Norge har fått en ny flertallsregjering, og aldri før har vi vel sett en samlet presse drive et lignende «rovkjør» av mer eller mindre saklig kritikk. Særlig har feministiske og radikale kommentatorer utvalgt Kjell Ingolf Ropstad i KrF som den store fienden, og det er ikke grenser for hvor nedsettende man uttaler seg om han.
Med Dagbladets Marie Simonsen i spissen, har han blitt utropt til vår tids mørkemann av verste slag og i følge Simonsen er han nærmest blottet for talent og for evner, og er totalt uegnet som minister. Er det virkelig ikke grenser for nedsettende personangrep avisene ønsker å formidle mot en statsråd omtrent før han har fått satt seg ned i statsrådstolen? Har vi sett noe lignende før? Ikke som jeg kan huske.
Les også: Marie Simonsen får massiv kritikk og blir kalt en løgner etter Ropstad-angrep
Og hva skyldes dette gufset av antipati og uvilje mot denne mannen?
Jo, da den daværende KrF-lederen, Knut Arild Hareide satte sin stilling inn på at KrF skulle skifte helt kurs og alliere seg med venstresiden, valgte Ropstad å holde seg til KrFs tradisjonelle linje og ville søke mot høyresiden.
I motsetning til Hareide, ville Ropstad altså fortsette i KrFs tradisjon og anse det som et borgerlig parti. Dette har avstendkommet påstander om at han er en sviker, som gikk bak ryggen på partilederen og nærmest kuppet hele prosessen ved å ha samtaler med statsminister Erna Solberg. Ganske merkelige påstander, tatt i betraktning at Hareide hadde ført samtaler med Jonas Gahr Støre over lang tid, og det helt uten å få kritikk for å gå bak ryggen på partiet.
De som kjenner Ropstad, forteller om en meget evnerik og talentfull mann, og for min del kan jeg ikke si annet enn at han gjør et godt inntrykk i intervjuer.
Les også: Ropstad: – Jeg er ingen mørkemann
Men nå er jo mannen politiker, og han ønsker å få gjennomslag for sitt partis saker og det kan neppe sies å være overraskende at partiet ønsker endringer i abortloven. Det har han også oppnådd. Og man kan jo bare spørre seg hvordan i alle dager Hareide hadde tenkt å få med seg venstresiden på de samme endringene.
Er det ikke heller slik, at Ap og deres allierte bevisst har skjult sitt sanne ansikt mens KrF var i sin interne prosess, og lot være å tone flagg om sitt egentlige abortsyn? Men nå når KrF har valgt høyresiden kjører de på for full guffe med sin avsky mot FrF, og nestleder Hadia Tajik kaller det at tvillingabort nå må behandles i en nemnd for en «ekstremt brutal opplevelse» for disse kvinnene.
Les også: Så lite skal til for å bli stemplet som mørkemann
Mediene nærmest flommer over av kvinner som forteller om hvor utrolig glad de er for at de en gang fjernet sitt foster, og en journalist i Dagbladet får seg sågar til å fortelle hvor godt hun hadde klart seg uten sin tvillingsøster dersom hun hadde blitt abortert. Hva er det med disse kvinnene som helt synes å mangle høyst vanlige medmenneskelige følelser for det menneskelivet de så lettvint tar livet av i sin livmor?
I en kronikk skrev to kvinner at det er et faktum at ingen kvinner tar abort med lett hjerte. Det er et dypt overveid og gjennomtenkt valg som de kun foretar med tungt hjerte. Denne myten har jeg aldri sett noen dokumentasjon for, og det fremstår som et helt og holdent udokumentert påstand.
Les også: Ropstad hadde dialog med Høyre om abortutspill
Sammenligner man den med de mange kronikkene om hvor glad kvinner er for å ha tatt abort, og hvor lite følelser de har for sin tvilling, så virker det sannelig ikke som disse har tatt abort av et tungt hjerte. Tvert imot.
Og hva slags effekt slike kronikker har på unge kvinner som står i en valgsituasjon, kan man jo bare forestille seg.
Blir man tutet ørene fulle av hvor fint og flott det er å velge abort som løsning, begynner sannsynligvis de fleste å tro på det og handler deretter. Ønsker mediene at flest mulig kvinner skal ta abort helt uten reservasjoner eller ettertanke?
