Slik verden har utviklet seg siden årtusenskiftet er det nå veldig vanskelig å argumentere for at vestens dominerende utenrikspolitiske dogme – kjent som liberalt hegemoni – har gjort den til et tryggere sted.
Midtøsten står i brann etter flere feilede militærintervensjoner og nasjonsbyggingsprosjekter. Russland har begynt å presse hardt tilbake etter vestmaktenes politiske inntrenging i dens tradisjonelle geopolitiske interessesfære. Kinas plan om å gjenskape verdensordenen til sin fordel har kunnet avansere så å si uhindret mens USAs fokus har vært andre steder.
Alle de overnevnte sikkerhetspolitiske utfordringene har skjedd på grunn av og/eller har blitt gjort verre av USAs – og andre vestmakters – utenrikspolitiske linje siden slutten av Den kalde krigen. Flere og flere opinionsdannere og beslutningstagere begynner nå å ta dette innover seg.
Den gamle realistiske skolen i internasjonale relasjoner er derfor på full fart tilbake i verdenspolitikken. Vi ser flere eksempler på at USA har allerede har tatt steget og satt i gang skiftet. Norge og Europa må forberede seg.
Tvungen demokratispredning – en utopisk drøm
Siden Sovjetunionen ble historie har USA – og i mindre grad europeiske land – ført en utenrikspolitikk hvor vestmaktenes nasjonale og sikkerhetspolitiske interesser i prinsippet sammenfattes med demokratiseringen av autoritære regimer verden rundt – tvungen eller frivillig.
Argumentet har vært at alle mennesker – uavhengig av kulturelt opphav eller identitet – først og fremst ønsker å bo i liberale demokratiske stater og vil gripe enhver sjanse til å nå dette målet når anledningen byr seg. Denne hypotesen har ledet vestens ledere til å overbevise seg selv om at militære inngrep mot diktatoriske regimer for å påtvinge demokrati er en fornuftig politikk.
De astronomiske kostnadene som slike invasjoner og nasjonsbyggingsprogrammer medfører blir rettferdiggjort gjennom påstanden om at det uansett kommer til å lønne seg på sikt. Argumentet er at når disse statene til slutt blir ekte solide liberale demokratier, vil det per definisjon fremme vestmaktenes langtids sikkerhetspolitiske interesser – selv om kostnadene er høye.
Militærintervensjoner – fra den ene katastrofen til den andre
Dette utenrikspolitiske dogmet gjorde seg for alvor gjeldende under NATOs bombing av Serbia, og har dominert vestmaktenes utenrikspolitiske linje siden. Selv om Serbia-intervensjonen på mange måter nådde sine politiske mål, kan ikke det samme sies om de USA-ledede invasjonene og nasjonsbyggings- og demokratiseringsprosjektene i Afghanistan og Irak, samt de halvhjertede militære operasjonene og støtten til såkalte «demokratiske krefter» i Libya og Syria.
Nå er det ca. 17 år siden invasjonen av Afghanistan, 15 år siden krigen i Irak, samt 7 år siden bombingen av Libya og intervensjonen i Syria. Alle disse militære operasjonene og påfølgende nasjonsbyggingsprogrammer har vært en katastrofe fra ende til annen. De har virket mot sin hensikt og faktisk undergravd vestmaktenes sikkerhetspolitiske interesser.
Les også: Er Libya klar for demokrati?
Ikke bare har militærintervensjonene gjort mottakerlandene og deres naboland politisk ustabile, men også ført til store migrasjonsbølger til Europa – som igjen har skapt ustabilitet på kontinentet.
De har videre undergravd demokratiets rykte som en attraktiv styreform på en generell basis, og således motarbeidet det overordnede vestlige politiske målet om å propagere demokrati verden rundt. De har også intensifiert skepsisen mot liberale verdier, og kostet billioner av dollar som kunne blitt brukt til andre formål.
Å terge bjørnen mens dragen får være i fred
Videre, Vestens ønske om å utvide dens økonomiske og sikkerhetspolitiske institusjoner helt opp til Russlands grenser, var dømt til å feile og gi kraftige tilbakeslag. I henhold til realpolitiske prinsipper fant ikke Russland seg i en slik inntrenging i sin historiske imperiale bakgård fordi den truet landets kjerneinteresser. Resultat ble en permanent låst konflikt i Øst-Europa og den første annekteringen av et territorium på det europeiske kontinentet siden andre verdenskrig.
