Jeg er glad du overlevde Knut Arild Hareide-stuntet, et regelrett forsøk på å kuppe KrF for sjarmøren og kristen-tvileren Jonas Gahr Støre. Her vil jeg imidlertid kommentere langt større anliggender.
Først til Emmanuel Macron, den franske presidenten, en selverklært spiss for globalistene, nå som velger-underkjente Angela Merkel knapt evner å trekke tyskernes EU-prosjekt lenger. Han er til stadighet opptatt med sjarmoffensiver innenfor EU – riktignok som oftest forgjeves. Senest var de rettet mot Øst-Europa landene.
Men når Macron i tillegg uttaler at europeiske land som ikke stiller seg solidariske med hans eget prosjekt for masseinnvandring må straffes, da er han ikke bare solid fransk elite-arrogant, men helt på trøffeltur. Det er ikke til å undres over at hans hjemlige popularitet er rekordlav.
Selv om Merkel har gått på en kraftig valgsmell og for tiden henger i tauene, har heller ikke hun helt gitt opp. Forleden fremmet hun, i Polen av alle steder, sitt og FNs Marrakesh-forslag om immigrasjon til Europa. Som skalkeskjul overfor den polske statsministeren Mateusz Morawiescki forsøkte hun seg med å si at avtalen jo ikke er bindende.
Det argumentet biter knapt noen på, like lite som USA, Australia, Østerrike, Kroatia og Ungarn vil undertegne dette såkalte «Global Compact for Migration». Men, det forlydes at du, Erna, vil undertegne i desember. Og da må vi alvorlig utfordre deg: I motsetning til Acer-saken hvor du energimessig underla oss EU, uten å forklare oss hvorfor, forlanger vi – dine konservative velgere – denne gang alle kortene på bordet.
Stadig flere konservative stiller seg nemlig totalt uforstående til din tilsynelatende autopilotkurs. Om den ikke korrigeres, kan vi komme til å seile inn i en svensk bakevje. Med Hareides eksempel friskt i minne, forventer vi nå statsmannstakter av deg, ikke taktikkeri. Det burde være unødvendig å påminne om ditt ansvar: Norge først.
I stedet lurer vi nå på hva du egentlig driver med. Hareide forsøkte å snurre sitt parti til venstre-om, og falt selv underveis i piruetten. Med Merkels medvirkning har internasjonalistene heldigvis mistet mye av sitt godhetsfalske ankerfeste i Europa. Nå er tiden inne for stødig konservatisme. Så hva nøler Høyre etter? Nå må dere sette seil for medvinden, som er økende til kulings styrke i Europa.
Forøvrig og unnskyld meg, hvordan kan Høyre la seg representere av en utenriksministersom tilsynelatende kombinerer manglende forståelse med angst for stillhet, og derfor har en hang til å fylle ethvert følt tomrom med plaprede selvfølgeligheter? Vi er få på høyresiden som forstår det.
Hun må da innse at Norge er et lite og olje-overmodig land som unødvendig ødelegger for seg selv ved å mene noe om alt, isteden for diplomatisk å holde kjeft når vårt bidrag verken er ønsket eller nødvendig? Eller, er det faktisk deg, Erna, som ikke ser at lille Norge trenger venner, de rette vennene – samt aller viktigst – færrest mulig uvenner på den internasjonale arenaen?
Min far sa gjerne at én uvenn gjør mer ugagn enn ti venner gjør gagn, og hadde antakelig rett i det. Hvorfor blander vi oss da inn i indre amerikanske politiske forhold? Overfor Clinton-klanen slo den norske staten sine slanter sammen med det korrupte Saudi-Arabia og bidro med cirka 600 millioner. For hva?
Børge Brende taklet dette elendig. Slik statlig stormannsgalskap er folket ingenlunde tjent med, særlig ikke når det henger mørke skyer over forholdet mellom stormaktene. Med et Norge knapt uten militær forsvarsevne, er politisk retrett nå på sin plass. Og om noen burde vite det, er det vel en tidligere forsvarsminister…
I stedet er det en rekke hjemlige, konservative merkesaker å gripe fatt i, inkludert minsket parti-penge-makt og kraftig reduserte subsidier til en altfor ensrettet presse. Norge må gjøres til et mer demokratisk, ærligere land, der problemer møtes åpent i stedet for å underslås. Der har riksmediene og deres kommentatorer lenge feilet.
Innvandring og energipolitikk er bare to eksempler på at vi har latt det splittede Europa invadere vår hjemlige politikk med unødige problemer. Det er et paradoks at Norge, motvillig lirket inn i EU og uten stemmerett, skal være den lydigste gutten i klassen – mens for eksempel Ungarns statsminister Victor Orban nylig talte hele EU-parlamentet midt imot.
Landet trenger ledelse og borgerne trenger beskyttelse. Det er enhver statsministerens fremste ansvar. Selv er jeg en enslig velmenende velger. Du kan ikke velge meg. Men jeg og andre kan velge deg. Om vi fortsatt vil.