Libyas politiske fremtid kommer til å bli avgjort i løpet av de neste ukene og månedene. Landet står sannsynligvis ovenfor to valg – enten militærdiktatur eller vedvarende politisk kaos.
Den avgjørende kampen om Tripoli startet i forrige uke for fullt mellom to rivaliserende regjeringer som anser seg selv som Libyas eneste suverene ledere. På den ene siden står den FN-støttede, Tripoli-baserte og islamist-orienterte regjeringen Government of National Accord (GNA) – under ledelsen til statsminister Fayez al-Sarraj. På den andre siden, general Khalifa Haftars Libyan National Army (LNA) – basert i Tobruk i øst-Libya.
Trefningene i Libyas hovedstad intensiverer seg, og rapporter om nye drepte tikker inn for hver dag som går. I takt med at volden vokser i omfang, øker også risikoen for at den sprer seg til resten av landet. Libya har en svært heterogen befolkning hvor lokale identiteter står sterkt – noe som gjør landet sårbart for politisk ustabilitet og sekteriske konflikter. Det internasjonale samfunnet holder nå pusten og eksperter frykter at en langvarig og blodig libysk borgerkrig kan ligge i kortene.
Et slikt scenario vil ikke bare få katastrofale konsekvenser for Libya, men også flere regionale stater, samt andre internasjonale aktører. Libya er et viktig land av mange grunner – inkludert terrorisme, migrasjon og energi. Mange stater har således betydelige interesser i Libya, som kan lide hvis landet går inn i en vedvarende intern konflikt og en ny runde med politisk kaos.
I dette tilfellet, kan konflikten spre seg til nabolandene i Nord-Afrika som vil se økt politisk og sosial ustabilitet, som igjen vil gi økt grobunn for terrorisme over hele regionen. Europa vil sannsynligvis lide i form av økte flyktningstrømmer, som en konsekvens av en større grad av lovløshet. En lengre konflikt kan også påvirke tilbudssiden i det internasjonale oljemarkedet, som igjen kan få økonomiske og geopolitiske konsekvenser nasjonalt, regionalt og internasjonalt.
Så hva er det sannsynlige utfallet av kampen om Tripoli og Libya? Slik det ser ut nå, finnes det to sannsynlige utfall: At LNA og general Haftar kommer seirende ut av konflikten relativt fort – enten gjennom diplomatiske midler, eller militærmakt – eller at det blir en langvarig og blodig borgerkrig, med alvorlige sikkerhetspolitiske konsekvenser ikke bare for Libya, men også for den større regionen – Nord-Afrika, Sahel og Europa.
Historisk fragmentert stat
Ifølge Libya-eksperten Mohamed Ben Lamma fra den franske tenketanken Observatoire du monde arabo-musulman et du Sahel, er Libya et land hvor lokale stammeidentiteter har stått veldig sterkt i århundrer, og hvor tribalisme fortsatt er et nøkkelaspekt ved det sosiale og politiske livet.
Selve territoriet som i dag er kjent som staten Libya har historisk sett vært desentralisert og styrt på regionalt nivå av diverse stammegrupper. Dette systemet har vist seg til å være svært motstandsdyktige over tid og overlevde både tiden da Libya var en osmansk provins, samt perioden som italiensk koloni. De regionale stammestyringssystemene var således fortsatt et dominerende aspekt ved det politiske livet da Libya ble en selvstendig stat i 1951.
Da Gaddafi-regimet kom til makten i 1969, brukte han de eksisterende stammesystemene til sin fordel for å oppnå politisk legitimitet. Han respekterte og beholdt kjernen i systemet, men på samme tid omformet han det for å tjene sine egne interesser. Han opprettet en ny politisk struktur, basert på et intrikat alliansesystem med landets mange forskjellige stammer – med seg selv på toppen – kjent som Jamahiriya.
Et viktig aspekt av Gaddafi-regimes legitimitet samt Libyas relative stabilitet, var nettopp denne alliansen. Hele det libyske samfunnet gikk derfor gradvis opp i limingen da regimets jernhånd over landet til slutt måtte slippe taket som en konsekvens av NATOs bombetokter i 2011. Siden den gang har tribalismen gradvis blitt mer markant og motstridende identitetsmarkører gjort seg mer gjeldene – noe som har ført til at latente sekteriske konflikter har blomstret opp.
