De norske hatytringslovene er utvidet. Rettspraksis er fortsatt i støpeskjeen. Den offentlige debatten tyder på at folks forvirring om hva som er straffbart er ganske stor.
To utsagn i Resetts kommentarfelt illustrerer forvirringen. Disse ble kommentert av statsråd Jan Tore Sanner.
– Jeg kan ikke fatte at politikere i den vestlige verden tør dette exprimentet som vil ende i katastrofe, for disse folkene er ikke terrorister, men MOTSTANDSFOLK.
– Når man importerer exstremister vil borgere i samme land reagere med exstremistiske handlinger mot det de ser som fiender.
Sanner mente disse utsagnene var «kvalmende», men han oppfordret også politiet til å «se på det» for å vurdere om de var straffbare.
Journalisten.no spurte deretter flere redaktører i norske medier om hvordan de ville håndtert utvalgte leserkommentarer fra Resett, og om de hadde sluppet til i deres kommentarfelt. Svarene de fikk var alt fra «innafor» (ABC Nyheter) via «usaklig» (Aftenposten) til «straffbart» (Adresseavisen).
Adresseavisens nyhetsredaktør Frode N. Børfjord mente følgende:
– Begge fremstår på hvert sitt vis som ekstreme og hatfulle ytringer uten å ha en sannsynlig rot i en faktabasert virkelighet. En masseskyting av tilfeldige offer i, nær eller ved en moske I New Zealand kan neppe sies språklig sett eller på noen annen måte å kunne forbindes med en motstandskamp, da terroraksjonen rammet tilfeldige mennesker der og da. En 65 årig kvinne, 13-14 år gamle gutter fremstår som tilfeldige offer og ikke «fiender». Det er også gjeldende på sitt vis for det andre innlegget som «forsvarer» ekstremistiske handlinger fra borgere i et land som importerer ekstremister, uttalte Børfjord, og la til:
– I utgangspunktet berøres begge ytringer trolig også, når de faller i kontekst med massedrapene i New Zealand, etter vårt skjønn av straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer.
Innholdet i begge meldingene vurderte han slik:
– Implisitt legger dette opp til at enhver muslim er lik en terrorist. Dette er diskriminerende både når det gjelder punkt a og b i straffelovsparagrafen om hatefulle ytringer.
Ikke straffbart
Redaktør Tor Strand hos ABC Nyheter sier imidlertid følgende:
– Om man vurderer disse to spesifikke leserkommentarene isolert, ville jeg nok sluppet dem gjennom. Men det handler jo om hvordan resten av kommentaren er. Det er ingen enkeltpersoner som rammes – ingen oppfordringer til handlinger. Jeg er enig med Lurås her, om det bare er disse to setningene, er de innafor, skriver Strand til Journalisten.
Straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer lyder som følger:
§ 185. Hatefulle ytringer
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.
Kommentar
Børfjord og Strand er begge redaktører med offentlig ordskifte som jobb. De er vant til å vurdere ytringer, utsagn og språklig mening. Likevel kommer de til stikk motsatt juridisk konklusjon om nøyaktig de samme utsagnene. Dette burde være et varsku til politikere og de ansvarlige justismyndigheter om at § 185. Hatefulle ytringer er forvirrende. Jan Tore Sanner viser jo også at han ikke aner hva som er straffbart eller ikke. Som resultat har vi en situasjon hvor anmeldelser kan forventes over en lav sko.
For hvis de som har ytringer og offentlig ordskifte som fulltids jobb ikke blir enige om hva som strengt tatt er straffbart, hvordan kan vi forvente at vanlige folk skal forstå det? Og vi snakker ikke egentlig en gang uenighet om nyanser. Det er et stort sprik i vurderingene.
Paragraf 185 skal etter intensjonen ikke ramme kritikk av religion eller livssyn som sådan, men kun hat mot personer på grunn av deres religion eller livssyn. Men som uenigheten og Børfjords resonnement viser, så er det ingen enkelt forståelig grense mellom de to. I praksis vil mange forstå sterk kritikk av religion også som en kritikk av de menneskene som tror på religionen. Dermed kan man oppfatte seg som utsatt for hatytringer stadig vekk.
Resett er allerede anmeldt to ganger, begge deler på helt meningsløst grunnlag, slik vi ser det. Politiet har nå henlagt anmeldelsen fra Mia Habib, men begrunner det med «manglende saksbehandlingskapasitet».
En annen åpenbar svakhet ved paragraf 185 er at religioner også i mange tilfeller kan være politiske ideologier. Især gjelder dette islam. At det slik sett skulle være en beskyttelse mot å bli «forhånet» for sin religiøse tro som ikke også gjelder mot å bli forhånet for at man er kommunist eller nazist, er ikke logisk. Det gir en urettmessig, diskriminerende beskyttelse som påvirker samfunnets evne til demokratisk debatt over politiske ideer.
Det er mange utsagn folk kommer med som oppleves krenkende og som også er smakløse, sjofle og forkastelige. Men det betyr ikke at det er en god ide å straffeforfølge folk av den grunn. At noen ser behov for å utvide hatytringslovene er også en indikasjon på at samfunnet polariseres, og det kan gjerne skyldes feilslått politikk – ikke minst masseinnvandringen og multikulturalismen. Å forby negative reaksjoner på misnøyen som har oppstått, vil lede samfunnet i en mer autoritær retning.
Men nå er jo det også den skjebne som rammer de fleste heterogene samfunn. Den eneste måten å holde dem sammen på, er ved å kontrollere strengt hva folk får lov til å si og mene. De ender opp som diktaturer.
Vi er på vei vekk fra et liberalt samfunn, og det burde vi forstått før masseinnvandringen (ikke minst av islam) ble igangsatt. Men folk turte ikke si i fra av frykt for sosiale sanksjoner. Nå er sanksjonene i ferd med å bli av en strafferettslig karakter. Det lover ikke godt.