Professor John J. Mearsheimer. Foto: Privat.

Resett er den eneste avisen i Norge som offisielt har programfestet et ønske om å gjenreise realismen i norsk debatt og nyhetsdekning. Realismen er en teori om internasjonal politikk som ofte kan virke aggressiv eller krigersk for det utrente øyet, men som faktisk er den mest fornuftige måten for å minimere konflikt i verden ifølge realistene selv.

I denne sammenhengen har vi hatt et lengre intervju med en av de virkelige internasjonale tungvekterne til denne skolen i internasjonale relasjoner, professor John J. Mearsheimer fra University of Chicago om den nye boken hans – «The Great Delusion. Liberal Dreams and International Realities». Det er et komplisert emne, men en sterkt anbefalt lesning for dem som ønsker å forstå verdenspolitikken. Boken til professor Mearsheimer er tilgjengelig på Amazon og kan bestilles her.

Vi snakket sammen i rundt en time, og veldig mye interessant ble sagt. Vi har ikke villet kutte det ned for mye, så vi har valgt å publisere intervjuet i 4 forskjellige deler over de neste dagene i romjulen. Første del (denne delen) er en generell introduksjon til Mearsheimer og hans synspunkter på internasjonal politikk; andre del er et generelt intervju om boken hans; tredje del handler om hvilke sikkerhetspolitiske konsekvenser hans synspunkter kommer til å ha for Europa i de kommende tiår; og til slutt, noen generelle refleksjoner om fremtiden til realismen i verden og veien fremover for teoriens forkjempere.

Statsvitenskapens enfant terrible

Mearsheimer er kjent for å være en «ekte realist» i akademiske sirkler over hele verden. Han har brukt mye av sin karriere på å argumentere mot den utenrikspolitiske ortodoksien til etablissementet i Washington helt siden slutten av den kalde krigen – noe som ofte har medført karriererelaterte utfordringer.

Mearsheimer tror på å analysere verden som den er, ikke som den burde være, en karakteristikk som har satt ham i midten av flere kontroverser i amerikanske utenrikspolitiske kretser. Han skyr ikke å belyse og analysere betente temaer som andre bare vegrer seg for å nevne – som for eksempel innflytelsen til den israelske lobbyen i USA.

Sammen med Harvard-professor Stephen Walt, utga Mearsheimer boken «The Israel Lobby» i 2007 – som naturligvis førte til massiv kritikk mot professoren med beskyldninger om rasisme og antisemittisme. I etterkant av den kontroversielle boken fikk  Mearsheimer det tvilsomme kallenavnet statsvitenskapens enfant terrible.

Mens han lenge har vært skydd for sine realistiske synspunkter, begynner imidlertid flere og flere personer i Washingtons utenrikspolitiske sirkler å ta ham på alvor. Hans spådommer om hvordan internasjonal politikk ville spille seg ut fra Irak-krigen i 2003 og fremover har vært for nøyaktige til at meningsmotstandere bare kan fortsette å avskrive argumentene hans.

I opposisjon til etablissementets utenrikspolitiske dogmer

Mearsheimer er således en langvarig frittalende kritiker av det dominerende amerikanske utenrikspolitiske paradigmet siden den kalde krigen – ofte referert til som «liberalt hegemoni». I et brudd med fortiden, da realismen var grunnpilaren i amerikansk utenrikspolitikk, har USA forsøkt å spre liberale verdier og demokrati til autoritære stater over hele verden – ofte gjennom rå militærmakt. De militære intervensjonene og nasjonsbyggingsprogrammene i Irak og Afghanistan, samt de begrensede inngrepene og støtten til såkalte «demokratiske krefter» i Libya og Syria, står ut som eksempler på denne politikken.

Forkjemperne for en utenrikspolitikk basert på «liberalt hegemoni» antar at den viktigste politiske kraften i verden er individers’ aspirasjon om å leve i demokratiske rettsstater. Ønsket om å ha politikere som svarer til folket – samt å oppnå ufravikelige individuelle rettigheter for seg selv – står øverst på preferanselisten i menneskepsykens politiske rangorden.

