Slaget om Storbritannias skjebne. De neste 100 dagene vil avgjøre Storbritannias politiske fremtid.
Boris Johnsons regjering blir neppe langlevd, men kan bli et intellektuelt fyrtårn for en ny konservatisme.
Når Boris Johnson denne uken blir bedt av Dronning Elizabeth om å danne regjering, vil han endelig få muligheten til å oppfylle sin drøm om å fylle Winston Churchills sko. Som sin helt tar Johnson over makten i krisetid, etter at listen over mer edruelige kandidater til jobben har kommet til kort.
En kanskje klarere parallell går kanskje likevel til Napoleons siste 100 dager, mellom hjemkomsten fra Elba og nederlaget ved Waterloo. Som Napoleon har Johnson eksakt 100 dager på seg fra han entrer Downing Street til Storbritannia er berammet å tre ut av EU den 31. oktober.
Som for Napoleon tvinger denne tidsknappheten Johnson til å ta initiativet. Napoleon blir ofte latterliggjort for å ha gått på offensiven med en håpløs uerfaren armé mot et samlet Europa. Men faktum er at hans eneste teoretiske mulighet var å slå hver av de europeiske hærene i detalj først, for å hindre et samlet koalisjonsfelttog mot Paris. Det endte med Napoleons undergang, men som Lord Wellington sa var det «a damn close-run thing».
Les også: Brakseier for Boris Johnson – blir statsminister og partileder
Sannsynligvis vil det ende i tragedie for Johnson også. Men historisk bevisst som han er, vil han gjøre alt i sin makt for å gå ned med seilene til topps.
Det er ikke engang sikkert Johnson vil få 100 dager på seg til å ta Storbritannia ut av unionen. Han risikerer å bli felt av både opposisjonen og sine egne. Han kan ikke regne med mye støtte fra sin forgjenger Theresa May og finansminister Philip Hammond i deres nye roller som bitre bakbenkere. Samtidig plotter kretsen rundt det nye stjerneskuddet Rory Stewart en overgang til Liberaldemokratene. Det betyr at Toryenes syltynne majoritet i parlamentet kan være borte allerede fra dag 1 under en Johnson-regjering.
Boris Johnson har i hovedsak tre alternativer.
A) Fremforhandle en ny Brexit-avtale med EU og få gjennomslag for den i parlamentet før 31. oktober.
B) Hvis en avtale ikke lar seg fremforhandle og/eller ikke kan få majoritet i underhuset: oppløs parlamentet – såkalt prorogation of parliament – og press gjennom en hard No Deal Brexit. Eller
C) Kall inn til nyvalg før Brexit-dødlinjen den 31. oktober.
Les også: Boris Johnson er kronprins Haakon sin seksmenning
Uansett hva Johnson velger, krever det at han tar initiativet. Å bli sittende på bakbena som en «Theresa May in trousers» er ikke et gangbart handlingsalternativ. Det krever også et Johnson-regjeringen går på en politisk idéoffensiv, noe alt tyder på at den kommer til å gjøre.
Selv om rollegalleriet i stor grad er overlappende med May-kabinettet og David Camerons regjering før det, vil Johnson-regjeringen være et helt annet politisk dyr. David Cameron og hans finansminister George Osborne var stereotypiske Davosmenn, eller i Steve Bannons teminologi, globalister – som har solgt seg til høystbydende etter deres politiske karrierer endte i ruin. Representanter for en paternalistisk konservatisme, som inviterte adferdsøkonomene Richard Thaler og Cass Sunstein for å lage en statlig Nudge Unit for å manipulere befolkningen til å ta «rasjonelle» valg, og en hodeløs neokonservativ utenrikspolitikk, med den ideologisk motiverte men strategisk forberedelsesløse bombingen av Libya som sitt fremste ettermæle. Theresa Mays regjeringstid var like idéfattig som en hveteåker.
I kontrast vil Johnson-regjeringen stå for klassisk konservatisme på steroider. I tillegg til Johnson selv vil trolig Jacob Rees-Mogg og Michael Gove bli toneangivende intellektuelle arkitekter i Johnsons politiske prosjekt. Gove har Edmund Burke som sitt ideolgiske forbilde og Rees-Mogg publiserte nettopp en unisont slaktet bok om victorianerne – en tid han lengter tilbake til.
