Dagbladet har som motto: Virkeligheten overgår alt! Dette fikk meg til å tenke, og i bokhylla fant jeg de gamle, klassiske dystopiene jeg leste som ung mann.
For er det ikke slik at selv de verste dystopier overgås av virkeligheten? Vel, her følger noen refleksjoner rundt dette. Jeg tok utgangspunkt i tre klassikere, som de fleste kjenner, men det kan hende det dukker opp noe mer moderne underveis.
Brave New World
Mange dystopier fokuserer på sexlivet. Aldous Huxleys klassiker fra 1931 beskriver en verden hvor tilfeldig sex ses på som noe høyverdig, mens det å bære frem et barn er utenkelig, avskyelig, noe som er forbeholdt de ville menneskene i «reservatet». Kjærlighet er smakløst, nytelse og det overfladiske dyrkes.
I dag får europeere nesten ikke barn. Den jobben har vi overlatt til innvandrere, fra reservatet. Også Huxleys historie bringer reservatet til sivilisasjonen, men da bare i form av en ung mann og hans mor. Ikke i form av millioner av mennesker. Det ender med at moren dør av misbruk og den unge mannen tar livet av seg fordi han ikke klarer å rømme fra media og den klamme oppmerksomheten.
Sex som kun nytelse møter oss overalt. Familien er i deler av vår sivilisasjon avskaffet. 70 % av svarte i USA vokser opp uten å vite hvem faren er. Og konsekvensene er kriminalitet, fattigdom, håpløshet. Skylden legges på «white privilege», de som ønsker en dypere diskusjon avvises som ekstreme og risikerer å bli utsatt for vold, som for eksempel Charles Murray opplevde.
Nå er det i USA vedtatt lover som tillater leger å la barn som er født etter en mislykket sen abortert dø etter fødselen. Det er så ille at de fleste nekter å tro at det er sant. Men venstresiden er faktisk helt sprø, og det er bra, som Helge Lurås skrev her om dagen.
I Brave New World er alle mennesker delt opp i grupper, som har helt ulike rettigheter og kvaliteter. Dette gjenkjenner vi fra vår tids identitetspolitikk.
A Clockwork Orange
Anthony Burgess skrev i 1962 en fabel om et fremtidssamfunn preget av voldelig ungdom som terroriserte sine omgivelser. Stanley Kubricks film med Malcolm McDowell i hovedrollen ble nominert til Oscar. En kuriositet er at Mick Jagger kjøpte filmrettighetene av den kronisk blakke Burgess for 500 pund, med en idé om at han selv skulle spille hovedpersonen Alex. Resten av Rolling Stones skulle få biroller.
Alex og kompisene går på skolen på dagtid. På kvelden terroriserer de mer eller mindre tilfeldige ofre. Det er brutal vold, voldtekter – som benevnes «the old in-and-out» – og generelt dårlig oppførsel og kuede foreldre som lever i konstant frykt. Det hele akkompagneres av klassisk musikk, Beethoven er favoritten.
Alex mangler ikke ressurser. Han er bare ond fordi han kjeder seg. Det skyldes kanskje mangel på fritidsklubber? Når Alex endelig blir arrestert for mord er det på fødselsdagen hans. Han er femten år gammel.
Men volden i denne dystopiske romanen er ingenting sammenlignet mot hva vi kan lese om nesten daglig i avisene. Jeg orker ingen oppramsing. Men her noen eksempler på vold og voldtekt som er langt grovere enn hva Burgess klarte å forestille seg.
Et grusomt eksempel er den industrielle voldtekten av småjenter i Storbritannia. Enkelte jenter fikk tungen spikret fast i et bord mens de ble voldtatt av dusinvis pakistanske menn. Politiet og myndigheter visste, men så en annen vei. De ville ikke risikere å bli rasister.
Og de få modige som våget å protestere, ble trakassert, banket opp, arrestert og erklært Enemy of the State, som Tommy Robinson.
Eller den svenske jenta som ble gjengvoldtatt av noen innvandrere, som for å skjule sine spor fylte hennes vagina med tennvæske og tente på. Det er så grotesk at ingen forfatter ville hatt fantasi til å skrive noe slikt. Det har dog ikke kommet nye rapporter om denne saken i ettertid, noe som kan ha mange ulike forklaringer.