Landet er nå i det store og det hele dominert og styrt av lokale stammer og militsgrupper uten en nasjonal agenda – som først og fremst representerer interessene til sin egen region eller by. Videre, da den tidligere diktatoren ble fjernet fra makten og drept, kollapset sentralmakten – som igjen førte til at flere våpen kom på avveie og endte opp i hendene på de forskjellige stammegruppene. Resultatet er et land som har vært i totalt kaos i snart 8 år. I denne sammenhengen, har Haftar presentert seg selv som den eneste personen som kan få kontroll over situasjonen, noe som har gjort han populær blant mange – både nasjonalt og internasjonalt.
Haftars reise mot toppen
Siden han for alvor kom på banen i libysk politikk i 2014 og tok kontroll over den Tobruk-baserte regjeringen, har Haftar gått fra den ene seieren til den andre. Det som begynte som en beskjeden liten flekk av kontrollert territorium i øst, har gradvis vokst, og inkorporerer nå nesten hele det enorme nordafrikanske landet. Nå gjenstår kun juvelen i kronen – den libyske hovedstaden Tripoli – samt noen andre kystbyer i vest som Misrata og Zintan.
Haftar var en tidligere høytstående offiser i Gaddafis hær, før han kom i unåde hos den eksentriske despoten på 80-tallet. Med den brutale diktatoren som fiende, hadde han ikke lenger noen fremtid i Libya. Han kom således i kontakt med CIA, som anså Haftar som en potensiell ressurs, og hjalp ham med å flykte fra landet. Som et resultat bodde generalen i Virginia i USA i rundt to tiår – før han kom tilbake til Libya i 2011 for å bistå i opprøret mot Gaddafi.
Da han vendte tilbake til landet, ble han derimot fort tilsidesatt av rebellene og var lenge en relativt ubetydelig skikkelse i libysk politikk. Det var ikke før i andre halvdel av 2014 at han for alvor gjorde et navn for seg selv, da det ble klart at Libyas internasjonalt anerkjente overgangsregjering – National Transitional Council – hadde mislykkes i å samle hele Libya under et demokratisk styre. Libya forble i kaos og delt mellom flere rivaliserende grupper, og landets såkalte «arabiske vår» ble fort til en «sekterisk vinter».
Les også: Er Libya klar for demokrati?
I takt med at de lovløse tilstandene i landet gradvis ble forverret, dro Haftar nytte av situasjonen. Han oppnådde politisk legitimitet internt ved å presentere seg selv som den eneste personen som kunne samle det ekstremt fragmenterte landet under en regjering. Mange av landets regionale militsgrupper begynte således sakte men sikkert å godta Haftars autoritet – for å få slutt på det politiske kaoset som rev Libya fra hverandre.
På samme tid, skaffet Haftar seg legitimitet internasjonalt ved å presentere seg som en anti-islamistisk politisk kraft, i motsetning til den islamist-orienterte regjeringen i Tripoli – som har bånd til Det muslimske brorskapet (MB). LNA fikk således tidlig militær støtte av viktige anti-MB internasjonale aktører som Egypt, Emiratene og til en viss grad Russland. GNA, på sin side, ble støttet av MB-vennlige stater som Tyrkia og Qatar.
Militærkampanjer
Med politisk legitimitet internt og militær støtte eksternt, kom Haftars store politiske gjennombrudd i juni 2014, da han gikk til angrep på islamistiske bevegelser og terroristgrupper basert i den østlige byen Benghazi. Etter en lang kampanje, tok Haftar fullstendig kontroll over byen i andre halvdel av 2017. Rundt et år senere, i juni 2018, fortsatte militærkampanjen for å rydde andre større østlibyske byer for islamistiske bevegelser.
Deretter tok det ikke lang tid før Haftar relativt uhindret konsoliderte makten over hele øst-Libya – hvor de største libyske oljefeltene befinner seg. Med ny selvtillit og sterkt mot, rettet han blikket raskt mot sør-Libya. I februar 2019 tok LNA over det store oljefeltet al-Sharara i sør fra diverse militsgrupper – tilsynelatende uten å avfyre et skudd – og tok kontroll over Libyas sørlige regioner.
Med politisk og militær vind i seilende har han nå rettet blikket mot den ultimate prisen – Libyas hovedstad Tripoli. Begynnelsen av Haftars offensiv mot Tripoli har derimot ikke gått som generalen ønsket. Han har møtt hardere motstand enn forventet, og kampen kommer ikke til å bli enkel.
