Journalistene i Nettavisen raser mot redaktøren og påstår at de skammer seg over Karine Haalands kåseri.
Nå begynner det å gå inflasjon i alle de som ser rasisme på høylys dag. Kåseriet til Karine Haaland «Her setter NRK opp rasist-fellen» har blitt en for sterk kost for sarte sjeler. Vestkantsfrue Catrine Sandnes ser rødt og skriver i affekt i Dagbladet: «Hvor mange konspirasjoner er det plass til i én setning?» Sist ut er fagforeninga i Nettavisen, de oppfattet kåseriet som reinspikka rasisme og skammet seg over at redaktør Gunnar Stavrum kunne publisere noe sånt.
Det eneste som er interessant med fagforeningsopprøret i Nettavisen er at de som journalister har misforstått kåseriet og hisser seg opp over sin egen misforståelse.
Journalister tolker kåseriet som rasisme. Men da tar de feil. Om de tar feil med vilje måtte gudene vite. Kåseriet er en kritikk av deres egen stand: Journalistene. De er med på å skape rasisme.
De lager nyheter som bidrar til økt polarisering. Slik som ambulansesaken i Sofienbergparken, der Erik Schjenken vant frem i retten mot Dagbladet. Eller da samme avis kalte det rasisme da politiet ransaket noen innvandrere.
Vi kjenner det igjen fra misbruket av Sumaya Jirde Ali, hennes fremtoning virket splittende. Likevel var det rasisme i journalistenes øye at Resett bemerket dette faktum. På lik linje som Karine Haaland tar opp i sitt kåseri. Hun sier det rett ut det som mange tenker, ikke bare bruk fremmedkulturelle programledere på 17. mai. Selv om de er profesjonelle. Det er 364 andre dager i året. Som hun skriver, det er programlederne som får vreden, mens NRK kan avfeie all kritikk med rasisme.
Karine Haaland traff et ømt punkt hos journalister. De er med på å skape motreaksjon når de aktivt pusher en agenda. Så kan de etterpå toe sine hender og avfeie kritikken som rasisme.