Norske politikere kappes om å slenge hat, hets og sarkasmer etter Resett-redaksjonen og eierne. Parallelt ønsker statsminister Erna Solberg seg en hyggeligere tone i sosiale medier.
– Sjikane, hatmeldinger og kroppshets gjør Norge fattigere, mindre og kaldere. Det er ikke et slikt Norge jeg vil ha, skrev Erna Solberg på sin blogg for noen år tilbake. Hun skrev også:
– Jeg kommer aldri til å godta at folk blir hetset for hvem de er som mennesker. Vi kan ikke ha det sånn i landet vårt.
Statsministeren skrev dette i anledning av at en mamma hadde mottatt hatbrev fordi sønnen hadde Downs syndrom. Det var flott av statsministeren å stille opp for familien, og det er slikt som gjør at vi kan være stolte av kulturen vår her i landet, og en handling Solberg skal ha ros for og også fikk ros for.
I ettertid har vi sett at statsministeren har måttet fjerne en melding knyttet til terrorhandlingene i New Zealand etter massiv muslimhets. Hun fikk også mye pepper på egne nettplattformer, da FNs migrasjonspakt ble trumfet igjennom tidligere i år.
– Vi politikere skal tåle å få kjeft for det vi sier og gjør, men det oppleves verre når familien og der vi bor trekkes inn. Det tenker jeg faktisk at de som har laget stykket bør tenke over, at de bidrar til å gjøre det tøffere å være politiker i Norge, sa Erna Solberg i forbindelse med at det ble spekulert rundt hvem som hadde vandalisert daværende justisminister Tor Mikkel Waras hjem i kjølvannet av teaterforestillingen «Ways of Seeing», noe statsministeren fikk kjeft for.
Erna Solberg vet derfor godt «hvor skoen trykker», når det er hets og sjikane i sosiale medier det snakkes om. Hun har selv blitt utsatt for det.
Da kan hun heller ikke bli sittende rolig å se på at politikere fra hennes eget parti og regjeringssamarbeidspartiene øser ut av seg med hat knyttet til Resett.
–Vi kan ikke ha det sånn i landet vårt, Erna!
Maner til beherskelse
Når det fra politikeres side manes til selvbeherskelse og mindre polarisering er det grunn til å stoppe opp ved de utsagn som kommer om at «økt personfokus skremmer dyktige folk fra å engasjere seg i «politikken».
Politikere er ikke «hellige kuer», og trår de feil er det ikke unaturlig at de blir gjort oppmerksomme på det, noe som egentlig gjelder oss alle.
Men en folkevalgt politiker stilles det spesielle krav til. Det er derfor irriterende for mange av oss at signalet om å dempe seg kommer «ovenfra og ned», og at man selv ikke har såpass selvinnsikt at man tar inn over seg at uttalelser en selv kommer med som politiker skaper unødvendig friksjon, politikerforakt og støy.
Fra Stortingets talerstol hører vi fra tid til annen at det deles ut karakteristikker av politikere, partier og politiske vedtak. Stortingspolitikere «tar bladet fra munnen» og peprer løs på sine meningsmotstandere i tirader av hets.
At våre fremste politikere med slike uttalelser er med på å fyre opp under folks meninger må det ikke være tvil om, og det bør være en grunn for Erna Solberg til å feie for stortingspolitikernes egen dør, og å bidra til at tonen derfra dempes om ikke hets og hat skal spre seg blant også oss «vanlig dødelige».
Politikerforakten bare vokser og vokser
Nylig har vi registrert at en Rødt-politiker omtaler Resett som en «nynazistisk propagandaavis».
Dette følger i kjølvannet av uttalelser fra Kårstein Eidem Løvaas (Høyre), Sveinung Rotevatn (Venstre), Karin Andersen (SV) og andre aktive politikere, som burde gå foran som forbilder, hva angår krasse uttalelser på feilaktig grunnlag.
Når Høyres mediapolitiske talsmann Eidem Løvaas sier at Resett er «et kloakkanlegg» skal man høre godt etter. Han har spisskompetanse på det «å snakke piss» etter nærmere 20 år med «lettvekter-jabbing» i radiokanalen P4.
