Resetts lille redaksjon består av mennesker med forskjellige bakgrunner, også politisk. Det er til tross for hva mange kanskje tror, et nokså tverrpolitisk snitt blant både de fast ansatte og alle som er tilknyttet redaksjonen på ulikt vis. Men hvordan havnet de der? Elisabeth Sjølie er nyhetsredaktør og forteller litt om sin vei frem.
– Du er nyhetsredaktør hos Resett. Hvordan har det seg at du ble engasjert i samfunnsdebatt og politikk?
– Jeg var alenemor med eneansvar for to barn i ca 12 år, bodde i Groruddalen, jobbet fulltid utenfor dalen, og med to barn i det multikulturelle lykkelandet, ble det etter hvert en oppvåkning i forhold til å delta i samfunnsdebatten. Så kom Facebook, et velkomment medium for samfunnsdebatt ville det vise seg etterhvert. Som aleneforsørger kom jeg meg lite ut etter jobb, så dette nye forumet kom som bestilt. Nå kunne jeg være sosial, få nye venner OG debattere, rett fra kjøkkenbenken nærmest.
– Veien inn til samfunnsdebatt ble nokså tilfeldig, jeg hadde vært lite engasjert før dette men tilhørte venstresiden politisk. Så reagerte jeg kraftig på uretten begått mot to ambulansesjåfører i Ambulansesaken, den ensidige hetsen, anklagene om rasisme, og ikke minst flokkmentaliteten og tendensene til lynsjemobb som oppsto. Det var en alvorlig vekker. I kjølevannet av den saken fikk jeg øye på SOS rasismes oppførsel i anledningen, den organisasjonen som jeg selv støttet i yngre dager, med det lille jakkemerket med «Ikke mobb kameraten min» som jeg selv hadde på jakka. Jeg husket det som en slags interesseorganisasjon ledet av Khalid Salimi, som gikk mer ut på å vise positiv støtte til antirasisme, mer enn å henge ut enkeltpersoner, sende ut rasismeanklager i alle retninger og bedrive ren personforfølgelse. Jeg undret meg stort over hva som hadde skjedd siden jeg leste om dem sist. Kort oppsummert endte dette et dypdykk sammen med Einar Hammer angående hva de egentlig drev med og hvem de var, et par bøker fra vår side, og et par rettssaker for SOS rasismes del.
– Så kom debatten om hijab i politiet, jeg ble fokusert på kvinners rettigheter, på religiøs dominanse i vårt sekulære og frie samfunn, på ytringsfrihet og forsøkene på å snevre det inn, og ble mer og mer bekymret for demokratiets fremtid. Jeg begynte å lese på document.no og rights.no, fikk kontakt med nye mennesker som jeg fikk respekt for, og fulgte nyhetsbildet daglig. Det var ingen vei tilbake, barrikadestormeren i meg var vekket.
– Hvorfor akkurat Resett?
– Det ene ledet til det andre, og endte altså med at jeg midt i livet satset en trygg, fast jobb der jeg nok kunne sittet til jeg ble pensjonist, for å bli med på å få Resett på beina. Jeg ville være med på å utvide ytringsrommet, på å kjempe mot en innvandringspolitikk som har spilt fallitt. Norsk media hadde jeg gitt opp, jeg leste daglig utenlandsk alternativ og mainstream media, og reagerte på at det sjeldent sto om disse sakene i norske medier. Jeg tok kontakt med flere redaksjoner og spurte hvorfor de ikke skrev om bilbrannene i Sverige. Jeg reagerte på at de samme tingene skjedde i flere europeiske byer, så som hærverk, skytinger, drap og kriminalitet, men også at det økte i takt med innvandringen.
At det ikke var tilfeldig at i land etter land er det mest populære navnet i storbyer Muhammed, at det ikke var tilfeldig at det ble et høyrisikoyrke å være kunstner, at kunstnere ble drept eller forsøkt drept i flere land, at journalister blir forsøkt drept, at det ikke var tilfeldig at det ble mer utrygt å være kvinne. Jeg ville informere, dele, få folk til å se mønsteret. Det var jo ikke det aller minste rart at folk ikke var bekymret når de ikke fikk virkelige nyheter, mente jeg. Bare de kan få informasjonen, så kan de trekke konklusjonene selv, og vi kan endre på kursen.
