Undertegnede overvar nylig et seminar om innvandringspolitikk i regi av Institutt for Samfunnsforskning. Det var en forutsigbar seanse.
Innvandringspolitikken har kommet til å dominere det offentlige ordskiftet i mange europeiske land. Det er et spørsmål som splitter. Mange tenker veldig sterkt om disse sakene, og mange av debattene foregår mellom mennesker på forskjellige planeter.
Derfor kan det være greit å holde seg orientert om hva «ekspertene» sier om temaet. Derfor besøkte Resett torsdag Institutt for Samfunnsforskning, for å høre hva nordiske professorer hadde å si om temaet. Det ble som forventet.
Les også: Norge taper i kampen mot innvandrerkriminalitet. Knivstikking og drap skjer nesten daglig
«Enslige mindreårige»
Finske Elina Pirjatanniemis snakket om viktigheten av å opprettholde barns rettigheter. Hun mener at vi i Norden behandler barn dårlig, og argumenterer for at man bør tillate flere familiegjenforeninger.
Svenske Rebecca Stern presterte å si at «sivilsamfunnet nok ikke mente at svensk innvandringspolitikk 2015 var generøs nok», som om radikale aktivister skulle ha noe fornuftig å komme med. Hun synes også at kravene til forsørgelse ved familiegjenforening før 2015 ikke var «så alvorlige», og indikerte med det at hun mener at man ikke burde ha økt disse kravene.
«Et normativt aspekt»
Norske Anne Staver hadde lest gjennom Frps innvandringspolitiske utvalgs nye forslag, og det var rimelig åpenbart hva hun mente om dem. Hun skjønte dessuten ikke hva jeg ville ha svar på, da jeg klart og tydelig spurte henne om ikke segregering kunne være uunngåelig i et multikulturelt samfunn. Hun ville ikke kommentere det «i et normativt aspekt»
Ikke engang danskene reiste temaer som nasjonalstaten, kriminalitet eller islamsk ekstremisme. I stedet fikk vi høre mer om hvordan midlertidig opphold og avskrekkende tiltak var dårlig for integreringen.
Jan-Paul Brekke nevnte kriminalitet, intoleranse og islam én gang, helt innledningsvis, og siden ble det ikke snakket om det. Vanlige folks uro ble ignorert.
Vold
Ikke en eneste løftet de nye kriminalitetsutfordringene. Ingen nevnte knivstikkinger, skyteepisoder, eller purunge, voldelige guttegjenger i klasserom og mørke gater. Kriminaliteten har visst gått ned statistisk. Pårørende til personer og som har blitt tilfeldig knivstukket på gaten i Oslo bryr seg neppe om det. Utryggheten øker i offentligheten, ikke fordi den registrerte kriminaliteten øker, men fordi den voldelige kriminaliteten i det offentlige rom øker. Og den endrer natur.
Volden er grov. Mange innvandrerbarn blir slått hjemme. Og for noen er det tydeligvis ikke skamfullt å sammen med mange andre unge menn gå løs på enslige, uskyldige. Der jeg kommer fra kaller man slikt feigt. For disse gutta er det tydeligvis kult.
Kun 9,5 prosent av somaliske kvinner i Norge jobber heltid. Mennene gjør det faktisk ikke stort bedre. Kun 26,1 prosent av mennene dem har heltidsjobb. Kan det egentlig forventes av dem? De kommer fra en annen kultur, med ulik oppfattelse av riktig og galt, ulike grunnleggende verdier og prioriteringer. Kulturene er så grunnleggende forskjellige at noe som er godt i vår kultur er dårlig i deres. Vi ser negativ sosial kontroll på tvers av generasjoner. Vi vet at noen blir en del av vårt samfunn, men for de aller fleste er det ikke sånn, og sånn blir det. Det må alle som er opptatt av det norske samfunnets bærekraft alltid huske.
Uansvarlighet
Man skulle tro at disse akademikerne, professorene og advokatene skulle klare å forstå at man ikke bare kan si ja til alt. Velferdsstaten forutsetter et høyt sysselsettingsnivå, samt nasjonal solidaritet. Det er vanskelig å begripe at disse høyt utdannede menneskene ikke har tatt innover seg dette, eller hvor dramatisk dette kan bli i fremtiden.
Disse nordiske akademikerne fatter ikke hvor heldige de er som har vokst opp i nasjonalstatens harmoniske paradis på jord. De tar det for gitt, reflekterer ikke over kulturelt fellesskap som limet i samfunnet. Deres myopiske fokus på rettigheter, og innsnevrede perspektiver på solidaritet, bidrar til at en tryggere fremtid for deres barn blir et stadig fjernere håp.