Det vil ikke bare handle om skattekutt, selv om det trolig vil være en sentral komponent. Johnsons rival Jeremy Hunt har ledet an med lovnader om å redusere bedriftsbeskatningen til 12,5 prosent, på nivå med Irlands, ned fra dagens 19. Johnson vil være under press for å matche dette. Han har nylig uttalt at han vil bli Storbritannias mest «pro business» statsminister gjennom tidene – etter å ha blitt kritisert av rivaler for sin tidligere «F*** Business»-uttalelse, (som refererte til Brexitkritiske industrylobbygrupper).
Les også: Prominent Tory-medlem om Boris Johnson: Hitler var også populær
En lav britisk bedriftsbeskatning vil ikke være populært i Brüssel, som ønsker kontinental «harmonisering» av skattesatser, som ikke åpner for skattekonkurranse mellom europeiske land – slik semi-skatteparadiser innenfor unionen som Irland, Kypros og Malta har fått erfare.
Bare det siste året har 13 såkalte enhjørninger – oppstartsselskaper verdsatt til mer enn én milliard dollar – blitt skapt i Storbritannia. Et antall kun slått av mye større USA og Kina, og en tredel av totalen i hele Europa. Storbritannia har i dag 72 slike selskaper – en god indikator på at landet har den mest dynamiske økonomien i Europa. Med et hyper-konkurransedyktig skatteregimé på toppen av det, har Brüssel, Paris og Berlin god grunn til bekymring.
Men Storbritannia har også store ulikheter og trenger en konservatisme som tar høyde for det. Jacob Rees-Mogg har denne uken publisert en rapport sammen med Institute for Economic Affairs som tar til orde for å konfrontere 4,5-doblingen av boligprisene i Storbritannia etter inflasjon siden 1970. Blant annet med å åpne opp for boligbygging på unødvendig beskyttet offentlig mark og ved å gi lokale myndigheter større skatteinsentiver for å tillate bygging av nye boliger. Michael Gove, som vil få en sentral plass i regjeringen tross at han dolket sin venn Boris i ryggen under lederstriden i 2016, kan få ansvar for å løse boligkrisen. Alternativt kan den nåværende miljøministeren få ansvar for en ekspandert klimaportefølje – et område hvor Gove med forbud mot mikroplast og elfenbensimport har forsøkt å gjenvinne sakseierskap for de konservative.
Rees-Mogg er tippet å bli sjefssekretær i finansdepartementet, hvor den nåværende lederen av euroskeptiske European Research Group vil følge med argusøyne at den innkommende finansministeren – trolig innenriksminister Sajid Javid eller helseminister Matt Hancock – ikke viser seg å være nok en pro-unionistisk Remainer i forkledning. I den rollen kan Rees-Mogg ventes å intensivere planlegningen for en hard Brexit. Som han siterte den romerske militærstrategen Vegetius i The Sun på søndag: «Hvis du vil ha fred, forbered for krig». Potensielle pressmidler Storbritannia vil ha mot EU her inkluderer tilbakehold av sluttoppgjøret på 39 milliarder pund avtalt i Theresa Mays Brexitavtale, og en potensiell ekspressforhandling av en frihandelsavtale med Donald Trumps USA.
Uansett hva som skjer er det duket for 100 intense dager i britisk politikk. Og i motsetning til den nær fullkomne konvergensen av Thatcherisme og New Labour-isme under Tony Blair og David Cameron, har konfliktlinjene i politikken ikke på lenge vært så tydelig markert. I det røde hjørnet: Jeremy Corbyn som med sine våte drømmer om å renasjonalisere store deler av britisk næringsliv, vil gå til valg på den mest radikale Labour-plattformen siden Clement Attlee. I det blå hjørnet: Boris Johnson som vil lede den mest rendyrkede konservative regjeringen siden jernkvinnen selv. De neste 100 dagene kan dermed bestemme Storbritannias skjebne for lang tid fremover.