Det er mye som irriterer meg med globalismen, politisk impotens og den multikulturelle drømmen som virkeligheten har avslørt som bløff for lenge siden. Men det som virkelig gjør meg rasende, er hvordan godhetstyrannene tilsynelatende er villige til å ofre våre kvinner og barns nåtidige og fremtidige livskvalitet for å tviholde på sine utopiske drømmer.
Jeg skal ta for meg noen få eksempler på hva jeg mener. Det finnes et hav av eksempler jeg kunne ha valgt, men jeg tror mitt utvalg i det minste peker i retning av hva jeg ønsker å si.
Utrygge skoler, utrygg skolevei
For noen uker siden skrev Resett om situasjonen ved Rosenborg skole i Trondheim. En skole i et godt strøk i Trondheim er forvandlet til et utrygt mareritt for de unge elevene. Branner påsettes, det selges alkohol og narkotika i skolegården, det er voldshendelser og konflikter. Til slutt toppet det seg med trusler om skoleskyting.
Ifølge foreldre med barn ved skolen skyldes så og si alle problemene at skolen er en såkalt «mottaksskole». 25 % av elevene er «fremmedkulturelle». De lærer f.eks. alfabetet (på ungdomsskolen), noe som ikke lover godt for fremtidige muligheter på arbeidsmarkedet.
I Oslo øker volden år for år. Både elever og lærere opplever økt vold, selv politiet blir angrepet.
I Vadsø kunne ikke barna lenger ta skolebussen i trygghet. En far forteller om slagsmål, skittkasting, mobbing og barn som slås til blods, elever som dras av bussen på feil holdeplass og kommer gråtende hjem. En mor forteller om drapstrusler. Når barna nekter å ta bussen, må foreldrene kjøre de på skolen. Dette koster selvsagt også penger i form av tapt produktivitet.
I Sverige har over 50 % av elevene ved ungdomsskoler blitt utsatt for kriminalitet på skolen. Det handler om vold, trusler og voldtekter. Særlig antall seksuelle overgrep har eksplodert.
Ja, vi kan holde ungdommene våre hjemme fra konserter og sentrum på kveldstid. Men vi kan vel ikke holde barna våre hjemme fra skolen?
Seksuell terror
Det er nesten ufattelig å ta inn over seg det grusomme sviket mot unge jenter. I en rekke byer i England ble det omsider avslørt at hovedsaklig pakistanske muslimske menn i flere tiår hadde bedrevet industriell voldtekt av sårbare, unge britiske jenter. Alle offentlige etater visste om det, ingen ville gjøre noe av frykt for å skape «splittelse» og bli anklaget for «rasisme».
Og når Tommy Robinson satte fokus på de enorme overgrepene ble han selvsagt umiddelbart utpekt som «Enemy Of The State». Siden har han vært inn og ut av fengsel, blitt utsatt for grov vold, og lever med evig frykt for sin kone og barns sikkerhet.
I Sverige forsøkte politiet å få unge, muslimske menn til å slutte med seksuell trakassering ved å dele ut armbånd med innskriften «Tafsa inte». De glemte nok at mange av gjerningsmennene neppe kan lese svensk. Det spørs vel om det hadde hjulpet uansett.
Ifølge BRÅ (Brottsförebyggande Rådet) ble i 2017 over 140.000 svenske kvinner utsatt for grove seksuelle overgrep. Dessuten: et stort antall kvinner tør ikke lenger bevege seg utendørs om kvelden. Enkelte kvinner har fått bevæpnet politibeskyttelse for å kunne jogge en tur i skogen. Frykten sprer seg.
Men når det gjelder de såkalte «afghanerbarna» er omsorgen uten grenser, til tross for at de aller fleste åpenbart er godt over 18 år, og noen av de er dømt for grov kriminalitet. Den sterkt kritiserte gymnasielagen i Sverige ga 9000 «barn» uten asylgrunn rett til å fullføre videregående utdannelse før de skal sendes ut.
Nokså forutsigbart viser det seg at majoriteten ikke er i stand til å fullføre skolen. Så da har man en stor gruppe med unge afghanske menn som har fått masse studielån og annen støtte til absolutt ingen samfunnsmessig nytte. Så avsluttes det hele sannsynligvis med at samtlige får bli i Sverige av en eller annen grunn som f.eks. «sterk tilknytning» e.l.
Også i Norge er det «gode krefter» som gjør alt for at afghanerbarn – som ofte hverken er barn eller har rømt fra Afghanistan – skal få bli her på vår regning.
Samtidig lærer vi våre barn sludder som at «en fremmed er en venn du ikke har møtt enda». Da er det ikke rart at en telttur i Atlasfjellene fremstår som en god idé for to unge, livsglade jenter. Eller at unge jenter takker ja når man blir invitert med hjem til fire hyggelige innvandrergutter. Seks timers gruppevoldtekt var belønningen.
Som jeg har skrevet tidligere: Mange tror på en sukkersøt verden hvor alle er snille. Vi frykter ikke lenger ulven, men ulven er dessverre reell.
Selv etter at 22 mennesker, hovedsakelig unge jenter, sprenges i filler på en popkonsert i Manchester, så markerer folkemengden sin sentimentale godhet ved å synge «Don´t look back in anger». Det er virkelig grotesk, absurd og ufattelig.
Provoserende nyttårstale
På bakgrunn av den utryggheten barn opplever, særlig i de områdene og på de skolene av landet med høy andel innvandrere, så er det vanskelig å ikke bli provosert av statsministerens ord i nyttårstalen:
– Vår ambisjon er at Norge skal være det samfunnet som er best på å gi barn trygghet og muligheter.
Men politikken man fører tyder på det motsatte. Innvandringen er skyhøy og ute av kontroll. Over 20.000 «nye landsmenn» hvert år ikke bærekraftig, og hvis ikke politikken endres drastisk er det umulig å skape en god og trygg framtid for våre barn i våre egne land. De gigantiske kostnadene i forbindelse med innvandringen, av enkelte anslått til opp mot (eller over) 200 milliarder i året og stigende, vil rasere velferdsstaten.
På bakgrunnen av dette er det rett og slett skandaløst at vår regjering skriver under på FNs omstridte migrasjonspakt.
Dessuten deler man ut bistand til over 100 land for opp mot 40 milliarder hvert år. Når oljeeventyret er slutt: Hvem skal betale? Hvis man anslår utgiftene som følge av innvandring til mellom 100 og 200 milliarder, så utgjør disse utgiftene + bistand mellom 100 – 180.000 kroner pr. familie på fire (som min). Hvert eneste år. Og utgiftene øker. Tenk deg hvordan vi kunne brukt disse pengene for virkelig å sikre en lys fremtid?
En av Ernest Hemingways karakterer beskrev en gang hvordan man går konkurs:
– Først gradvis, så plutselig.
Slik er det også med et lands økonomiske og sikkerhetsmessige kollaps:
Det skjer først gradvis, så plutselig.
Les også:
Vår sentimentale tidsalder – i lys av Nietzsches «siste menneske»