Når Kårstein Eidem Løvaas sutrer over at Resett har laget saker om han, uten å be om kommentar eller sjekke om det han skriver i egne sosiale medier er sant, lyder det pussig. Det er å forvente at politikere, som uttaler seg på Facebook eller Twitter er ved sine fulle fem, når de sitter ved tastaturet. Kommer disse med en ytring er det selvfølgelig ingen grunn til å sjekke dette ytterligere, annet enn å gjengi kommentaren.
Hvis Kårstein Eidem Løvaas kommenteres av Resetts redaktør eller andre knyttet til nettavisen er det nettopp «en kommentar». Til kommentarer om en politikers utsagn og utspill behøver man ikke hente inn ytterligere opplysninger fordi «kommentaren er fri».
Til nyhetssaker kan man, foruten å gjengi det Eidem Løvaas har sagt av fri vilje og trolig ved sine fulle fem, hente inn hans kommentar til det han selv har skrevet eller fra andre, dersom man ønsker å utdype saken.
Når Venstres Sveinung Rotevatn snakker om Resett i nedsettende vendinger, blir man minnet om hans fortid som «en språklig friskus i Unge Venstre».
I et leserinnlegg i Dagens Næringsliv i 2012 (da var han 25 år) tok daværende leder Sveinung Rotevatn i Unge Venstre til orde for legalisering av 21 ting som per da ikke var tillatt i Norge.
Innholdet i Rotevatns «smørbrødliste over viktige saker» var blant annet at rasistiske ytringer skulle tillates og det samme for majestetsfornærmelser.
Det låter derfor «litt hult» å høre Rotevatn per april 2019 gi sin definisjon av Resett, som noe mindreverdig. Han stod jo faktisk for noe av det samme Resett beskyldes for.
Det er altså slike relativt unge politikere som Eidem Løvaas og Rotevatn, som er våre «up and coming» politikere, som kan sitte på sin høye hest å gi seg til å definere hva som er media og ikke media, hva som er nettavis og ikke nettavis og så videre.
Mens Eidem Løvaas, Rotevatn og dess like hamrer løs på de alternative nyhets- og kommentarsakene fra Resett opplever mange nordmenn en sterkere og sterkere skepsis til politikere i sin alminnelighet.
Ikke bare lyver «våre fremste politikere» om egne reiseregninger blant mye annet pussig, de snakker også nedsettende om de som praktiserer ytringsfrihet.
Ytringsfrihet, som er nedfelt i Grunnlovens §100, omhandler retten til å ytre seg og til å gi eller motta opplysninger uansett hva slags medium man benytter, og uten innblanding fra myndighetene.
Når to politikere fra den sittende regjeringen, henholdsvis mediapolitisk talsperson i Høyre og statssekretær fra Venstre, snakker om at Resett er «en kampanjeblogg» og «et kloakkanlegg» sier det mye mer om de to politikernes forståelse av ytringsfriheten i Norge enn noe annet.
Eidem Løvaas utdyper sitt ståsted ytterligere på sin egen Facebookside:
– Vi skal ha respekt for ulike meninger og politiske standpunkt, men det er ikke det Resett handler om. Slik jeg ser det legger de til rette for en strøm av gufne meninger og «alternative fakta» i sitt såkalt modererte kommentarfelt. Dette er et nettsted som utgir seg for å være en nettavis, men som med tendensiøse artikler, null hensyn til journalistiske arbeidsmetoder og en bevisst strategi for å piske opp hat, gjerne basert på halvsannheter eller det som verre er, bidrar negativt i samfunnsdebatten.
Eidem Løvaas fortsetter:
– Mitt anliggende er å peke på at de legger til rette for en ekkel debattform. Derfor kaller jeg Resett et kloakkanlegg, men lurer på om det egentlig var feil, fordi kloakkanlegg trenger vi, Resett trenger vi egentlig ikke.
Og han runder sine mediabetraktninger av på denne elegante måten:
– Ulike meninger skal vi respektere, også dem vi ikke liker, men det er synd at samfunnsdebatten havner i en dynge som dette.
For egen del må jeg si at jeg har fulgt norske politikere rimelig tett som journalist i nærmere 30 år, og har stor respekt for den enorme innsatsen mange av disse gjør på sin fritid og på vegne av oss innbyggerne.