Av denne enkle grunn hevder de at personer som lever i stater under autoritære ledere kommer til å ønske utenlandske militærintervensjoner velkommen – så lenge operasjonene har som målsetting å demokratisere og gi borgerne de overnevnte rettslige privilegiene. Det er dette argumentet forkjemperne av «liberalt hegemoni» har brukt for å rettferdiggjøre de mange amerikanske militærintervensjoner og nasjonsbyggingsprogrammer siden årtusenskiftet.

Mearsheimer har imidlertid alltid argumentert for den upopulære oppfatningen om at nasjonalisme (fortsatt) er den viktigste kraften i internasjonal politikk, og må derfor bli inkludert i en enhver politisk analyse. Denne antagelsen gjør tvungne demokratiseringstiltak av fremmede kulturer i det fjerne utland – gjennom militære inngripener og sosiale ingeniørprogrammer – så å si umulig. Han har aldri avviket fra sine synspunkter, og har stått støtt når det har haglet kritikk fra hans ideologiske motstandere.

I sin nye bok utdyper Mearsheimer hvordan de to utenrikspolitiske hovedteoriene i internasjonale relasjoner – liberalisme og realisme – slår ut i møtet med hans syn på nasjonalisme. Han argumenterer med at mens realisme og nasjonalisme fungerer godt sammen, kan ikke det samme sies om liberalisme og nasjonalisme – noe som bør ha konsekvenser for utforming av amerikansk utenrikspolitikk fremover.

Han forklarer således på en klar, velformulert og overbevisende måte hvorfor realisme ikke bare er den beste teorien for å forstå internasjonale saker, men også hvorfor en utenrikspolitikk basert på disse prinsippene vil lede til en mer fredelig verden på sikt.

«Liberalt hegemoni» og dens opplagte mangler

Da Sovjetunionen kollapset i 1991, var USA den eneste gjenstående supermakten på jorden – noe som hadde store konsekvenser for Washingtons utenrikspolitikk. Ved å betrakte USA som allmektig, fant et paradigmeskifte sted blant beslutningstagere i amerikanske utenrikspolitiske kretser. Gitt dens enorme makt, trodde USA nå at det kunne gjenskape verden i sitt eget liberale og demokratiske bilde. Det gikk derfor på et liberaliserings- og demokratiserings-«korstog» mot autoritære regimer verden rundt – med militær makt om nødvendig.

Ifølge Mearsheimer, mener forkjemperne til denne utenrikspolitiske teorien – kjent som liberale –  at verden kan best forklares gjennom et paradigme av medfødte og uunnværlige individuelle rettigheter. De hevder at folk først og fremst ønsker å oppnå disse rettighetene, og at nasjonalisme (tribalisme) er et underordnet fenomen. Folk vil således alltid kjempe for å oppnå disse rettighetene for seg selv når de får anledning.

De liberale mener at det å fremme en slik politikk vil på sikt bidra til å opprettholde og styrke verdensfreden, ettersom det blir flere og flere demokratiske rettstater verden rundt, som følge av USAs nasjonsbyggings- og demokratiseringsprosjekter. Denne logikken er basert på prinsippene i teorien kjent som «demokratisk fred» i internasjonale relasjoner – som sier at liberale demokratier sjelden – om noensinne – går til krig med hverandre.

Mearsheimer har siden begynnelsen vært sterkt kritisk til logikken bak denne utenrikspolitikken, og advarte tidlig at det bare kunne føre til store problemer. Han har lenge hevdet at denne politikken er dømt til å mislykkes fordi den i stor grad undervurderer innflytelsen nasjonalismen har på den menneskelige psyke. Den er overordnet det menneskelige begjær om å oppnå individuelle rettigheter, og dermed per definisjon en mer potent kraft i verdenspolitikken.