– Hvilke endringer frykter du?
– Jeg frykter for endringene som følger i samfunnet på grunn av innvandringen. Sakte, men sikkert snevres ytringsfriheten inn av «hensyn» til religion, mange tiårs kvinnekamp er på vei rett ned i dass på kort tid. Feminisme har blitt et skjellsord, og 8. mars preges av hijaber og muslimske kvinners rett til å promotere at kvinner er andreklasses mennesker. Vårt frie samfunn er på nedadgående, mine egne erfaringer som alenemor i Groruddalen gjorde meg ikke akkurat mer optimistisk. Rundt meg så jeg folk bli mer og mer opptatte av seg og sitt. De nye sosiale mediene var snart en eneste stor selfie, folk hamret ut bilder av seg selv og ansiktet sitt flere ganger per dag, som om det hadde endret seg siden dagen før. Men forsøk på å diskutere ytringsfrihet, kvinners rettigheter eller islam ble slått beinhardt ned på. Jeg trodde knapt det jeg så, i min naivitet var jeg sikker på at fornuftens og vitenskapens stemme ville vinne over overtro, religion og kvinnehat, og at ytringfriheten sto sterkt som prinsipp hos politikerne og lederne våre, men jeg tok feil. Drapsforsøket på Kurt Westergaard, og alt som skjedde (og ikke skjedde) etterpå satte en stopper for den illusjonen.
– Hva kan jeg gjøre? tenkte jeg. Jeg er jo bare én person, jeg har ikke penger, jeg har ikke makt, jeg har ingen påvirkningskraft. Det eneste jeg kan tilby er tiden min, men tid har jeg også lite av. Jeg tipset aviser om saker, protesterte der jeg kunne og var villig til å betale prisen for å være åpen med mine synspunkter. Jeg tenkte at dersom jeg mister jobb og anseelse på å si min mening i et fritt samfunn, så er friheten allerede tapt uansett. Jeg vil kunne se mine etterkommere i ansiktet uten å føle skam, så det får bare bære eller briste.
– Vi har tidligere blant annet jobbet sammen i et felles prosjekt, Swedenwatch, kan du fortelle mer om det?
– Ja, det var et interessant prosjekt. Forskjellige typer organisasjoner passet ikke for meg, men vi hadde etter hvert et ganske stort nettverk, og via det fikk vi etter hvert tilbud om å drifte Swedenwatch, å bygge opp et register over kriminaliteten i Sverige, over en viss periode. Sverige er interessant. Landet er helt ute av kurs, det er ubegripelig og trist, og jeg undres på om det er mulig for dem å stable samfunnet på beina igjen. Det ser ut til å gå rett utfor, og «svenske tilstander» har blitt et begrep, i alle fall i Norge. Så vi satte oss ned med oppgaven med å registrere kriminalitet i Sverige på daglig basis, for å se hvor mye dette utgjorde per måned.
– Hvorfor akkurat Sverige?
– Som jeg var inne på, så er Sverige et skrekkeksempel. Noe må vi kunne lære av hva de har gjort og ikke gjort. Når noe ikke fungerer er det dumt å pøse på med mer, og det er nettopp det Sverige har gjort. Hvis folk bare får informasjonen om hvor galt det er fatt, så vil de forstå. Eller?
– I Sverige er kvinnekampen nærmest tapt. Samtidig som den svenske regjeringen skryter av å være en feministisk regjering har de et eget begrep, balkongflickor, på jenter som kastes ut fra verandaer av menn i familien sin, i såkalte æresdrap, eller «oppfordres» til å hoppe. Kvinner kan i noen bydeler knapt bevege seg ute alene, overfallsvoldtekter, seksuell trakassering og hat mot kvinner er dagligdags, og i enkelte områder er det sharialovene som bestemmer. Musikkfestivaler er blitt til de reneste tafsefestivalene, og tafatte forsøk på å dele ut tafsearmbånd, holde kvinner i egne inngjerdede områder eller oppfordre til god oppførsel har falt fullstendig igjennom. Selvfølgelig. Så endte det også med at flere festivaler ga opp.
