Den siste tiden har flere oppsiktsvekkende saker bekreftet det Resett-kommentatorer, FrPere, Sverigedemokrater, dansker og andre innvandringskritikere har advart mot i lange tider. Til og med i Dagsavisen innrømmer Iselin Stalheim Møller at det er innvandringskritikerne som nå har momentum. Og det er ikke så merkverdig, med tanke på nyhetsbildet den siste tiden. Drømmen om det fargerike fellesskapet er på dødsleiet nå, og godt er det.
For kort tid siden rapporterte Resett at unge jenter ved svenske skoler regelrett tvinges til å dekke seg til med hijab av sine lærere. Dette var gjeldende ved 7 av 10 skoler i noen av landets såkalte utenforskapsområder. Praksisen viser med all tydelighet at de idealistiske multikulturalistene har tatt feil, når de har gått ut ifra at den slags kulturell praksis ville forsvinne med integrering. Noen av dem innrømmer også at de har tatt feil.
De mange ikke-vestlige innvandrerne som har kommet, de mange muslimene som tar stadig mer plass i vårt samfunn, ønsker ikke å bli som oss. Det er flott at mange av idealistene har en så sterk tiltro til vestlige verdier at de tror de kan overvinne alt, men det er ikke derfor det er kommet så mange til Europa fra Midtøsten og Afrika.
De er i det store og hele ikke kommet for å ta del i vårt demokrati, eller for å la sine kvinner nyte godt av likestillingen vestlige kvinner og menn har kjempet for. De har ikke kommet for å jobbe eller starte næringsvirksomhet. De har i all hovedsak kommet fordi de har øynet muligheten for å forbedre sin levestandard. Det er et faktum man ikke kommer særlig langt med å bestride, med tanke på det slående i hvordan asylsøkere i årevis har passert gjennom mange land der de kunne ha vært trygge, for å sikte seg inn seg inn på de rikeste og mest generøse velferdsstatene, lengst nord i Europas ekstreme ytterkanter. Det er ikke verre enn å legge sammen to og to.
Alan Kurdi, gutten som skyldte død opp på stranden under krisen i 2015, og fremprovoserte en emosjonell reaksjon hos mange, og førte til at mange argumenterte for mer åpne grenser, døde faktisk ikke på flukt fra krigen i Syria. Gutten døde på vei fra et fredelig Tyrkia til Hellas. Han levde trygt i Tyrkia med familien sin, som for øvrig også har innrømmet at de forlot Tyrkia for Vesten for en høyere materiell levestandard.
Norske tilstander
I Resett har vi i lang tid skildret en tøff politihverdag i hovedstadens østlige ytterområder. Politiet har opplevd at unge tenåringer er svært aggressive og utagerende. Bekjempelse av den organiserte kriminaliteten har blitt nedprioritert, mens fokuset på såkalt hatkriminalitet har økt parallellt med FNs formaninger om å rette skytset mot rasismen i Norge.
At gjengmiljøet på Holmlia nå er så sikre på seg selv, og sin fremskutte plass i bydelen, at de stolt proklamerer at «Vi er loven», bør ikke komme som noen overraskelse. Men, at VG og andre gammelmedier nå beskriver den virkeligheten folk opplever på den ytre østkanten, og som Resett har skrevet om ved flere anledninger, er gledelig. VG fortjener ros for å ta tak i problemstillingen.
Virkeligheten driver nå utopistene fra skanse til skanse, akkurat slik gjengmiljøet på Holmlia holder på med politiet. Det etterlengtede paradigmeskiftet ser ut til å være i gang, og det over hele Europa. Politikere som tidligere har nektet å snakke om antall migranter, og avfeiet kritikk av den ekstreme innvandringen som fremmedfrykt, kommer stadig innvandringskritikerne i møte, om enn noe motvillig. Også dette må vi ønske velkommen.
Ikke la dere lure
Men Europas befolkning bør ikke la seg lokke av uansvarlige politikerne. Som Jimmie Åkesson i Sverigedemokraterna har erklært, så er det ikke de som hele tiden har lukket øynene, og som har nektet å se problemene, som er skikket til å gjøre noe med dem. Vi har sett i Sverige at løfter om en mer restriktiv linje kan bli tilsidesatt når det virkelig gjelder, som da myndighetene bestemte at 9000 «mindreårige» afghanske migranter uten beskyttelsesbehov skulle få bli i landet.
Mange har fått sine liv ødelagt på grunn av multikulturalistenes løgner og meningstyranni. De som har gått i bresjen og advart, som Carl I. Hagen, er blitt hånet og stemplet. Man har forsøkt å få innvandringskritikere til å fremstå som redde for alt nytt, og som egoister som ikke vil dele av det som blir fremstilt som vårt kontinents overdådige og uendelige rikdom. Mennesker over hele Europa har mistet levebrød, og blitt utstøtt fra det gode selskap, for å i det hele tatt ha antydet at masseinnvandring fra noen av verdens mest religiøse, totalitære og fattige områder kanskje ikke er en veldig god idé for en velferdsstat.
Men en ny tid er i anmarsj. Det er disse, utstøtte menneskene som i årene fremover vil hedres. Det er disse stemmene som må lyttes til, om vi skal ha en sjanse til å rydde opp i problemene. Maktpersoner som i årevis har nektet for at problemene fantes, og insistert på det fargerike fellesskapet, har ikke verktøyene som skal til for å gjøre noe med det, og lar seg kue av overnasjonale, byråkratiske organer og nasjonsfiendtlige konvensjoner. Derfor er patriotiske bevegelser i medvind. For det er de som hele tiden har sett galskapen, som forstår nøyaktig hvor det er gått galt, og som vet hva som skulle vært gjort i stedet. Og det er kun de som har viljen til å rydde opp etter mange tiår med uansvarlig, multikulturalistisk tant og fjas.