Han sier at tilhengerne til «liberalt hegemoni» har fullstendig ignorert hvordan denne dynamikken spiller ut i verdenspolitikken – med hensyn til militære inngrep som søker å befri «undertrykte mennesker» ved å demokratisere autoritære stater med makt. Når et land blir invadert av en utenlandsk stat, vil dens innbyggere samle seg rundt nasjonalisme og forsøke å kaste ut inntrengeren gjennom væpnede opprør – selv om de er sterkt militært underlegne, og selv om den invaderende makten har et «altruistisk» mål å levere liberalisme og demokrati til de «undertrykte».

En utenrikspolitikk basert på realisme 

Det har nå blitt ganske åpenbart at en slik naiv forståelse av hvordan verden fungerer har ført USA til den ene utenrikspolitiske katastrofen etter den andre. Ikke bare har disse mislykkede forsøkene på tvungen demokratisering kostet amerikanerne billioner av dollar som kunne ha vært brukt på andre formål, men også tæret på USAs rykte som en vennligsinnet supermakt verden rundt. Politikken har også ironisk nok gjort verden mindre fredelig.

Mearsheimer favoriserer derfor en mer begrenset tilnærming til internasjonale relasjoner hvor innblaninger i andre lands indre anleggende bør holdes til et absolutt minimum. Han er derfor en stor tilhenger av utenrikspolitikk basert på realisme, og har brukt sin karriere for å argumentere for at USA bør føre en utenrikspolitikk i henhold til disse prinsippene.

Realismen er dog ikke noe nytt. Helt siden antikkens tid har teorien dominert hvordan stater ser verden, og har dermed historisk sett vært hovedprinsippet for fleste staters utenriks- og sikkerhetspolitikk. Realisme er en teori som understreker betydningen av globale- og/eller regionale maktbalanser. Stater ser etter muligheter for å styrke sin makt på bekostning av sine rivaler, mens de samtidig gjør det de kan for å motvirke at rivaler blir for mektige. Når en slik situasjon oppstår, kommer stater sammen i militærallianser for opprettholde maktbalanser – globalt eller regionalt.

Hvis det imidlertid ikke er noen trussel mot maktbalansens status quo, bør stater ikke bruke verdifulle ressurser til å intervenere i land eller regioner hvor de risikerer å bli rammet av endeløse kriger. Irak-krigen er et godt eksempel på en utenrikspolitikk som gikk imot realismens prinsipper. Saddam Hussein-regimet utgjorde ikke på noen som helst måte en trussel mot maktbalansen i regionen, så krigen kunne ikke rettferdiggjøres i henhold til realismens teoretiske prinsipper.

Realisme var det ledende prinsippet i amerikansk utenrikspolitikk under hele den kalde krigen – selv om den ofte var forkledd i en liberal retorikk – og har tjent amerikanske interesser godt. Bortsett fra den katastrofale Vietnamkrigen, var USA veldig forsiktig med å ikke gripe inn militært i regioner som var ubetydelige for å motvirke Sovjetunionens innflytelse. De fleste utenrikspolitiske avgjørelser som ble tatt i Washington hadde som hovedformål å motarbeide sovjetisk makt – ikke å spre demokrati.

Amerikansk realistisk utenrikspolitikk i moderne tid handler om å hindre at rivaliserende makter klare å dominere verdens viktigste geopolitiske regioner: Øst-Asia, Europa og Persiske Golf (på grunn av olje). Realismen bryr seg ikke om regioner i verden som er av liten strategisk betydning.

De neste delene av denne serien blir selve intervjuet med professor Mearsheimer. Det vil bli delt inn i tre forskjellige deler: Hans bok; implikasjoner for Europa; og realismens fremtid i verdenspolitikken. Lesningen kan være tung for mange, men vi anbefaler på det sterkeste å lese hva professor Mearsheimer har å si.

Les andre del her.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.


annonse