Jeg begynner virkelig å undres hva som er deres agenda i denne saken.
Vår tids største mediekjendis og meningsdanner, den åpenbart svært umodne bloggeren, Sofie Elise Isachsen, skriver at vi nå har fått en helt ny og sinnssyk abortlov. Også hun velger å hylle sin egen abort. Men det hun ellers skriver om denne «nye» abortloven er riv ruskende galt.
Likevel velger enkelte medier å publisere hennes feiltagelser som om de er riktige.
De som følger med vet at det er vedtatt en nærmest mikroskopisk endring av retten til tvillingabort. Det gjelder en håndfull kvinner, og at det skulle være en trussel mot selvbestemt abort, er så idiotisk som det kan få blitt. Fordi en tvillingabort er utrolig vanskelig å utføre, har man hittil egentlig omgått loven, ved å la kvinner få selvbestemt fjerning av det ene fosteret, bare søknaden kommer før 12. uke, mens selve avlivingen av fosteret skjer senere.
Og ja, jeg kaller det en avliving, for det er det det er. En nål stikkes gjennom moren og inn i fosterets hjerte og gift sprøytes inn. Etter en stund slutter hjertet og slå, og fosteret er avlivet. Men det blir liggende i magen, og kommer ut sammen med morkaken etter fødselen av det fosteret man lot få leve.
At kvinnen må møte for en nemnd av velvillige og imøtekommende mennesker for å fortelle om sin situasjon og sitt ønske, kan neppe være en «fryktelig brutal opplevelse», som Hadia Tajik kaller det. De fleste burde vite at nemnden møter kvinnene med stor forståelse og opptil 90% av abortsøknadene blir innvilget.
At kvinner nå må til med strikkepinner og kommer til å møte moralsk fordømmelse og nedsettende kritikk fra nemnden må kunne kalles et gufs av fortidens argumentasjon. Men denslags retorikk har tydeligvis effekt og feminister og radikale kommentatorer fremstiller det som om dette er kanskje det verste overgrepet mot kvinner i norsk historie. Joda, en håndfull kvinner får ikke lengre utført tvillingabort, og det avstedkommer et feministisk raseri av en annen verden.
Og Jonas Gahr Støre fortsetter den strategien som han tapte valget på, og kommer til stadighet med syrlige og nedsettende kommentarer til alt som vedrører den nye regjeringen. Han ser ikke ut til å skjønne at folket ønsker en statsmann som har evner til å fremme sin egen politikk, som lar være å komme med lettvint, nedsettende retorikk overfor politiske motstandere og som heller viser at han har ryggrad og raushet til å la høyresiden få gjennomføre sitt politiske prosjekt uten å sutre som en fornærmet guttunge.
Jeg synes det er utrolig skuffende å observere den retningen norske medier og politiske kommentatorer har valgt de siste månedene.
Så åpenbar motvilje og leting etter noe å rakke ned på, som vi har vært vitne til under dannelsen av Norges nye flertallsregjering, har vi sjelden eller aldri vært vitne til.
Les også: Ap- og SV-representanter raser over at Ropstad «slipper å måtte forholde seg til oss homofile»
Og det gjelder ikke kun i denne saken. I stedet for å kommentere reelle og dokumenterbare politiske saker, har man valgt å kjøre en pubertal konfirmant-linje bygget på sterke følelser og antipatier og enkelte ganger gått fullstendig av skaftet i sin trang til å ramme dem man hater.
Jamfør det siste mediekjøret av hat mot noen amerikanske tenåringer som ble angrepet av politiske aktivister og grovt provosert. I mediene var saken snudd helt på hodet, og mediene frydet seg i detaljer om hvordan disse guttene hadde trakassert og smilt hånlig mot en indianer og noen svarte mennesker. Ingen gadd å undersøke realitetene før man smurte avskyen opp i store oppslag.
Men så var det altså helt motsatt, og mediene var nok en gang tatt med buksene nede da deres «fake news» ble avslørt. Og det som er virkelig ille, er at denne saken på ingen måte er enestående.
Jeg gremmes!