– Er jeg norsk? spør lege Kaveh Rashidi i en kronikk i Aftenposten.
– Jeg nekter å akseptere at jeg ikke er nordmann. Et anonymt menneske på internett bestemmer ikke det, skriver han. Ifølge ham selv ble det en storm på Twitter, etter at han skrev om en dame som hadde bedt ham om å «dra tilbake til Pakistan».
Nå har det seg slik at Rashidis foreldre er fra Iran, men han er født og oppvokst i Norge. Er han da norsk?
Den tradisjonelle definisjonen beskrives slik på Wikipedia:
«Nordmenn er i tradisjonell, etnografisk forstand beskrevet som et nord-germansk folkeslag med opphav i landet Norge som snakker det nordgermanske språket norsk og er genetisk og språklig nært beslektet med dansker, svensker, tyskere, nederlendere og andre geografisk nærliggende folkeslag.»
Les også: Iraner i Norge i strupen på Dagsrevyen: – Jeg er ikke en «nordmann»
Men her er det rom for tolkninger, og ikke minst så har utviklingen i samfunnet gjort sitt til at mange ser annerledes på dette nå. I Kong Haralds tale fra 2016, sier han at nordmenn, det er alle som føler seg som nordmenn.
«Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er – og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.»
Det er en interessant betraktning. Spesielt når det merkelig nok kun gjelder alle som kommer til Norge, men ikke den andre veien. Nordmenn som flytter til andre land, blir aldri noe annet enn nordmenn.
La oss ta eksempelet med Rashidi. Han er født i Norge av iranske foreldre. Han kjenner ikke noe til Iran sier han, og har ingen forbindelser dit. Han føler seg helt norsk. La oss ta utgangspunkt i at hans foreldre ikke har lært ham noe om Iran. Ikke språket, ikke religionen, ikke kulturen og tradisjonene. La oss si at hans foreldre integrerte seg svært godt i Norge og kuttet alle bånd til sitt hjemland.
Så tenker vi oss følgende scenario; et norskt ektepar flytter til Iran og får et barn der. De blir boende. La oss også si at disse foreldrene ikke lærte barnet noe som helst om Norge, og at det hele tiden vokste opp med de tanker og refleksjoner som alle de andre iranske barna der fikk. Ville da det barnet følt seg som en iraner når det ble voksent?
Jeg tror svaret på det er todelt. Barnet ville naturligvis bli oppmerksom på at det så annerledes ut enn alle de andre iranske barna. Det ville vært en faktor som er umulig å unngå. Dernest ville det ha oppdaget at sine egne foreldre også så annerledes ut enn iranere flest. At det dermed ikke ville ha gjort seg noen refleksjoner rundt dette, anser jeg som heller lite sannsynlig.
Men så ville det naturligvis ha følt seg iransk, fordi det jo hadde vokst opp med den kulturen, religionen og tradisjonene som finnes i Iran. Men så kommer spørsmålet: Ville de andre iranerne også ha oppfattet den norske familien som iranske? Jeg vet ikke, men min erfaring fra de land jeg har vært i utenfor Europa er slik at du vil bli betraktet som en utlending uansett hvor mye du integrerer deg. Jeg kan snakke thai. Jeg kan mer om Thailand enn mange av thaiene selv. Jeg forstår og respekterer deres kultur og tradisjoner. Jeg kan sitte sammen med munker og humme ivei på buddhistiske hymner. Jeg bodde i Thailand i 20 år. Men oppfattet thaiene meg som en thai eller som en nordmann?
De sa alltid: «Der er han utlendingen som er som oss.»
Jeg hadde aldri noen problemer med det. For utlending var jeg jo. Man forandrer ikke identitet selv om man integrerer seg i et annet land. Jeg var fortsatt hvit. Jeg var fortsatt nordmann og vil for alltid være det. Hadde jeg vært født i Thailand, så hadde det ikke utgjort noen forskjell for thaiene. Selv om en av foreldrene hadde vært thai. Jeg har en sønn som har thailandsk mor. Han vil for alltid være ลูกกุง (Lok kung) eller oversatt til norsk, blandingsbarn. Det er bare sånn det er. Det har selvsagt aldri vært noe problem for gutten eller foreldrene at det er sånn. Faktisk så har blandingsbarn i land som Thailand og Filippinene høy status.
Så hvis Rashidi ønsker seg et svar på om han er norsk eller ikke, så er svaret ganske enkelt: Norske iranere er etniske persere, iransk-aserbajdsjanere, kurdisk-iranere, arabisk-iranere, nord-iranere, kermanshahi-kurdere og lorere. Han er derfor norsk statsborger med iransk opphav, altså en norsk-iraner, og det er noe han bør være stolt av. At han genetisk ikke er av det nord-germanske folkeslaget, gjør ham selvsagt ikke mindre norsk, det er tross alt hans identitet, men det gjør ham heller ikke til nordmann.
Sånn er det bare.