Som vanlig er psykiateren Shaygani filosofisk, drømmende og klok, men selv i kloke hoder kan det oppstå urimelige og til tider skadelige tanker. «Drømmende» er beskrivende for hans måte å lese samfunnet på. Tror Shaygani at vi kan løpe fra realitetene? «Fremmedfrykt og etnosentrisme er kanskje medfødte egenskaper alle mennesker har,» skriver Shaygani selv som en kommentar til Resetts programerklæring, men han skriver også at vi ikke «skal la fremmedfrykt eller etnosentrisme styre oss.»
Men hva kreves da for å overstyre de medfødte egenskapene? Jeg leser programerklæringen til Resett dit hen at den påkaller måtehold. Man bør ikke igangsettes prosesser som presser menneskenaturen så langt at man ender utover det som det er forutsetninger for. Det er vel vanskelig å kalle en slik overmodig fremgangsmåte – et eksperiment – for annet enn utopisk, slik Resett gjør?
Det er underlig hvor mye splid Resetts programerklæring har skapt i Senter for sekulær integrering (SSI), som Shaygani leder. Jeg har skrevet for Resett og det har også andre som har vært medlemmer av SSI gjort. Det falt noen tungt for brystet. Jeg menget meg med «rasistene», sa noen. Resett er «fienden». Men det jeg trekker ut av programerklæringen er realisme, og det har jeg fått bekreftet i min fortsatte kontakt med de som jobber for Resett. Ingen er enige om alt, men de er ikke fremmedfiendtlige, de er realister.
Derfor kunne jeg heller ikke akseptere vedtaket som et splittet styre i SSI gjorde i oktober om å nedlegge forbud mot at styremedlemmer skrev i Resett, samt for HRS og Document. SSI-medlemmer fikk heller ikke «dele innlegg ukritisk» fra disse nettstedene. Jeg tror på dialog og fri debatt, inkludert med meningsmotstandere. Og det var flere enn meg som reagerte på denne beslutningen tatt av noen få personer i SSI. Noen trakk seg fra styret, og nå er SSI helt i oppløsning. Vi som har gått i en sekulær retning fra våre egne sterkt kontrollerte miljøer verdsetter nettopp friheten, og ønsker oss ikke pålagt et nytt meningsdiktatur innen rammene av «sekulære muslimer». Vi må få skrive hvor vi vil og dele hva vi vil.
Mangfoldets utfordringer
Shaygani koker sammen noen filosofiske ord for å arrestere Resett enda en gang, istedenfor å holde fokuset på sin egen organisasjon, som er i oppløsning. Han henger seg opp i illustrasjonen som er brukt sammen med programerklæringen, nemlig Babels tårn. Mange har påpekt at Shaygani feiltolker bildets symbolske betydning, men det skal jeg la ligge. I hans verden sier Babels tårn ifølge Shaygani 1) det å blande, 2) det å forvirre. I kjent SSI stil konkluderer han med at dette bildet er brukt for å demonstrere det faktum at det å blande mange kulturer er feil. Men Shaygani argumenterer ikke for hvorfor han syns at dette er uakseptabelt å advare mot.
Jeg vil gi likevel gi han noen motargumenter. Det å plassere ulike mennesker med ulike bakgrunner og identiteter i ett begrenset området krever at flest mulig tilpasser seg. Det vil si at nyankomne må assimileres, integrere seg og i det minste legge fra seg ukultur som kan være i strid med det samfunnet de har kommet til. Det kreves også mest mulig lik kultur, det vil si allment aksepterte verdier, holdninger og felles væremåte. Språk er en forutsetning for at alle kulturens elementer skal internaliseres.
Og hvordan går det så med denne verdikorreleringen i Norge? Det er ingen hemmelighet at vi sliter med å integrere visse folkegrupper i Norge. Som Shahram også selv har skrevet, har vi problemer med konservative røster noe som gjør en hver blanding vanskelig. Vi har også utfordringer med tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, vi har problemer med jenter og gutter under sterk sosial kontroll, vi har stor barnefattigdom i innvandrerfamiliene, spesielt i de pakistanske og somaliske miljøene.
Og hva har disse landene til felles, Shahram? Begge har over 90 muslimsk% befolkning. De har alle sterke kulturer, og parallellsamfunn er vanlig flere steder i Norge. Arbeidsledigheten er stor hos en del, og kulturforskjellene er slående.
«Ikke misforstå når jeg skriver dette, jeg elsker Norge,» skriver Shaygani. Kanskje, men det skjer på dine egne premisser. Om du hadde elsket Norge, så hadde du ikke hatt behov for å stå i veien for ytringsfriheten ved å nekte ulike medier til din organisasjon. Fordi talefriheten er en viktig del av vårt demokrati. Du ville heller ikke nektet å aktualisere de problemene vi har med innvandring, ved å nekte å aktualisere at den store delen av disse utfordringene kommer fra det muslimske miljøet. Du hadde bygget bro, og ikke en mur. Det er de norske verdiene jeg verdsetter.
Tilbakeskritt, Sharham
«Jeg er blant de av innvandrerne som har skrevet de skarpeste religionskritiske innleggene,» skriver han også. Ja visst, og så hadde du anstendighet nok til å påpeke de ekte problemene uten å romantisere innvandring, eller islams rolle i Norge, og du hadde dessuten en fin og balansert måte å dele ut denne kritikken på.
Nå sier du derimot at muslimer er rammet av en tragedie, som heter politisk fundamentalistisk islam. Men det lukter det ansvarsfraskrivelse av. Vi har problemer med den islam som praktiseres i Norge, og som er utbredt og som vokser i styrke. Muslimer forsøker å kontrollere hverandre, og nå dessverre også i SSI. Det er synd. Så legg ikke skylden på noe langt unna, se problemet rett foran deg, min venn.
Du trenger heller ikke å beskrive Resett som noen ideologi, en ideologi krever strenge restriksjoner for sine undersåtter, noe du faktisk er kjent for med ditt vedtak som ekskluderer istedenfor å inkludere. Det er det som skaper splittelse, det er det som står i veien for dialog, men helt ærlig Shahram, du er velkommen til dialog når som helst.
Resett leker ikke Gud og sprer ikke frykt slik du påstår. Ingen i Resett tror på gud. De slipper stemmer til. De inviterer til dialog, selv om mange avslår deres tilbud. Og som avslutning skriver du at Resett utfører en forførende og skadelig retorikk. De er populister, hevder du, men uten å argumentere for dette på annet vis enn å karikere programerklæringen og sette opp en stråmann.
Slik kan drømmeren ende opp med å skade nettopp sin egen drøm. Han splitter snarere enn å samle. En smule realisme er derfor ikke å forakte, så jeg fortsetter å skrive der jeg vil.