En professor i et fag som kalles Sosialt arbeid ved NTNU går i Universitetsavisa hardt ut mot det hun mener er «kulturalisering» av mennesker. Dette kommer i etterkant av kontroversen som ble skapt da forskeren Øyvind Eikrem ble refset og kalt inn på teppet av egen instituttleder, etter at han overfor Resett uttalte helt ukontroversielle sannheter om afghanske asylsøkere i et intervju om dobbeltdrapet i Trondheim, som fant sted for om lag tre uker siden.
Det professor Berit Berg i et intervju presterer er lite annet enn en eksersis i naivitet, og et barnslig ønske om å forstå mennesker i hjel, og ikke såre dem ved å si noe negativt om kulturen deres.
Hun slår fast at det er mennesker som dreper, og ikke kulturen deres. God dag, mann økseskaft! Dette er stråmannsargumentasjon, og sannsynligvis noe man sier for å være kritisk til Eikrems anskuelser, uten dette egentlig har noe substans. Det har aldri handlet om at det ikke er mennesker som begår disse forbrytelsene.
Snarere har mange, deriblant Eikrem, trukket frem kultur som en viktig forklaringsmodell for hvorfor mennesker agerer som de gjør. Og det er faktisk veldig sentralt. Kultur er utrolig omfattende, og spiller inn i alle mulige situasjoner. Professor Berg og andre, særlig i de mest innbitte innvandringsliberale kretser, harselerer imidlertid med indikasjonen fra Eikrem og andre om at afghansk kultur er voldelig. I disse miljøene skal man virkelig passe seg for å ikke bryte med forestillingen om at alle kulturer er like mye verdt. Men det er de altså ikke.
For afghansk kultur er voldelig. Kanskje er den ikke noe særlig voldelig sammenlignet med andre kulturer i Midtøsten og Afrika, men i forhold til norsk kultur er det ingen tvil. Vold forekommer også i Norge, men det er noe med hva som er akseptert i samfunnet og hva som ikke er det. Det er i Norge for eksempel fullstendig sosialt uakseptabelt å slå sine barn. Slik er det ikke i de fleste kulturer fra Midtøsten. Der er voldelig disiplinering av barn sosialt akseptert, og det er også seksuell trakassering av «usømmelige» kvinner i offentligheten, samt æresvold. Disse fenomenene sanksjoneres av hele miljøer. Det er en vesensforskjell. Mange minoritetspersoner fra muslimske miljøer i Norge har med seg vonde minner om voldelig disiplin under oppveksten i bagasjen.
Det er med andre ord stor forskjell på kulturer, og dersom vi ikke kan si at den ene er mindre voldelig (og derfor bedre) enn den andre, bare fordi det er vår egen kultur som kommer best ut, da risikerer vi at vår egen selvpisking og «hvite skam» går på bekostning av mange menneskers trygghet.
Professor Berg sier hun kun ser kultur som en av mange forklaringer på hvorfor slike grove voldshendelser finner sted. Hun antyder at det faktum at drapsmannen hadde bodd ved flere mottak siden han kom til Norge kan ha utløst volden. Kanskje var det fordi han ble syk, spekulerer hun videre. Slik forsøker hun i sitt intervju å minimere betydningen av kulturelle verdier når det kommer til alvorlige kriminelle handlinger.
Det ville overraske dersom leserne av Universitetsavisa gikk på dette. Det holder med å ta en kikk på hvordan forholdene er i det afghanske samfunnet er, hvor mye uro og vold som finner sted, og hvordan kvinner behandles. Den enorme kontrasten mellom et land som Norge og et land som Afghanistan er ikke tilfeldig. Et land er folket som bor i det, og kulturen de praktiserer betyr alt for hvordan samfunnet fungerer.
Kulturen man vokser opp i er avgjørende for hvordan folk agerer og reagerer. Eventuelle traumer og annet som disse unge mennene bærer med seg til Vesten er således også i aller høyeste grad en indirekte konsekvens av kulturen i landet. Det samme er deres reaksjoner på behandling i Norge.
Videre gjør Berg en gedigen antagelse. Hun mener at disse såkalte enslige mindreårige asylsøkerne nettopp har kommet til Norge for å unnslippe egen kultur. Dette er ren spekulasjon. Det er mye mulig at disse asylsøkerne har forlatt Afghanistan for å unnslippe en eller annen form for vold, men det er likevel et gigantisk sprang fra dette til å avvise alle aspekter ved den svært patriarkalske afghanske æreskulturen. Igjen gjør en akademiker feilen det er å tro at alle vil bli som oss. Vi vet at dette ikke er tilfelle.
Disse bortforklaringene blir benyttet for å unngå de naturlige konsekvensene av disse helt legitime konstateringene, nemlig en avslutning av asyleksperimentet og masseinnvandringen, samt en ny tilnærmelse hva gjelder reell flyktninghjelp. Man kan nekte for kulturens overveldende betydning til man blir blå i ansiktet, vi andre vet at demografi, og folkets kultur, er helt avgjørende for et samfunns velbefinnende. Det skal vi fortsette å snakke om og bevise, til evig tid.