Til slutt har strategien gjort USA svakere vis-à-vis sin geopolitiske hoved-rival – Kina. Etter to tiår med enorme mengder ressurser brukt på feilede militærintervensjoner og nasjonsbyggingsprogrammer, har Kina utvilsomt ikke ligget på latsiden når det kommer til øke sin innflytelse og utvikle kapasiteter som utnytter opplagte mangler i det amerikanske forsvaret. Resultatet er at landet nærmer seg kapasiteten til å utfordre USA militært i sine nærområder.
Realismen på full fart inn i internasjonale relasjoner
Flere og flere begynner derfor å innse at vestens utenrikspolitiske regime unnfanget etter Den kalde krigen har vært en fiasko fra ende til annen. Spesielt i USA – vestens ubestridte leder – argumenterer sterke krefter for å skifte kurs. Realister som John J. Mearsheimer, Stephen Walt, Charles L. Glaser og nå avdøde Kenneth Waltz – som lenge ble sett på som «gammaldagse» for sin måte å se verden på – begynner nok en gang å få gehør for sine synspunkter i Washingtons sikkerhetspolitiske kretser.
Det finnes mindre variasjoner innenfor teorien, men i politisk realisme defineres verdenspolitikken først og fremst av stater som alltid vil fremme sine nasjonale interesser. Hele det internasjonale systemet består av en kronisk anarkistisk tilstand, hvor konkurranse og rivalisering mellom forskjellige politiske motpoler er den naturlige tilstanden. Samarbeid mellom stater kan bare finne sted når det er fordelaktig for partene som er involvert, eller når det er nødvendig for å motvirke geopolitiske ambisjonene til en mektig tredjepart.
Faktum er at helt opp til Sovjetunionens kollaps, førte USA en utenrikspolitikk basert på nettopp realisme. Det var bare etter at Sovjetunionen ble historie at USAs utenrikspolitiske elite staket ut en ny retning. Gitt landets enorme makt, trodde flere beslutningstagere i Washington D.C. at USA hadde kapasiteten til å gjenskape verden i sitt eget bilde, men de tok grundig feil.
Skiftet i USA har allerede begynt
USAs utenrikspolitikk under president Donald Trump er på alle måter konsistent med grunnprinsippene i politisk realisme.
Han har gjort det til sin fanesak å trekke USA ut av alle hengemyrskonfliktene som tærer på landets ressurser – for å fokusere på storpolitikk og motarbeide Kinas geopolitiske aspirasjoner. Syria var først ute, men alt ligger til rette for at USA kommer til å fortsette med en gradvis tilbaketrekking fra alle disse konfliktene i tiden fremover.
Les også: Slutten av en epoke: Det amerikanske forsvarets relative nedgang markerer turbulente tider i vente
Han ønsker også å forbedre forholdet til Russland – en politikk som er i samsvar med utenrikspolitikk basert på realisme. At landet er et autokrati er betyr ingenting fra et geopolitisk strategisk synspunkt. Så selv om vestens liberale presse kaster seg over ham med den ene fordømmelsen etter den andre for å ønske å bygge et bedre forholdt til Russland, gir en slik tilnærming strategisk mening for å motvirke Kinas stadig økende innflytelse.
Trump flørter også med tanken om å trekke USA ut av NATO, og skal til og med ha snakket åpenlyst om det flere ganger. Dette er en utenrikspolitikk som også stemmer overens med grunnprinsippene i politisk realisme. Flere prominente tilhengere av teorien har lenge argumentert for å avvikle NATO og trekke USA ut av Europa for godt. Slik det ser ut nå er ikke lenger NATO en institusjon som tjener USAs sikkerhetspolitiske interesser. Den koster mer enn den gir tilbake i form av strategiske fordeler.
Forandringen har så vidt begynt
Mange vil påstå at Trumps utenrikspolitiske linje er et lite blest som kommer til å gå over når han avtrer som president. De argumenterer med at alt kommer alt til å bli som før til slutt, men de tar grundig feil. Skiftet ville ha skjedd uavhengig av hvem som er USAs president.
Les også: Den sterkestes rett – tilbake til normalen
Det er selve strukturen i den nye verdensordenen – hvor flere rivaliserende stormakter konkurrerer om politisk innflytelse – som tvinger frem slik politikk. Gitt at dette nye multipolare internasjonale systemet så vidt er unnfanget, kommer til å skiftet mot politisk realisme bare til akselerere i tiden fremover i takt med at verden forandrer seg.
I denne sammenhengen er det på tide at politikere i Norge og Europa tar dette innover seg og slutter å stikke hodet i sanden.