Karin Andersen tar til motmæle mot Erna Solberg og regjeringen i et innlegg på Facebook. Hun synes Norges regjering rett og slett er for norsk, og videre mener hun at det viktigste statsministeren gjør fremover er å ta et oppgjør med «skremselspropaganda» mot flyktninger og migranter.
Andersen har vist gang på gang at hun ikke har evne til å lytte til det meningsmotstanderne faktisk sier, at hun liker å legge ord i munnen på folk, og at hun ikke makter å tenke lenger enn sin egen nesetipp.
Det er ikke noe sjokk at nettopp en SV-politiker går ut og mener at at det ikke er nok utlendinger i en norsk regjering. Det er nettopp i venstreradikale kretser, som i SV, dette representasjonshysteriet og denne kvoteringskåtheten stammer fra.
Andersen skriver selvsagt ikke rett ut at regjeringen er for norsk, men det er selvsagt konsekvensen av det hun skriver, når hun mener det er «trist at regjeringen ikke har funnet én med flerkulturell bakgrunn».
Uansett hvor dumt og meningsløst begrepet «flerkulturell bakgrunn» høres ut, så skjønner alle hva det betyr i denne sammenhengen. Det betyr alle andre grupper enn nordmenn og andre europeiske folkegrupper. Det dreier seg om ikke-vestlige innvandrere. Hvorfor kan du ikke bare si det, Karin Andersen, i stedet for å pakke det inn i et begrep som rett og slett ikke er dekkende? Hva gjør en somalier mer flerkulturell enn en nordmann, om jeg tør spørre?
Les også: La ut annonse om bolig til leie i Oslo – kun for muslimer
Alle grupper trenger ikke være representert overalt. Det er våre individuelle rettigheter som gir oss likestilling og frihet. Vi trenger strengt tatt ikke ha hverken kvinner, menn, trøndere, sunnmøringer eller somaliere i regjeringen. Vi trenger flinke og tøffe politikere, som jobber hardt og kan vise til resultater.
Men Karin Andersen og SV representerer en bunnløs tro på og fiksering ved gruppeidentitet. Det viktigste er hva man er, og ikke hvordan man er. Det dreier seg om forestillinger om at alle i en spesifikk gruppe, i dette tilfellet en etnisk eller kulturell tilhørighet, deler holdninger og perspektiv, kun i kraft av å tilhøre denne gruppen. Dette er kvelende kollektivisme. Andersen og hennes parti er fiender av individet.
Hvorfor er statsrådenes hudfarge og etnisitet så viktig for deg, Karin Andersen?
Også burde det virkelig ikke være nødvendig å si dette lenger, men siden det aldri later til å gå inn, så får vi fortsette å gjenta oss selv til våre motstandere blir så lei av å høre på oss at de gir etter:
Ubeleilige fakta om lav sysselsetting blant særlig ikke-vestlige innvandrergrupper, kriminalitetsproblemer, deriblant overfallsvoldtekter og gjengproblematikk, sosial kontroll og tøylesløs homofobi er ikke «skremselspropaganda» eller «nedrakking på innvandrere». Det er godt underbyggede problematiseringer. Det er fakta.
Før i tiden døde folk av pest og kolera. Man gikk i krig med sverd. Kvinner måtte fungere som fødemaskiner i sin beste alder for å sørge for å i det hele tatt få barn som kunne rekke å bli voksne. Livet var kort og jævlig, og for mange bestod dagene av knallhardt arbeid, helt uten offentlige tilsyn som passet på folks rettigheter. Folk hadde reelle problemer, også i Norge.
I dag er vi kommet dit at folk lar seg krenke av å høre meninger de ikke liker, eller fakta som ikke passer inn i deres politiserte verdensbilde. Vi lever i en tid der folk tar uttalelser på generell basis personlig. Snakker man om et generelt problem i en gruppe, går nesten samtlige av denne gruppens medlemmer amok, og føler seg personlig krenket. Det er svakt og patetisk, og vi må bryte trenden.
At Karin Andersen ikke ser ut til å forstå forskjellen på omtale av generelle problemer med innvandring, og «nedrakking» på alle innvandrere som mennesker, vitner om en intellektuell latskap og en emosjonell forvrenging av virkeligheten. Det er ikke annet å vente seg fra disse kanter. Men vi må fortsette å si dem imot. Til siste pust.