Rettsstaten er en av demokratiets viktigste grunnsteiner. Dens formål er å beskytte storsamfunnet og staten mot kriminalitet samtidig som den skal beskytte enkeltindividmot vilkårlige overgrep fra statens side.
For at rettssystemet skal fungere må det opprettholde sin rettslige legitimitet blant borgerne. Det forutsetter at rettsreglene er allment aksepterte, at det er likhet for loven og at loven blir effektivt håndhevet.
Dersom rettsstaten ikke makter å beskytte storsamfunnet og flertallsbefolkningen mot kriminalitet eller utsetter enkeltindivid eller minoriteter mot vilkårlige overgrep, vil dens legitimitet forvitre.
Les også: Innvandrerungdom driver utpressing i Oslo, frykten brer seg
Det er dette som nå er i ferd med å skje. Lovgivning, straffeprosess og straffeutmåling er i løpet av de siste 40 årene blitt vesentlig mer innrettet for å ivare rettighetene til kriminelle og beskytte minoriteter, og mindre innrettet for å ivareta sikkerheten til storsamfunnet.
Særlig de siste 10 årene er straffeutmålingen for ungdom sterkt redusert. Svært få dømmes. Straff er erstattet med det man kaller «individuelt skreddersydd opplegg»’ og betinget påtaleunnlatelse som innebærer at det ikke blir reist påtale og foretatt straffeforfølgelse.
Med humanoria og samfunnsvitenskapenes fremvekst forrige hundreår, festet det seg en forestilling om at sosial atferd, inklusive kriminell atferd og sosiale avvik, i all hovedsak er et resultat av utenforliggende sosiale og samfunnsmessige forhold.
Blant sosiologene i kriminalomsorgen betraktes kriminalitet som et resultat av dårlige oppvekstsvilkår, fattigdom, arbeidsløshet, ulikhet og manglende framtidsutsikter. Dermed pulveriseres alt individuelt ansvar. Kriminalitet gjøres til miljøets og storsamfunnets skyld.
Å forebygge kriminalitet blir dermed statens ansvar. Ansvaret for oppdragelse og sosialisering overføres fra familien til skolen og storsamfunnet. Isteden for å straffe blir det statens og storsamfunnets ansvar og oppgave å behandle, rehabilitere og resosialisere de kriminelle.
Les også: England: Antall drap opp med 14 prosent, stor vekst i voldskriminalitet
Straff anses som inadekvat og endog kontraproduktivt. Heller enn straff reises det krav om flere ungdomsklubber, idrettshaller, større overføringer og flere velferdsordninger og sosiale tiltak i utsatte bydeler.
Men når straffen fjernes eller erstattes med summariske reaksjonsformer og sosiale tiltak, forsvinner samtidig straffens sosiale stigma og dens avskrekkende og allmennpreventive funksjon. Respekt for lov og orden forsvinner. Rettsvesen og politi blir stående maktesløse.
Les også: Aktivistene i Oslo-politiets strategiske stab har holdt myndighetene og det norske folk for narr
Når rettsstaten ikke lenger håndheves og lov og rett ikke ivaretas iht. den almene rettsoppfatning, forsvinner også rettssystemets legitimitet og med den tilliten til at politikerne og staten evner å ivareta befolkningens sikkerhet.
Tilliten svekkes ytterligere dersom politikerne søker å bagatelliserer problemene knyttet til for eksempel innvandring og når politi og media, for å unngå å stigmatisere minoriteter, dekker over innvandringsrelatert kriminalitet ved å unnlate å opplyse om etnisk bakgrunn.
For å fungere effektivt forutsetter demokratiet, på samme måte som markedet, ideelt sett perfekt informasjon. Dersom velgerne avskjæres fra grunnleggende fakta, for eksempel knyttet til innvandring og kriminalitet, kan de heller ikke opptre rasjonelt ved valg.
Og når SSB vegrer seg for å produsere relevant statistikk om kriminalitet, yrkesdeltakelse og de økonomiske og demografiske konsekvensene av innvandringen opptrer SSB i realiteten med en politisk agenda på en måte som undergraver demokratiet.
Vi vet fra Danmark at kriminaliteten blant innvandrere er 8 ganger så høy som blant innfødte danske. Det er et ubehagelig faktum som vi må forholde oss til. Når det blir utrygt i gatene våre, og staten ikke lenger kan beskytte oss, mister rettsstaten sin legitimitet.
Det kan ikke være tvil om at den økte kriminaliteten blant ungdom, den økte gjeng- og gjentakelseskriminaliteten, knivstikkingen og økningen i ran og alvorlig voldskriminalitet har sammenheng med både med økt innvandring og den liberaliserte kriminalomsorgen.
Miljø og sosiale oppvekstsvilkår har selvsagt betydning for å forklare kriminalitet på et aggregert nivå på linje, men det kan ikke være slik at individ og familie kan unndras alt ansvar. Med rettigheter følger også plikter. Slik er samfunnskontrakten.
Målet om rehabilitering og resosialisering er aktverdig, men det kan ikke være slik at hensynet til den kriminelle eller til minoriteter går foran behovet for å ivareta sikkerheten til storsamfunnet og en straffeutmåling som effektivt motvirker straffbare handlinger.
Den omfattende bruken av betinget påtaleunnlatelse ser fint i kriminalstatistikken, men det kan ikke være slik at ordensmakten ikke kan straffeforfølge ungdomskriminelle gjengmiljøer som gjentatte ganger har gjort seg skyldig i alvorlig voldskriminalitet.
Det er dessverre ikke slik at ungdomsklubber, idrettshaller, velferdsordninger og sosiale tiltak erstatter straffens allmennpreventive funksjon. For at respekten for lov og orden skal kunne opprettholdes må ordensmakten gis mandat til å få kriminell ungdom bort fra gata.
Vi kan slå fast at sosiologenes liberalisering av kriminalomsorgen har spilt fallitt. Til sosiologenes forsvar skal det imidlertid trekkes frem at de ikke så konsekvensene av innvandringen da de startet prosjektet for å humanisere kriminalomsorgen på 70-tallet.
Møtet mellom et liberalt norsk rettssystem basert på omsorg og resosialisering og innvandrere fra en kultur basert på sharia, hvor hevn og gjengjeldelse er det rådende rettsprinsipp, har ført til regelløshet og en sterk overrepresentasjon av kriminalitet i innvandrerbefolkningen.
Det er på høy tid at rettsosiologene innser dette slik at det ikke får utvikle seg diasporaer tilsvarende de vi ser i flere byer og tettsteder i Europa og i Sverige hvor staten er fratatt sitt voldsmonopol. Lovgivning, straffeprosess og straffeutmåling må innstrammes.
Rettsstaten må tilpasse seg storsamfunnets almene rettsoppfatning og ikke omvendt. Det er Stortingets ansvar å påse. Dersom lovgiver, det vil si Stortinget, ikke tar dette på alvor, vil det være et spørsmål om tid før rettstaten kollapser og borgerne tar loven i egne hender.
Les også: Sverige: En tredel av tilbakevendte IS-terrorister har begått kriminalitet