Uttrykket «å tro på klimaendringer» blir ofte brukt. Gjerne med negativt fortegn, om noen som ikke tror. Den og den (gjerne en Frp’er, eller Donald Trump) blir med sjokk og vantro sagt «å ikke tro» på menneskeskapte klimaendringer.
Men som regel med de såkalte «klimafornektere», er det snarere at enkelte stiller i tvil den offisielle «troen» på at så mye av temperaturen på kloden påvirkes av menneskenes utslipp av CO2 som FNs (diskrediterte) klimapanel (IPCC) skal ha det til. Historisk har temperaturen svingt mye på kloden, og man trenger ikke å gå så langt tilbake for å finne tider som var langt varmere selv i Norge.
– For 8000-5000 år siden vokste det trær på Hardangervidda, noe som skyldtes at vi hadde et varmere klima, skriver forskning.no.
Og som vi vet, helt frem til 1850 var det en liten istid i Europa, som vi uansett var på vei ut av før CO2-utslippene hadde begynt.
Siden den tid har gjennomsnittstemperaturen steget litt over 1 grad C.
Troen på at menneskenes utslipp av CO2 ville få dramatiske effekter på klimaet startet for alvor på 1980-tallet. Klimabevegelsen tok den til seg, og det har også krefter på venstresiden som vel må ha følt et ideologisk og motivasjonsmessig vakuum etter Sovjetunionens sammenbrudd og sosialismens mange praktiske nederlag som samfunnsmodell. Med klimamål som ny utopi å strebe mot fikk de som har hang til slik revolusjonær samfunnsomveltning en ny giv og motivasjon. De hadde et nytt budskap å spre.
Halleluja
Den nye klimareligionen har på bemerkelsesverdig kort tid spredd seg til hele den vestlige verden. Den er på ingen måte trygg og sikkert etablert, min spådom er at den har nådd sitt maksimum allerede og heretter vil miste tilhengere. Den hviler på for tynt empirisk grunnlag, og det er ikke like lett å etablere usannsynlige påstander som sanne i dag som det var med det mer sviktende vitenskapelige grunnlaget folk hadde da de store religionene ble konstruert for ca. 1400-3000 år siden.
Ja, mitt inntrykk gjennom å snakke med folk er at de verken er særlig opptatt av menneskene innvirkning på klimaet eller opplever at været egentlig endrer seg merkbart. Klimadiskusjoner er ikke noe som kommer opp med mindre noen særskilt tar initiativ til det, og da blir det gjerne litt stille, omtrent slik det blir når noen bringer opp Jesus. Det er et dårlig tegn for den nye religionen.
Det var mer opptatthet av det for noen år siden, og selv i 2014 var det bare 52 % som sa seg Helt enig i utsagnet:
– Klimaendringene er menneskeskapte
29 % var Delvis enig, 11 % Delvis uenig, og 7 % Helt uenig.
Og tross alt, skiføre har vi fortsatt, og hvem merker én grads forskjell? Spør et menneske om hvor mange grader det er ute, og de fleste må se på gradestokken for å kunne bestemme det innenfor 2-4 grader uansett.
Og så er det noe med perspektivene på det hele. Bor du i en by, kan menneskene synes å være overalt og fryktelig betydningsfulle skapninger. Men for de som av og til beveger seg litt utenfor bykjernen, vil man bli slått av store avstander og natur, kanskje man også er et sted mørkt nok til å kikke på stjernehimmelen og se Melkeveien med sine 100 milliarder stjerner bre seg som et belte.
Homo sapiens er ikke nødvendigvis verken så mektig eller betydningsfull kan man få seg til å tenke, og det er ikke bra for klimareligionen, for i den har mennesket apokalyptisk betydning.