Da har jeg ikke nevnt den såkalte islamske staten (IS). I disse dager diskuteres det, på fullt alvor over hele Europa, om ikke det er vår plikt å ønske disse voldsfascistene velkommen tilbake til våre land, slik at vi kan forsørge de resten av livet. Det må jo for Guds skyld ikke bli for trygt her.
1984
Det som gjør 1984 udødelig, er presisjonen i spådommene. Big Brother og politisk korrekthet er skremmende presise beskrivelser på samfunnet nå i dag. Spesielt tanken om nytale, at ordene ikke betyr det samme lenger:
Krig er fred
Her holder det vel å nevne begrepet «fredsbevarende militære operasjoner», men jeg vil legge til alle de idiotiske og mislykkede forsøkene på å eksportere demokrati. For deretter å kreve at vi må ta i mot flyktninger som er et direkte resultat av våre politikeres uansvarlige politikk. Som vi aldri stemte for.
Frihet er trelldom
Nå sier alle politikere at mangfold er vår styrke, selv om virkeligheten er stikk motsatt. Særlig siden det handler om et mangfold av seksuelle legninger, religioner og hudfarge. Aldri om den formen for mangfold som virkelig betyr noe: Et mangfold av idéer.
Politisk mener venstresiden omtrent at vi ikke kan være frie hvis ikke Staten styrer alt. Jeg er uenig: Frihet er ikke velvære og trygghet. Frihet er krevende. Et fritt menneske har ingen å skylde på. Mens venstresiden ønsker frihet fra ansvar, frihet fra å tenke selv.
Som redaktøren for Charlie Hebdo Stéphane Charbonnier sa det: Jeg foretrekker å dø stående enn å leve på kne. Eller mottoet til New Hampshire i USA: Live free or die
Uvitenhet er styrke
Kjønnsforskning, avkolonisering av akademia, historieforfalskning, fornektelse av biologiske fakta. Folk blir dømt for hatkriminalitet for å ytre åpenbare sannheter. Selv vår IQ er i fritt fall, vi blir faktisk dummere for første gang i moderne historie.
Men der Orwell virkelig treffer blink, er når han beskriver håpløsheten og hvordan et slikt dysfunksjonelt samfunn nødvendigvis fører til dyp fattigdom. Historiene fra Venezuela er en moderne variant, som viser oss hvordan den sosialistiske drømmen ender med at små unger må spise rotter for å overleve.
Big Brother
Overvåkningssamfunnet Orwell beskriver er i dag en realitet, men det er egentlig verre enn han klarte å forestille seg.
For det første: Det er ingen steder å skjule seg for skjermene, for skjermene bærer vi frivillig med oss i lomma. Det er som om vi ønsker å bli overvåket, for da blir vi i alle fall sett. Alle kan jo ikke delta i Farmen eller Paradise hotel.
For det andre: Måten disse mulighetene misbrukes av private og offentlige myndigheter i fellesskap, er i ferd med å knuse det siste håp om ytringsfrihet og demokrati. Vi har blitt slaver av egen fri vilje.
Det er vanskelig å opponere, for selv om vi selvsagt kan klare oss uten Facebook, hvordan kan vi klare oss uten en datamaskin? Hvordan kan vi unngå å bruke bankkort? Kan vi fungere uten Google? Som journalist er alt dette helt nødvendige hjelpemidler.
Les også: Er Big Tech i ferd med å realisere Big Brother?
The Passage
Jeg vil nevne en moderne dystopi helt til slutt. I den fabelaktige triologien av Justin Cronin, hvor første bind heter The Passage, beskrives en verden som blir totalt rasert av et mislykket medisinsk/militært eksperiment.
I en nokså nær fremtid beskrives et USA som er overtatt av noen vampyrlignende skapninger. De få menneskene lever bak piggtråd i leire, og må stadig sørge for at de har tilstrekkelig elektrisk kraft slik at lysene virker. For når mørket senker seg er det kun kraftige lyskastere som stanser hordene av blodsugende monstre. Boken er oversatt til norsk.
Dette kan lett assosieres med situasjonen i de spanske enklavene i Marokko, som stadig opplever at de høye gjerdene er under angrep av hordene som ønsker å komme til Europa. Er de først innenfor gjerdet, så er det selvsagt utenkelig å flytte de ti meter, slik at de er utenfor gjerdet igjen. Neida, gratis transport til Europa og livsvarig forsørgelse er belønningen.
Vi hadde ikke overlevd lenge i den verden Cronin beskriver. En film nedenfor illustrerer hva jeg mener.