De mange små detaljene som vi på mikronivå kan observere rundt oss til daglig, forklarer mye av den hysterisk misforståtte humanismen, den totalitære undermineringen av demokratiet og ytringsfriheten, den neo-liberale feminiserte indoktrineringen av ungdommen og det kollektive sløvsinn som har fått utviklet seg på samfunnsnivå.
Indoktrineringen begynner i hjemmet, fortsetter i barnehagen, tas videre i skolen og fullendes når studentene i sårbare og formative ungdomsår utsettes for det virkelighetsfjerne og ultraliberale ideologiske livssynet til 68-generasjonens akademikere på universiteter og læresteder og videreføres slik til neste generasjon.
Les også: En lang SMS fra sinns kamerat
Det kan være grunn til å påstå at mange av de vestlige universitetene i USA og Europa, inklusive Norge, overgår de islamske madrasene i deres ensidige og destruktive ideologiske indoktrinering, dog med motsatt fortegn. Jeg vet ikke hva som er verst, de ekstreme og intolerante levereglene i islam, eller neo-liberalismens totale mangler på regler.
Les også: Hvorfor tillater vi indoktrinering av barn?
Den ekstreme neo-liberalismen som farger den politiske eliten, statsapparatet og våre samfunnsinstitusjoner er like destruktiv i sin ekstreme liberalisme som den salafistiske og wahabistiske versjonen av islam som formidles ved de mange muslimske madrasene i Midtøsten, om enn med omvendt fortegn.
Jeg har for tiden besøk av to familier fra San Fransisco, hvorav en småbarnsfamilie. Det er 9 personer i alt, noe som kan være en utfordring i seg selv på en liten øy. Men klart verst er lille Tucker på 5.
Tucker er en usympatisk liten drittsekk av et vesen som får gjøre fullstendig som han vil. Han vokser opp i en regelløs verden med masse «love and understanding», men fullstendig uten regler og uten grenser. Tucker får herje som han vil. Han går allerede uoffisielt under betegnelsen «Tucker, the little fucker» blant oss innfødte!
Det første Tucker gjorde var selvfølgelig å redusere min gamle engelske skutemodell fra 1884 til en trist haug med opptenningsved. Den hadde overlevd to verdenskriger og mange flyttelass på tvers av land og kontinent og sto nå i vinduskarmen og skuet stolt utover Skagerak som et minne over glemte seilaser for lenge siden. Det gjør den ikke mer.
Tucker, som jeg trodde skulle få en skikkelig overhaling, fikk i stedet en vennlig samtale med mor og en lang forklaring om at sånt måtte han ikke gjøre, et par kjærlige strøk over håret før han fikk lov til å løpe ut på plenen og slå sin 3 år gamle søster i magen, noe som resulterte i at samme ritual ble gjentatt på nytt før Tucker igjen ble sendt kjærlig av sted i sin evige søken etter grenser, som foreldrene aldri lot ham få lov til å finne.
Stakkars Tucker, et fullkomment resultat av moderne liberal barneoppdragelse. Et barn med alle ressurser. Omsorgsfulle og høyt utdannede foreldre med utdanning fra noen av USAs fremste universiteter, men som tror klippefast på at god barneoppdragelse er det samme som ubegrenset frihet, som ikke skjønner at all sosialisering er et spørsmål om å balansere frihet og grensesetting og at grenser og regler er viktig for at barnet skal få den trygghet som skal til for å tilpasse seg den virkelige verden der ute når det kommer på egen hånd, og må ta hensyn til andre mennesker.
De er ressurssterke liberale og hater Donald Trump, men fullstendig ignorante når det gjelder det virkelige livet og noe så basalt som å oppdra egne barn. De er, som resten av deres generasjon, indoktrinert i liberal pedagogikk gjennom egen utdannelse og metervis med fagbøker fra en hel generasjon av pedagoger og psykologer som totalt har misforstått hva oppdragelse og sosialisering dreier seg om.
De er godt i gang med å legge grunnlaget for at Tucker kommer til å måtte slite med alvorlige tilpasningsproblemer etter hvert som han møter storsamfunnet, og det virkelige livet utenfor foreldrenes beskyttende armer. Han vet allerede at verken Nanny eller noen andre kan legge hånd på ham og utnytter det hemningsløst.
Stakkars Tucker. Det er ikke hans skyld om han blir rusavhengig, kriminell eller bare et annet barn med tilpasningsvansker, for at villfarne psykologer kan meske seg i alle deres nyoppdagede diagnoser.
Hele horden av pedagoger, psykologer, sosionomer og kriminologer som Thomas Mathiesen og de andre 68erne kommer til å fortelle Tucker at det ikke på noe vis er hans skyld, eller hans foreldres misforståtte liberale barneoppdragelses skyld, at han er blitt som han er blitt. Det er samfunnets skyld! Derfor behøver han aldri å ta ansvar for sine handlinger, verken nå eller når han blir voksen.
«Poor Tucker, the Fucker»!