Jeg har tidligere skrevet om krenkelseshysteri, SJWs og deres «safe spaces», som jeg anser bærer bud om en mørk fremtid for Vesten, der språket politiseres, og frie ytringer sensureres. Jeg tror fremtiden kan se slik ut fordi jeg ser en oppvoksende generasjon overbeskyttede, bortskjemte barn i Vestens velstandsboble, som er blitt så skjermede fra alt som kan krenke. Som er så svake og sensitive, at de kan komme til å skape en mer totalitær fremtid.
Ytringsfriheten blir i mange vestlige land stadig ytterligere innskrenket ved lov, men den reelle sensuren favner mye bredere, da venstreradikale i etterkrigstiden i større grad enn høyreradikale har fått definere og sette dagsorden. Man har i Norge ikke hatt det samme stigmaet rundt det å være kommunist som det å være fascist. De venstreekstreme kamuflerer sin gruppetenkning og sin forakt mot vestlige verdier i velmenende sosialistisk retorikk, der de legger sin klamme hånd på de undertrykkedes skuldre. Og Europas konservative politikere har for ofte måttet gi etter for krenkelseshysteriet.
Jeg forstår godt de som nå vil ta avstand fra hatet mot Arbeiderpartiet, selv har jeg måttet revurdere ting jeg tidligere har skrevet som ligner for mye på konspirasjonsteorier jeg ikke vil være bekjent av. Når det er sagt, Arbeiderpartiet fortjener saftig kritikk, sammen med øvrige norske partier, for tiår med uansvarlig innvandringspolitikk. Jeg er redd vi kan få en situasjon der Arbeiderpartiet fortsetter å stemple de som fremfører spisset kritikk mot dem som om de bidrar til å spre konspirasjonsteorier, eller sprer hat og bidrar til flere terrorhandlinger.
Mobbing som nødvendig onde
Det er ikke bare innvandringskritikere som kan påstås være skyldige i å spre konspirasjonsteorier og hat mot politiske motstandere. Stemplingen av innvandrings- eller islamkritikere har alvorlige konsekvenser. Man mister jobben, man får kanskje ingen jobb, man vil kunne bli sosialt utstøtt. Det er en sikkerhetsrisiko. Det kan virke som om det er mer akseptert å hakke på deg, fordi du er «slem». Eivind Trædal er jo beryktet hva gjelder å henge ut de han anser for å være rasister, gjerne på en slik måte ar han involverer arbeidsgivere, og således presser på for å få folk sparket. Antagelig virker det noen ganger.
Jeg er enig i at vi må kunne ha en tøff debatt. Vi må tåle at andre er tøffe med oss, vi må også akseptere at vi aldri vil kunne få slutt på all mobbing og hets. Verden er ikke som det trygge barnerommet ditt. Negative opplevelser er en naturlig og lærerik del av livet. Noen ganger er den som blir mobbet et uskyldig offer som ikke på noen måte kan sies å ha medvirket til egen situasjon. Noen ganger er det faktisk helt annerledes. Noen må bli utsatte for den sosiale kontrollen mobbing er, noen trenger faktisk å settes på plass (innen rimelighetens grenser naturligvis).
Jeg var relativt opposisjonell i min oppvekst. Det fikk jeg fiender av, og noen ganger var jeg rett og slett en rappkjeftet og frekk snørrunge som trodde jeg kunne slippe unna med ting. Jeg ble plaget og det var bra, for jeg skjønte at ingen ville like meg hvis jeg oppførte meg sånn, og jeg endret meg. Det er noe jeg er takknemlig for. Det har bygget min karakter. Det har gitt meg mer selvinnsikt.
Marginaliserte grupper
Vi har grupper i det vestlige samfunnet som man helst ikke bør utsette for kritikk (det kan jo være hatefullt, må vite) for sine dårlige valg, som er mer eller mindre urørlige, fordi de anses tilhøre en undertrykket klasse. Man er automatisk fiendtlig innstilt til denne, om man kritiserer noe som denne gruppen befatter seg med. Få våger for eksempel å snakke om at mange homofile er veldig promiskuøse og tale ærlig om de negative følger det har for deres generelle helse. Få våger å kritisere LHBT-bevegelsen for å promotere en usunn, overseksualisert livsførsel.
Da snakker jeg selvsagt ikke om homofili som fenomen, men homofile menn er generelt sett svært promiskuøse og blir smittet i vesentlig høyere grad enn andre. Samtidig marsjerer LHBT-bevegelsen i gatene, i såkalt Pride-parade, mange halvnakne og overseksualiserte mennesker. De synes være mye mer sexfikserte enn resten av oss, det er noe så utrolig dekadent over det hele.
Det betyr ikke at jeg syns det er OK å mobbe folk for deres seksuelle orientering, eller at jeg har noe med hva frivillige voksne gjør med hverandre. Men nødvendigheter er ikke alltid ting som føles godt eller ting som oppfattes som positive. Stigma er av og til en slik nødvendighet, i selv de mest progressive samfunn. En viss sosial kontroll er ønskelig, og uunngåelig. Men for noen grupper, som oppfattes som marginaliserte, er det annerledes. De fritas nesten fra kritikken. Beskyttes fra det verste av de sosiale konsekvensene ved å gjøre dårlige valg.
For LHBT-bevegelsen i Vesten synes det helt OK å promotere sin livsførsel til barn, mens det er politisk ukorrekt å kritisere dem for det. I Storbritannia har til og med lærernes nasjonale fagforening vært ute og sagt at man bør lære småbarn om transseksualisme.
Muslimske innvandrergrupper er som kjent kraftig overrepresentert hva gjelder gjengvoldtekter og voldtekter generelt i det offentlige rom i vestlige land. Kun den som ikke vil se, påstår at dette ikke er en særlig problemstilling, men den som snakker om dette blir stemplet.
Man velger selv å la seg krenke av ord
Når folk oppfører seg uansvarlig, og gjør dårlige valg, så er det bra at sivilsamfunnet markerer avstand og utøver sosial kontroll. Det er til en viss grad bra å utøve kontroll mot de som gjør helseskadelige ting, vi vil ikke ha for mye av det, fordi det koster samfunnet. Den sosiale kontrollen sørger for at det ikke er så lett for folk å bare gi blaffen. Når foreldrene våre, skolene våre og andre forsøker å skjerme oss fra denne kontrollen, og skjerme oss fra sannheten om oss selv og verden, er det bare ødeleggende for utviklingen vår. Vi ender opp som forvokste småbarn.
Å bli premiert for deltagelse, bli anerkjent på universitetet for å være et kjønn du selv har funnet opp eller få trigger warnings så man kan unngå «krenkelser», slike ting gjør folk totalt uforberedt på det virkelige livet, der folk forventer at du gjør en jobb som svarer til visse standarder og ikke bryr seg om dine vrangforestillinger og følelser.
Livet skal ikke være lett. Det er ikke rettferdig eller anstendig. Den sterile og krenkelsesfrie utopien som presenteres fra venstrehold er ikke oppnåelig uten totalitær makt over individet. I et fritt samfunn er man aldri «trygg» fra krenkelser. Til syvende og sist så er det en selv som velger å ta «skade» av ord.