Er det klokt eller naivt? Eller begge deler?
Norske diplomater har i snart femten år forsøkt å opprettholde gode forbindelser til Taliban. De har gjort det av to årsaker. For det første har de gjort det slik at Norge hadde informasjon og kunne spille en meklerrolle som man antok, til dels med rette, ville gi Norge et innpass på høyt nivå i USA. For det andre er det en spennende oppgave for diplomatene selv og gir dem et karriereskyv internt i UD.
Det var i hovedsak med Talibans «politiske representasjon» i Doha at norske diplomater hadde forbindelse med. Mitt inntrykk var at i årene fra 2010 og fremover så mente mange involverte norske diplomater at Taliban hadde endret seg, var mer moderate og kunne bli en konstruktiv faktor i en endelig afghansk løsning. I det minste var det dette de måtte late som de trodde på, ellers var jo forhandlingene og kontaktene med Taliban temmelig meningsløse.
USA gikk under Trump helhetlig inn i forhandlingene med Taliban fra 2017. Norges rolle opp mot Taliban i disse årene var derfor neppe særlig viktig, selv om man sikkert ga sine innspill og analyser til Trumps folk om Talibans intensjoner. Tilsynelatende var kravet fra Trump at Taliban skulle gå i en form for koalisjon eller i det minste maktdeling med regjeringen som Vesten hadde skapt og støttet siden 2001. Men den korrupte afghanske regjeringen hadde mistet troen på seg selv uten amerikansk støtte og kollapset i løpet av våren og sommeren 2021.
Taliban vant en knusende seier og så i maktpolitikkens logikk ingen grunn til å dele makt med noen som helst.
Ingen stater har så langt anerkjent Taliban som den rettmessige regjeringen, ikke en gang Pakistan, som så å si hjalp dem militært til makten. Den afghanske økonomien har kollapset fullstendig som følge av en betydelig reduksjon i pengeoverføringer fra vestlige land og det er en reell sultkatastrofe som truer.
Toppnivået i Taliban har forsøkt å presentere en noe mer moderat linje, men den grunnleggende islamske og afghanske kulturen de representerer pipler likevel fram. Kvinners rolle blir begrenset og landet styres etter shariadomstoler og en repressiv, islams norm basert på profeten Muhammeds eksempel.
Trumps tidligere nasjonal sikkerhetsrådgiver H.R McMaster tok på Joe Rogans podkast nylig til orde for at USA burde støtte en eksilregjering og gi dem midler til å jobbe for å styrte Taliban. Han mente de fortsatt de facto var en internasjonal terrororganisasjon med sterk overlapping med Al-Qaida.
Etter min mening, og jeg har jobbet en del med afghanske spørsmål før jeg begynte i Resett, så er det mange år til Taliban kan kastes fra makten i Afghanistan. Og skulle det i det hele tatt være mulig innen de neste tiår, vil det måtte være fordi deres styre fører til en så elendig situasjon for afghanerne at de simpelthen gjør et folkelig opprør. Men da skal situasjonen bli virkelig ille og også alle muligheter for flukt og migrasjon bli stengt. De fleste afghanere vil av hensyn til sine personlige interesser heller forsøke å komme seg vekk enn å utfordre Taliban. Det siste vil innebære den sikre død hvis de blir tatt.
Les også: Anmeldelse: Endelig en bok om islam der hovedlinjene kommer klart frem
Norsk UD er nå igjen i fremste rekke når det gjelder vestlige lands kontakt med Taliban. Norges ambassadør var på besøk der denne uken og hadde møter med Taliban-representanter. Allerede på søndag lander en delegasjon fra Taliban i Oslo for å delta på samtaler med såkalte «aktivister» og representanter fra det styrtede regimet som Vesten støttet opp om.
Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) var ute i en pressemelding og påsto at samtaler og besøk ikke var en legitimering av Taliban.
– Dette er ikke en legitimering eller anerkjennelse av Taliban. Men vi må snakke med de som i praksis styrer landet i dag. Vi kan ikke la den politiske situasjonen føre til en enda verre humanitær katastrofe, uttalte hun i pressemeldingen.
Men nettopp det at hun må ut og si det, viser hva alle tenker. Norge løfter Taliban inn i det gode selskap. Disse møtene vil bli tolket i og utenfor Afghanistan som at Norge er i ferd med å anerkjenne Taliban.
Det er liten tvil om at det er en prekær humanitær situasjon i Afghanistan. Men den vil mest sannsynlig vare ved i uoverskuelig fremtid så lenge Taliban styrer. De tillater ikke stort annet enn koranskoler og «utdanner» dermed indoktrinerte barn som ikke gjør og kan annet enn å pugge koranen og lære om hvordan det var på profeten Muhammeds tid. En slik islamsk, såkalt utdannelse vil ikke føre til annet enn å holde hele landet i dyp fattigdom samtidig som fødselstallene kommer til å holde seg skyhøye. Resultatet blir permanent behov for nødhjelp og en befolkningsvekst som kun kan avhjelpes av eksport av store mengder mennesker gjennom migrasjon.
Det kan lyde brutalt å skulle kutte hjelpen til Afghanistan så lenge Taliban styrer, men jeg tror det er det beste for både Afghanistan og resten av verden på sikt. Den fullstendig absurde ideologien Taliban styrer etter bør heller få vise sin dysfunksjonalitet slik at befolkningen selv innser at 1400 år gamle ideer, verdens- og kvinnesyn og strafferett (sharia) ikke gir noen suksess i det 21. århundret.
Og hvis noen skal hjelpe dem økonomisk, bør det heller være andre land som tilsvarende har tro på islam som en modell for samfunnet. Det er nok penger i Gulf-statene og i Saudi-Arabia til å sørge for nødhjelp dit.
I denne omgang tror jeg heller ikke den fremoverlente norske kontakten med Taliban er noen særlig døråpner i Washington D.C. USA har andre ting å tenke på nå som troppene er ute.
Det samtalene i Norge derimot bekrefter er diplomatenes bilde av Norge og seg selv som kreative fredsmeklere. Og at norske diplomater og utenrikspolitikere skal føle seg vel, er kanskje viktig nok for norsk utenrikspolitikk?