Dette bildet er tatt 11. mars 1989 i den svenske langrennshovedstaden Falun. Arrangørene av Skidspelen har fraktet inn «snø» på lastebiler og fått laget en gjørmeløype. Mellom to svensker ser vi Pål Gunnar Mikkelsplass.
Jeg husker selv dette året, det var da mitt idrettslag Konnerud ble tvunget til å flytte NM på ski helt opp til Geilo. Det fantes ikke snø i lavlandet.
Som aktiv juniorløper på den tiden var snø en besettelse. Og det var flere vintre med store problemer og sent eller nesten fraværende snøforhold. Vi kjørte fra Konnerud og inn til Lommedalen hvor de behersket kunsten å frese opp is langs en trang elvedal.
Mange mennesker hevder nå at de opplever klimaendringene med det blotte øyet. Så fort det kommer en varmeperiode, er det jo bekreftelse. Det samme gjelder om det er kaldt, eller vått eller tørt. For det er «ekstremvær» vi blir sagt å skulle forvente.
Men går man statistikken litt i sømmene, er det fortsatt nokså marginale værtegn i den ene eller andre retning fra de 0, 8 grader Celscius temperaturen har steget globalt siden 1850. Og da kom vi i tillegg ut av den lille istid, en flere hundre år lang kuldeperiode. For 6000 år siden vokste det furuskog langt inne på Hardangervidda.
Les også: Slik oppsto 97 % myten – og verdens mest standhaftige Fake News
Snødekket på den nordlige halvkule har ikke blitt mindre de siste årene. Vi kan fortsatt gå på ski i Nordmarka hver vinter, og som regel er det alltid litt mindre enn behagelig badetemperatur utendørs langs kysten. Skal vi være helt ærlige, så kjenner vi vårt klima igjen fra de siste tiår.
Og selv om det vel virker logisk at selv så lite som 0,8-2 grader høyere gjennomsnittstemperatur vil ha noen konsekvenser for skiføre, flom og tørke, er det likevel et langt steg å skulle forsøke å gjøre noe med det.
Kampen mot solsystemet
Vi kjemper tross alt mot temmelig store krefter som påvirker klimaet på måter som er dårlig forstått. Solas sykluser, jordhelning, jordas magnetfelt, havstrømmer, vulkanutbrudd osv. Disse gir til sammen dramatiske endringer. En ny istid kan legge en kappe av 3000 meter med is over Østlandet.
For mer enn tusen år siden trodde også folk at endetiden var nær. De så etter tegn på dommedag og grunnlaget for Jesu gjenkomst. I våre dager er det været (noen) folk følger med på, etter tegn på klimaendringene. Disse vil igjen føre til havstigning, hungersnød og flyktningstrømmer.
I norske medier kan vi stadig lese om aktivister som demonstrerer og krever handling. Politikere setter ambisiøse mål for elektrifisering. Vi har visst bare 11 eller 12 år på oss. Og nå skal forskjellen på 1,5 og opp til 2 grader skille sikkerhet fra katastrofe. En halv grad.
Les også: 99,99% sikkert at global oppvarming er menneskeskapt, hevder ABC-nyheter. Virkelig?
For et par uker siden var norsk skoleungdom ute og streiket for klimasaken. De lagde fest og moro for seg selv, disse våre superkonsumenter av alskens oljebaserte gadgets. På spørsmål om de vil legge om sitt personlige forbruk pekte de på politikerne og «de voksne». Dette må løses av staten, ikke dem selv.
– Dropp kjøtt i tacoen
I Dagsavisen var en kommentator ute og manet seg selv til å ta ansvar:
– Klimastreiken er over, tuppet i ræva er gitt. Det er første dag av framtida. Nå må vi slutte å klappe og stryke dem pent over hodet, og vi må selvsagt legge bort den nedlatende, ironiske tonen. Vi må begynne å levere på det de krever av oss. For det er dette Sophia og Jacob forventer av mamma og pappa: At de stemmer på politikere som anerkjenner de akutte klimautfordringene verden står overfor. Vi har 11 år på oss. Kanskje ikke det engang. Til tross for all prat til nå, utslippene har aldri vært større enn nå. Temperaturene aldri høyere. Ekstremværet aldri verre. De forventer at mamma og pappa tar ansvar og dropper skiferien i alpene. Dropper sommerferien i Frankrike. Dropper kjøttet i tacoen. Dropper den ene bilen. Bruker huet. Er forbilder.
Mobilisering?
Noe sier meg at denne mannen og mange andre med ham ikke kommer til å gjøre noe som helst. En ting er selvfølgelig at enkeltpersoners offer av luksus blir som et molekyl i atmosfæren, men det andre er at folk i våre dager ikke er prisgitt fortidens omreisende svovelpredikanter og analfabetens begrensede og lett manipulerbare univers.
I våre dager er det utallige distraksjoner for folk å bruke oppmerksomheten på. Overdrevne dommedagsprofetier kan også kritiseres og latterliggjøres gjennom internett, og likesinnede kan finne sammen mot «hysteriet».
Det er lite sannsynlig at norsk ungdom gidder å protestere særlig ofte fremover. Been there, done that. Blant journalister og kulturnavere kommer nok engasjementet til å vare litt lenger, men også de er utsatt for den digitale revolusjonens distraherende strøm.
Å tro at mennesker som uten å løfte en finger ser at landet endres i ekspressfart på grunn av innvandring, skulle mobilisere år etter år mot en abstrakt frykt for 0,5 graders global oppvarming, er faktisk å undervurdere folks rasjonalitet.