Frontene i den såkalte kulturkrigen mellom det postmodernistiske etablissementet og konservative krefter blir stadig mer markante. Grove beskyldninger og demonisering av «de andre» preger store deler av debatten, og er en synd begge sider gjør seg skyldige i. Samtidig er det stadig slik at det er de postmodernistiske kreftene som har politisk og medialt hegemoni, og muligheten til å tie motdebattanter. En mulighet de benytter seg av, ved hjelp av politisk og medialt press, helt uten skam.
Dette kommer særlig tydelig til utrykk når den høyrevridde mediakanalen InfoWars på kort tid har blitt bannlyst fra YouTube, Apple, Facebook og Spotify. Ytringsfriheten på internett er i praksis håndhevet og kontrollert av en liten gruppe tech-selskaper, som bukker under for press fra venstrevridde politikere og medier. Med tiden kan også norske konservative bli rammet.
Disse radikale kreftene, som har kuppet etablissementet i Vesten, bruker et bedragersk språk for å sløre linjene, og avlede publikum slik at de ikke forstår hva som er i ferd med å skje. Den grunnleggende nasjonalismen som bygget Vestens land slik vi kjenner dem i dag blir omtalt som hat. Legitime bekymringer for høy innvandring og et voksende islam blir kalt konspirasjonsteorier.
På denne måten kan etablissementet presse IT-selskapene til å adlyde, og gjøre som politikerne og mediene ønsker. Dersom en plattform ikke gjør det, vil det stilles spørsmål ved om selskapet bak plattformen ikke tar konspirasjonsteorier eller hat alvorlig.
Også i Norge florerer anklagene om konspirasjonsteorier og hatefulle ytringer, særlig i forbindelse med nasjonalkonservative standpunkt eller frykt for et voksende islam.
Ytringsfriheten i Vesten er truet av krefter som hevder at det finnes en rett til å ikke bli krenket, og som mener seg være i stand til å bedømme hva som er hatefullt, basert på sine egne subjektive oppfattelser. Norske aviser følger i praksis islams blasfemilover, så lenge de ikke våger å publisere Muhammed-karikaturer. Konservative nordmenn i arbeidsfør alder dukker ikke opp til demonstrasjon for Sylvi Listhaug, fordi dette vil kunne bety slutten for deres karrierer. Minoritetskvinner holder tett om undertrykkende æreskultur, for å slippe å trakasseres av religiøse mørkemenn og radikale multikulturalister. Alt dette begrenser ytringsfriheten i Norge. Men om vi ser til våre venner og allierte i Vesten, vet vi at det kan bli enda verre.
I Storbritannia forfølger myndighetene Tommy Robinson, fordi de ikke liker det han mener. Robinson trodde kanskje, etter å ha lidd seg gjennom umenneskelig isolasjon, avmagring og verbal mishandling i fengsel, at dette var over. Så heldig er han ikke. Nå er Robinson kalt inn til nok en rettssak 4. september. De vil muligens fengsle ham igjen, av akkurat samme grunn som sist.
Det er viktig å påpeke at ingen har blitt fengslet i Storbritannia for såkalt «forakt for retten» siden 40-tallet. Påtalemyndighetene gjør ikke dette fordi de må. Ved et annet grovt tilfelle av forakt for retten, der en advokat brukte skjellsord mot dommeren, ble det ikke utløst noen strengere straff enn en bot på noen hundre pund.
Tommy Robinson ligner stadig mer en politisk fange i en bananrepublikk, og det i ytringsfrihetens fødeland. Utviklingen i landet er oppsiktsvekkende. Britisk politi bruker stadig mer tid på å etterforske «krenkende» kommentarer, tweets og Facebook-poster mens antall mord i hovedstaden øker med 44 prosent på er eneste år.
Dette låter bisart, og det er ingen grunn til å tro at Norge vil være noe annerledesland sammenlignet med andre vestlige land i denne sammenhengen. Vi pleier som regel å komme etter. Derfor må vi være på vakt.
Vestens ytringsfrihet trues av politikere og aktivister som føler langt mer enn de tenker. For dette må de møte kompromissløs motstand.