I Norge og den vestlige verden er ytringsfriheten, demokratiet og anstendigheten truet.
Vi har politikere som har sex i offentligheten med umyndige, Trine Skei Grande, som partiledere og ministere. Stortingspolitikere, Sveinung Rotevatn, som vil sensurere medier gjennom å true, håne og utsette annonsører for ringeakt. Vi har en såkalt «landsmoder», skattesnyteren Gro Harlem Brundtland, som er i harnisk over at «vi ikke lenger har kontroll over hva folk blir fortalt». Vi har globale selskaper, Google og Facebook, som sensurerer og undertrykker personer og meninger som går imot de mektiges bestemmelser. Selskaper som nesten ikke betaler skatt, med politikernes velsignelse.
Det er i et slikt miljø der all friheten vi har arbeidet for, som forfedrene våre har blødd for siden attenhundretallet, er truet.
Les også: Eksklusivt: FN og nettverkene som kjemper mot «hatprat»
Supernasjonale selskaper som antidemokratiske løpegutter
I fjor høst kom nyheten om at Google, etter et internt opprør, måtte avslutte arbeidet med å lage en sensurert versjon av deres søkemotor for Kina. Målet var å forhindre temaer som demokrati, menneskeretter og lignende verdier fra å komme opp i søk. For å hindre det kinesiske folket å forstå hva de går glipp av. Googles styre var mer enn villig til å hjelpe det kinesiske diktaturet med å undertrykke befolkningen.
At supernasjonale selskaper er villige til å gjøre det samme her i vestlige land er ikke usannsynlig, det er heller en selvfølge. For de siste årene, særlig etter at Trump ble valgt som president i USA, ser vi i økende grad sensurering på plattformer som YouTube, eid av Google/Alphabeth, og Facebook.
Prominente metoder for sensur er å fjerne reklamen fra videoer, definere dem som spredere av «falske nyheter», eller direkte bannlysning. Slikt har skjedd selv moderate aktører, slik som Paul Joseph Watson.
Det er ikke nødvendigvis slik at selskapene gjør dette frivillig. Facebook har blitt hardt presset av blant annet Merkel, Macron, EU generelt og mange amerikanske politikere. Det er mulig at selskapene ønsker å gjøre som de blir fortalt for å hindre at nasjonene tetter hullene i lovverket som tillater dem å betale nesten null i skatt.
Noen tar nå til orde for å splitte opp Google og Facebook. Personlig håper jeg dette skjer.
Frykten for å miste kontrollen på hva folk blir fortalt
Skattesnyteren Gro Harlem Brundtland er en av de få politikerne som sier det hun tenker rett ut. I desember i fjor uttrykte hun stor frykt for at eliten i Norge holder på å miste kontrollen over hva folk blir fortalt. Når ikke den norske eliten har kontroll over bildet folk blir presentert, eller rettere sagt; når hovedstrømsmediene mister muligheten til å presentere et vrengebilde til det norske folket, så mister de makten.
I dette klimaet er det naturlig at personer som Sveinung Rotevatn ønsker å sensurere ytringer gjennom å true, håne og utsette annonsører for ringeakt. Lignende metoder er blitt brukt i totalitære diktaturer, og av mafiaen og kriminelle. Det er også naturlig at slike mennesker ønsker å omdefinere nyhetsformidlere til bloggere, for å rettferdiggjøre deres umoralske handlinger for seg selv.
Les også: Du stopper ikke Bannons budskap bare med å spille «sur og fiendtlig», Christina Pletten
Tap av anstendighet
Et annet tegn på det rare debattklimaet i Norge er at vi fremdeles har en minister og partileder, som er beryktet for å ha hatt sex i offentligheten, med en umyndig person. Årsaken er utelukkende at det er ei kvinne, som også er likestillingsminister, som har gjort dette. Men det passer ganske godt med ministerposten, siden de fleste som har innehatt denne stillingen har manglet både anstendighet og moral. Denne holdningen er fundamental for en politikk som handler om å bedre kvinners stilling, til tross for at kvinner topper mange statistikker i positiv forstand.
Vi er på vei inn i et samfunn der vi mister det meste av det gode vi har oppnådd. Vi har glemt å være årvåkne. Som et resultat kan vi miste vår frihet, retten til ytre det vi vil, demokratiet, og et anstendig samfunn.