Document.no og dets redaktør Hans Rustad har i årevis klagd over manglende diskusjon av innvandring og islam i Norge. De har gjort det til sin misjon å fremme denne kritikken. Enhver sten vendes for å sette islam under lupen, som motsats fremheves gjerne de vestlige verdiene og i Rustads eget personlig kristne tilfelle, Jesus og hans religiøse arv.
En slik ensretting er tillatt i et demokrati med ytringsfrihet, og jeg har mange ganger sagt at Document likevel fyller en viktig rolle. De har sammen med HRS presset frem en nødvendig diskusjon om islam og innvandring også i de etablerte mediene.
Men det skorter på Rustads innstilling til meninger han ikke liker eller klarer å forholde seg til. Og hans outrerte kritikk av Resett for å publisere en artikkel om jødisk-kristne relasjoner i Europa av Hans Olav Brendberg er et eksempel på det. Jeg var borti den samme koleriske Rustad fra min tid i NUPI da jeg en gang våget meg frempå med kritikk av Norges servilitet for USA. Det skulle han ha seg frabedt.
Jeg verdsetter Rustads engasjement for det han oppfatter som Norges og Europas interesser. Men noe måtehold og raushet overfor meningsmotstandere hadde med fordel gjort hans budskap lettere å ta inn. Det er trolig en aldri så liten totalitær tilbøyelighet hos Rustad, som også kom frem da han i ungdommen var tiltrukket av kommunismen og var medlem av Sosialistisk Ungdomsforbund.
Rustad kaster seg inn i alt med glød og lidenskap. Og som nå personlig kristen bærer nok Rustad på dyp skyldfølelse overfor kirkens historiske anti-jødiske og antisemittiske linje. Den konflikten kan spores like tilbake til kristendommens utgangspunkt, som en jødisk sekt.
Jødehatet i Europa
Rustad gjør bot, som en god kristen skal. I noen kristne miljøer har man derfor tatt total helomvending etter Holocaust og den andre verdenskrig. Jødedommen skal ikke lenger studeres på noen objektiv måte. Den skal settes i et rom lukket for undersøkelser og kritikk. Det står «Forbudt» på døren.
Og det er fornuftig at den historiske erfaringen må gjøre oss særlig varsomme i Europa. For det er ingen tvil om at jødene ble forfulgt i århundrer, slik det også er beskrevet i mange artikler på Resett allerede. Faktisk har vi publisert flere lederartikler fra Senter mot antisemittisme, noe vi vil fortsette å gjøre. Jødehatet er igjen på fremmarsj i Europa, og det må ikke få vokse.
Men benektelsen av at jødene har en egen identitet og helt naturlige interesser som en folkegruppe og et religiøst fellesskap, må ikke bli helt absurd. Naturligvis er Israel en stat med interesser. På mange måter burde europeiske land lære – i det minste en smule – av Israels evne til å ta vare på sin eksistens. For den er sannelig truet, noe israelerne selv erkjenner.
Muligens kunne man i en svunnen monokulturell tid undertrykket tilbøyeligheten til antisemittisme i Europa med å hindre dens ytringer i det offentlige rom. Men Europa er ikke lenger bare kristen-kulturelt. For en mer moden og mindre autoritært undertrykkende forståelse av Israel og det jødiske folks legitime interesser er også viktig for å kunne ha en dialog innad i det multikulturelle Norge, hvor mange av innvandrerne verken har den samme grunn til å klandre sine forfedre for jødehat, eller rygger tilsvarende tilbake for å utvikle sin egen antisemittisme.
Mange, spesielt muslimer, finner noe ytterst hyklersk ved måten mange vestlige islamkritikere er totalt uvillige til å undersøke eller kritisere andre religioner. De opplever det derfor som en særskilt «islamofobi» snarere enn en generelt kritisk innstilling til religion og ideologi. Rustad gir dem ved til bålet ved sin forstokkede innstilling til meningsmangfold og ytringsrom.
Det er helt greit at Rustad ikke liker og er på vakt mot Hans Olav Brendberg. Men man kan ikke gjøre ham til en permanent ekskludert person fra offentligheten. Tross alt er det nok få som har lest mer om jødedommen i Norge enn ham. Jeg tror Resetts lesere tåler å høre at jødedommen har sin egen historie i Europa, at den har reagert i en dynamisk relasjon med kristendommen, og at den har hatt sine egne strategier for å overleve. Og det var det Brendberg fokuserte på i artikkelen publisert hos oss. Vi går dermed ikke god for hva han har sagt og skrevet før, eller endog bærer i sitt hjerte – som Rustad mener å vite.
At Brendberg slipper til som en enslig stemme blant en rad av artikler på Resett som nettopp peker på det kristne Europas skyld og urimelighet overfor jødene og Israel burde være greit. Hans meningsartikkel var i tillegg et tilsvar på en foregående artikkel av Bjørn A. Jensen med tittelen Jødehatets grunnsteiner, som nettopp påpekte antisemittismen i Europa i et historisk perspektiv.
Ytringsfrihet og demokratisk debatt
Vi er modne nok i Europa nå til å kunne undersøke vår egen historie med jødedommen uten å begå noen nye folkemord. Det er ikke jødedommen som er europeernes bekymring, det er islam. Og den religionen hogger Rustad tak i med stor iver og uten spesiell forsiktighet.
I motsetning til Document under Rustads ledelse, er Resett i tillegg til å være en nyhetstjeneste også en plattform for ulike meninger fra eksterne bidragsytere. Vi tror på verdien av å lufte kontroversielle og provoserende meninger, så lenge de er innenfor lovens bokstav. Og antisemittismen i Europa er så dyp og innbakt i vår historie og kultur at den ikke effektivt bare kan ignoreres. Den kan og bør diskuteres, og bare derigjennom bli nøytralisert.
Rustad må legge sine totalitære tendenser bak seg og bli en reell forkjemper for de vestlige liberale verdier – hvorav ytringsfrihet og å tåle meninger man ikke liker, tradisjonelt har stått sterkt.