Les også: Ustabilitet i Sahel gir grobunn for menneskesmugling og migrasjon til Europa
En god eller dårlig diktator?
Hvordan general Haftar blir oppfattet av det libyske folket varierer naturligvis voldsomt. Noen mener at han bare kommer til å gjøre vondt verre, mens andre ser på ham som den eneste personen som er i stand til få bukt på den endemiske lovløsheten i Libya og samle landet til en stat igjen. Det færreste mener at han er en demokrat.
Talsmannen for Det libyske demokratiske partiet og støttespiller til den Tripoli-baserte Government of National Accord, Sabri Malek, mener at Haftar bare er en ny kontrarevolusjonær diktator, og at han bare kan være en destruktiv kraft i landet:
– Han vil fortsette det som Gaddafi har begynt på. Dette er en kamp mellom revolusjonen og anti-revolusjonen. Vi er kreftene til revolusjonen, Haftar er kreftene til anti-revolusjonen, sier han.
Mansour al-Kikhia, professor på University of San Antonio, tror derimot at Haftar og Libyan National Army er den eneste politiske løsningen for Libya slik situasjonen ser ut nå. Han mener også at Haftar har despotiske tendenser, men likevel at han er det beste valget Libya har for øyeblikket.
– Haftar er en brutal diktator og ikke en veldig grei type, men det finnes et enormt problem i landet som må løses. I hvert fall følger de forskjellige militsene som støtter ham ordrene hans, det gjør ikke militsene som støtter regjeringen i Tripoli, argumenterer al-Kikhia.
En autoritær anti-islamist?
Haftar har ifølge Libya-ekspertene Frederic Wehrey og Jeffrey Feltman fra tenketanken Carnegie Endowment klare autoritære trekk. I denne sammenhengen, har Haftar på ingen måte presentert seg selv som en demokratisk skikkelse, og har aldri lagt skjul på at han kommer til å ta Libya med makt hvis det blir nødvendig. Han sa for eksempel i september 2017 til den italienske avisen Corriere della sera: «Det er opplagt at vi foretrekker politiske løsninger, men hvis disse ikke fungerer, finnes det andre muligheter.»
Selv om Haftar har fått mektige internasjonale støttespillere på grunn av sin anti-MB politiske linje, har det blitt sådd tvil om han faktisk er så anti-islamistisk som han har gitt utrykk for. Det har nemlig kommet ut informasjon om at generalen har flere salafistiske krigere under sin kommando. Men på tross av lefling med salafisiske krefter, forblir Haftar de internasjonale anti-islamistiske aktørenes beste kort i Libya – som frykter MB mer enn noe annet.
Selv stater som ikke innledningsvis støttet Haftar, begynner nå å flørte med tanken om å akseptere at generalen tar kontroll over landet, ikke bare på grunn av frykten for islamistiske krefter og økt ustabilitet i landet, men også av økonomiske grunner. Franskmennene har for eksempel gikk utrykk for at de vil godta en Haftar-ledet militærregjering – mye på grunn av oljeinteressene de har i landet, som LNA nå kontrollerer.
Les også: Salafi-jihadismen sprer seg stadig
Ingen gode løsninger
Det internasjonale samfunnet er på ingen måte samlet i sitt syn på generalen, og de fleste vestmaktene har tidligere støttet hans politiske motstandere i den FN-anerkjente regjeringen i Tripoli. Men det siste det internasjonale samfunnet ønsker, er at konflikten i Libya haler ut og mer kaos finner sted i landet.
Vedvarende politisk ustabilitet vil gi grobunn for ekstremisme og terrorisme, samt økt migrasjon til Europa. Islamsk stat og al-Qaida kan få et større fotavtrykk i landet, og en flyktningkrise 2.0 kan ligge i kortene. Det virker således som flere land er villige til å se forbi Haftars autoritære tendenser og flørting med salafi-jihadistiske krefter – for å få en viss politisk stabilitet i Libya. For verdenssamfunnet handler det ikke lenger om å finne optimale løsninger i Libya, men om å ta til takke med de minst dårlige.
Om Tripoli til slutt kommer under Haftars kontroll, ligger alt til rette for at han blir Libyas neste leder på ubestemt tid og at Libya går inn i en periode som militærdiktatur – noe à la al-Sisis Egypt. Hvis konflikten haler ut, kan landet gå inn i en langvarig og blodig borgerkrig, som vil ha alvorlige geopolitiske konsekvenser langt utover Libyas grenser.