Dog må jeg for min del si at det er tragisk å se politikere som Eidem Løvaas og Rotevatn opptre så klanderverdig som de gjør, når de gir seg til å definere Resett som et mindreverdig «nettsted og blogg» med «ekle kloakkmeninger» opp mot § paragraf 100 i Grunnloven.
Er det rart at politikerforakten øker? Selvfølgelig er det ikke det.
En sak for politiet?
Når Kay Asbjørn Schjørlien, som er miljøpolitisk ansvarlig for Rødt Oslo og sitter i bydelsutvalget i Bydel Gamle Oslo, kommer med sine hat-uttalelser om Resett og nettavisens eiere er det to spørsmål som reiser seg:
1. Vil Rødt gå inn å rydde opp i egne rekker, for å dempe/bli kvitt egne politikere, som utviser mangelfull folkeskikk og ringeakt?
Når noen fra et sivilisert parti kommer med skammelige uttalelser om andre politikere, andre mennesker, institusjoner eller media rykker ofte politiske stemmer ut sammen med pressen, for å kreve at en partileder rydder opp. Slikt har vi sett uendelig mange eksempler på gjennom årene.
Det er ikke unaturlig, når en politiker i et parti opptrer uheldig, at vedkommende blir bedt om å dempe seg eller melde seg ut av partiet/blir ekskludert. Skal du være ambassadør for et parti må du oppføre deg skikkelig. Skal du opptre som folkevalgt politiker må du opptre skikkelig 24/7.
Kay Asbjørn Schjørlien fra Rødt kommer med svært hatefulle, ekstreme, nedsettende og løgnaktige karakteristikker, som føyer seg inn i rekken av ukvemsord fra dette partiet.
Om Rødt vil rydde opp i egne rekker tviler jeg på. Såkalt «friskt språk», som mange opplever som hatefullt og hetsende, er dessverre gjennomgangsmelodi i partiet tilsynelatende for å bortforklare egen mangel på folkeskikk og sans for demokrati.
2. Hva gjør politiet med han som kommer med de nedsettende uttalelsene?
Politiet, som tar seg tid til å etterforske og sikte folk, som for eksempel den godt voksne damen som brukte ordet «kakerlakk» i omtale av en somalisk samfunnsdebattant, kan med fordel ettergå også uttalelser fra motsatt hold, der påstander om rasisme, naziforbindelser og Quisling-sammenligninger sitter løst.
Hvis ikke politiet ettergår uttalelser fra begge fløyer, kan de like godt holde seg unna å forfølge alle uttalelser, ellers blir det forskjellsbehandling.
Da er det å håpe, at de som omtales av Rødt-politikeren politianmelder ham, for enten å få ham dømt for hatefulle ytringer, eller få konstatert at hat og hets av den type Rødt-politikeren kommer med «er innafor» og avgitt fra «riktig politisk ståsted» atter en gang.
Jeg gjentar: – Fei for egen dør, Erna!
Hvis politikere håper på å bli respektert, og ikke få hets og hat slengt etter seg i sosiale medier må de slutte å hetse andre.
Et ferskt eksempel er uttalelser av typen Resetts redaksjonssjef Lars Akerhaug ble utsatt for av leder for Frogner Venstre, Tore Walaker. Ifølge seg selv har Walaker ikke lest Resett og skal aldri gjøre det heller, men allikevel påberoper han seg retten til å kalle Akerhaug for «søpledunk» og «stinkende kloakkrør».
«Polarisering» er et ofte brukt ord i Norge for tiden, og jeg kan ikke se at Erna Solbergs regjeringspartier eller partier i opposisjon bidrar til å redusere polariseringen.
Hvis det er et reelt ønske fra øverste politiske nivå om å redusere tøff språkbruk, hets og hat i samfunnet generelt og i sosiale medier må Erna Solberg starte i egne rekker, og sette fokus på hvilke uttalelser som kommer derfra, før hun oppfordrer folk flest til å dempe seg.
Derfor gjentar jeg oppfordringen til satsminister Erna Solberg:
– Fei for egen dør Erna!