of the Radical Right i USA.
«Hughes snakker om de unge voksne i den høyreradikale internettsfæren. Videoer der tonnevis med polis smelter og sjokkbilder av radmagre isbjørner. For den yngre generasjonen som har vokst opp online, er klimakrisa so horrible in your face,» skriver avisen.
– En ung person som – med rette – er dypt bekymret for framtida, kan dessverre lett trekkes inn i en økofascistisk tankegang, mener Hughes.
Den feminiserte mannen, og motreaksjonen
I et meningsinnlegg i Klassekampen samme dag skriver Steffen Krüger, førstelektor, Universitetet i Oslo at Alt-Right-bevegelsen er «attraktiv for folk som er tiltrukket av ekstremisme.» Han kaller det en «ideologisk fleksibel ekstremisme, lunefull og irritabel – en ekstremisme som kan snu seg kjapt mot hva den enn finner provoserende og dermed verdt å forfølge og ødelegge.»
Krüger mener man slutte å fokusere så mye på ekstremismens hatobjekter og «se nærmere på ekstremistene selv og hvorfor de hater».
– Fra et slikt perspektiv blir kvinnehatet og hatet mot utlendinger, som mange av massemorderne har angitt som motiver, til tydelige symptomer på en omfattende krise i deres mannlighet og seksualitet – en krise som har kulturelle dimensjoner, skriver han.
«For mange av gjerningsmennene dreier handlingene deres seg om å sette seg til motverge mot det de observerer som en pågående prosess, der den befolkningen de identifiserer seg med – etnisk norske, hvite europeere, hvite amerikanere – er i ferd med å dø ut og erstattes med fremmede.»
Krüger skriver at flere i disse subkulturene oppfatter at europeiske menn har blitt «feminisert» og «domestisert». Derfor «fremstår de som for svake til å stoppe den pågående blandings- og utbyttingsprosessen.»
«Elendighetsbeskrivelsen av europeiske menn fører dermed til tanken om at man kanskje selv ikke er en ‘ordentlig mann’. Og det er kanskje denne uutholdelige forestillingen som gjerningsmennene forsvarer seg mot ved å ta opp et våpen og dra til en moské,» skriver førstelektoren.
Han maner samfunnet om å «tilby desillusjonerte menn rollemodeller og former for maskulinitet som setter dem i stand til å gjenvinne sin stolthet, uten at de må gå ut og skyte med våpen.»
Kommentar
Begge disse artiklene i Klassekampen gir gode bidrag til å forstå en del av de politiske og kulturelle prosessene som foregår. Av ulike grunner er vestlige samfunn nå preget av endetidsoppfatninger. For høyresiden har dette i et par-tre tiår vært knyttet til frykt for innvandringens- og multikulturens konsekvenser, men i den senere tiden har «klimakrisen» rast frem som en tverrpolitisk dommedagsprofeti.
Og hovedgrunnen til at klimaredselen er tverrpolitisk, i motsetning til innvandringsfrykten, er at den er formidlet gjennom skoleverket. Den har hatt institusjonell aksept innen etablissementet og er blitt lært bort til en samlet, oppvoksende generasjon. Frykt for innvandring, derimot, har etablissementet gjort alt i dens makt for å radere ut fra den sammen generasjonens bevissthet. Men uten alltid å lykkes.
Les også: Islam og nordmenns patologiske selvransakelse (+)
Derfor kan også Hughes påpeke det generasjonsskiftet som har skjedd innen høyresidens ekstremister, hvor enkelte altså kaller seg økofascister. Tradisjonelle konservative har i større grad hevet seg over å anse klimaendringene i et katastrofeperspektiv, mens det vokser frem i neste generasjon på høyresiden på grunn av at det er venstresiden som har dominert i skoleverket i hele Vesten – og der på den «nye ytre høyresiden» blandes klimafrykten med den egengenererte innvandringsfrykten til en såkalt økofascisme.
Venstresiden vs. de konservative
Selve analysen av at dagens situasjon er polarisert kan nok folk fra høyre til venstre være nokså enige i. Men sosialister og liberale endringsoptimister (venstresiden) vil tradisjonelt sett være uenige med konservative i hvilke politiske konklusjoner, og tiltak, man skal trekke av dagens polarisering, fiendebilder, radikalisering og ekstremisme. Venstresiden har en tendens til å tro på menneskesinnet som et blankt ark ved fødselen, som kan formes nesten uten grenser med riktig læring og insentiver.