Vi holdt på i ett år med Swedenwatch, statistikken var nedstemmende, slik vi så dem i de månedlige rapportene vi laget. Men mer oppsiktsvekkende var kanskje tallene vi ikke fant. Vi forholdt oss til verifiserbare hendelser, enten rapportert av polisen i daglige rapporter, eller av de svenske avisene, som vi trålte hver dag. Så hvor ble det av rapporteringen av voldtekter? Det vi fant rimte ikke med det som ble oppgitt i svensk statistikk, og det virket mest som om de overfallsvoldtektene pressen fikk tak i og rapporterte om, var det som ble offentliggjort av politiet. Vi oppdaget dessuten at lokalaviser var mer direkte og mindre redde for å rapportere om trakassering og voldtekt av kvinner, enn de store riksdekkende avisene.
– Men hvorfor ble du med i Resett? Hva kan Resett bidra med til endringer?
– Et møte på en restaurant på Akershus festning satte Resett på kartet for min del, veien til Resett ble til av nødvendighet. Jeg trengte ikke tenke mye på å ta avgjørelsen, Swedenwatch ble lagt ned, med Resett kan vi gjøre mer! Vi kan rapportere de nyhetene folk ikke får, så de selv kan se hva som skjer i Europa, at det følger samme mønster i land etter land. Og at det er kvinner det først og fremst går utover. Kvinnekampen må opp på bordet igjen, denne gangen både mot importert klanskultur med fullstendig fastkjørt og skakkjørt kvinnesyn, men også mot de som har kuppet feminismen, kaller den sin egen og ikke forstår sin samtid. Det finnes ikke, slik jeg ser det, lenger en høyre- og venstreakse i like stor grad, det handler mer om å være realist eller utopist. Jeg er fortsatt ikke konservativ, og har aldri regnet meg som det, men synes venstresiden har spilt fallitt. Det er nokså paradoksalt at mange på venstresiden stiller seg solidarisk med mørkemenn og fundamentalistisk religion og kaller det en svak minoritet. Det er ingenting svakt ved organisert religion, særlig ikke islam, som får igjennom det ene særkravet etter det andre, helt på tvers av likhetstanken samfunnet vårt er bygget på.
– Du hadde nylig et innlegg på Resett om å få kvinner på banen?
– Ja, men kvinner må på banen, dette gjelder dem i aller høyeste grad, dem og deres barn, deres døtre. For i tillegg til importert elendig kvinnesyn har vi jo også her menn (og kvinner) som syns at kvinnesaken «har gått for langt», som påstår at menn blir ulykkelige av fæle kvinner, og at det må bli mer kos, pupper, høyhælte sko og pludder, så menn kan få føle seg som menn igjen. At det er kvinners skyld at menn ikke oppfører seg som menn. Slik provoserer meg. Vi står overfor en mulig endring i samfunnet som virkelig kan sette kvinners rettigheter mange tiår tilbake (for ikke å si hundreår), hvis vi ikke setter foten ned. Da trenger vi også kvinnene med i kampen. Innlegget er satt på spissen, men er alvorlig ment. Jeg mener at opplysning er veien å gå, at mange ikke forstår omveltningen, og dermed aksepterer det i den tro at de bedriver toleranse. Men å belaste kvinner for innvandringens konsekvenser er hårreisende. Det er mange kvinner som står går i bresjen for kvinners rettigheter og har gjort det i åresvis. I Norge har vi for eksempel Sylvi Listhaug, og damene i HRS som har holdt på lenge, i Danmark blant annet Inger Støjberg, Susanne Bjerrehuus, i Sverige blant andre Sarah Mohammed og Katerina Janouch.
– At det finnes kvinner som ikke forstår konsekvensene er det samme som at det finnes en mengde menn som ikke gjør det, men hvorfor er det bare kvinnene som skal ansvarliggjøres? Alle må delta i dette prosjektet, å bruke kvinner som unnskyldning for tingenes tilstand ser jeg på som et vikarierende motiv for å si til seg selv at ingenting kan gjøres.