Den omfattende bruken av omskoleringsleire i kommuniststatene var eksempler på dette, men vi finner nylige eksempler fra dagens Norge. Hanne Bjurstrøm og Jan Tore Sanner gir klart uttrykk for troen på at folk kan bli mer tolerante og mindre fiendtlige til «andre» ved riktig kursing og opplæring.
Les også: Nye tiltak planlegges for at vi og barna våre skal tenke «riktig»
Andre av oss, la oss kalle oss konservative for enkelthets skyld, anser mennesket som mer preget av urinstinkter og hvor det er betydelige begrensinger på hvor langt et menneske kan omformes til noe annet enn sitt medfødte utgangspunkt. Vi kan foredles og oppdras en god del, vi kan bli siviliserte, men under gitt omstendigheter vil vi fortsatt agere basert på inngruppelojalitet, føle oss truet av andre, opptre egoistisk og endog være i stand til å utøve vold.
Og med denne erkjennelsen i bagasjen vil den konservative minimere de aspektene ved samfunnet som trigger de polariserende, konfliktdrivende og voldelige konfrontasjonene. Den konservative vil prøve å påvirke omstendighetene for å passe best mulig til menneskene. Venstresiden derimot vil lettere tenke hvilke ekstra tiltak som kan settes inn for å tilpasse og oppdra menneskene til (de nye) omstendighetene. Derfor er også venstresiden ofte revolusjonær og jobber for forandringer, men fremstår derigjennom som utopiske for de konservative som ikke tror mennesket har et så stort endringspotensial rent psykologisk og sosialt.
For meg har det vært liten tvil om at den høye innvandringen til vestlige land ville skape mer konflikter og mer ekstremisme. All historisk erfaring tilsa egentlig det. Og mest konflikt ville bli skapt rundt islam og deres tilhengere satt opp mot den opprinnelige befolkningen. Venstresiden har hele tiden avfeid dette, ikke minst under troen på at de kunne oppdra de opprinnelige innbyggerne til å akseptere innvandring, bli tolerante og endog til å lukke øynene for islams faktiske politiske «erobrerideologi».
Les også: Norske politikere og media pisker opp til hat mot egen befolkning (+)
Dette multikulturelle eksperimentet har ikke gått så bra. Konfliktnivået er høyere enn før, og ikke bare mellom den opprinnelige befolkningen og fremmedkulturelle innvandrere (med islam i en særstilling vanskelig å integrere), men også innad i den opprinnelige befolkningen mellom høyre- og venstresiden. Men dette forhøyede konfrontasjonsnivået er også som forventet for oss konservative. Det er en konsekvens av den menneskelig natur, rett og slett.
Advarslene vi har gitt er basert på et analytisk, realistisk (konservativt) fundament.
Philip Manshaus hadde en spesiell familiehistorie og opplevde traumer som nok sporet bitterhet. Men det betyr ikke at han ikke faller inn i den analytiske rammen som de to artiklene i Klassekampen peker på. Hans familietragedie og senere traumer bare forsterket eller igangsatte en prosess som er mer allmenn. Han ble trolig bergtatt av den høyst alminnelige ideen om opphav og identitet, og samhold med sin egen gruppe. Slik sett hadde han tatt avstand fra det venstresiden hadde prøvd å lære ham på skolen: Toleranse, islam er en fin religion, multikulturalisme er en uunngåelig del av fremtiden. Det blir fint med mangfold, osv.
Han grupperte tvert imot folk i «oss og dem». Han var vel kanskje også, som de fleste unge i dag, preget av dommedagsforventninger og en krisestemning som han ikke trengte å gå lengre enn til grunnskolen og NRK for å finne (klimakrisens narrativ).
Vi har ikke kommet nærmere en felles analyseramme mellom venstresiden og konservative nå enn før. Strengt tatt er selv mange av de som kaller seg konservative, som folk i Høyre, nå å betrakte på venstresiden når det gjelder troen på at mennesket kan formes bare det får «rett» oppdragelse, kunnskap og informasjon.
Frontene er steile i disse spørsmålene, og det med god grunn. For hvis venstresiden tar feil, som jeg er nokså overbevist om, så har deres veldige tro på menneskets formbarhet ført oss inn i et eksperiment med ufred, vold og polarisering mellom gjensidig hatende grupper som resultat.
Og i så fall er det bare forsmaken vi har sett så langt.