Og så var det solen da. Den ser kanskje ikke så stor ut, og når du bor i byen kan den være borte bak høye hus store deler av tiden også. Men tross alt, de av oss som har brukt litt tid nærmere ekvator, vet hvor varm solen er og hvor fort temperaturen påvirkes av solens gang. Det gjør et visst inntrykk som gnager litt i bakhodet når noen påstår at den usynlige gassen CO2, som utgjør mindre enn 0,04 % av all gassen i atmosfæren, skulle bestemme liv og død for menneskehetens fremtid og ve og vel.
Kjetteriets styrke
Det er mange slike erfaringer og innsikter som til sammen er utfordringen til de som virkelig tror og som er profeter for den nye religionen. La oss ikke her gå inn på hvilke insentiver mange av dem har, det er beskrevet før. Men det handler om karriere, penger til forskning, i det hele tatt ens egen private økonomi. Og mange av de som tilsynelatende «tror» er nok bare hyklere som tuter med dem de ser fordeler av. Men det er nok også mange som virkelig tror, og som med et Jehovas vitnes overbevisning skal frelse sine medmennesker og verden.
Apostelen Moland
Og jeg tror NRK fant en slik person på torsdag. I en kronikk på Ytring skriver Even Moland, som er forsker ved Havforskningsinstituttet, med innlevelse og engasjement om klimatrusselen og hva som må gjøres. Under tittelen Barn er ikke kunnskapsløse får vi en innføring i hvordan en troende har det.
Moland overhørte en samtale mellom sønnene sine og en kamerat, starter han sin kronikk med. De snakket om frykt og ting de er redde for. Kameraten trakk visstnok frem en invasjon av zombie-horder som noe av det aller skumleste. De fantaserte deretter ivrig om mulige mottiltak dersom noe slikt skulle inntreffe, kan vi lese.
Les også: NRK tar klimaaktivismen til nye høyder
Men dette kunne ikke Moland la fortsette. Han skriver:
– Jeg brøt etter hvert inn og spurte dem om de kjente til noe som virkelig truer oss. «Klimaendringene» svarte kameraten, uten å nøle. Ansiktet fikk et alvorlig drag og det var lett å se at frykten for hva fremtiden vil bringe som følge av klimakrisen var av en helt annen karakter, skriver han med forhåpning strålende som et engelens lys i teksten.
Om dette trekker Moland følgende slutning:
– En oppegående elleveåring har altså tilstrekkelig kunnskap om klimaendringene til å vite at dette er vår virkelige trussel nummer en. Kunnskapen har han fra skolen, fra lærere som har forklart, og gjennom programmer som Newton på NRK. Barnet er opplyst om denne store utfordringen, og stoler på informasjonen som tilsier at klimakrisen vil sette menneskeheten på prøve, i en nær fremtid.
Denne passasjen er nokså avslørende for hva som forsøkes gjennomført med nettopp barna våre. Moland kalle det «kunnskap» som er nødvendig for at man skal «vite at dette er vår virkelige trussel nummer en.»
Forskeren (Apostelen Moland) bryr seg ikke en gang om å ta forbehold eller kalle det en «tro». Menneskeskapte klimaendringer er Sannhet, og den får altså barna gjennom «skolen», fra «lærere som har forklart» og fra «programmer som Newton på NRK».
For verken politikerne eller de voksne har fullt ut forstått det barna etter Molands oppfatning har forstått (fordi de har blitt fortalt det av folk som stoler på Moland og Co.)
– Mens vår nye borgerlige koalisjonsregjering forhandlet fram en felles plattform på Hadeland ble det sagt blant annet i Dagsnytt 18 at klimapolitikken nok kom til å bli den vanskeligste saken å bli enige om for partiene. Hvordan lyder dette i ørene til 11-åringen, og alle de andre barna? Våre folkevalgte synes det er vanskelig å bli enige om politikken som skal omfatte vår strategi i møte med vår aller største enkeltstående utfordring, skriver han.
Og så kommer beskrivelsen av Dommedag/Katastrofen:
– Satt på spissen: politikerne synes det er greit å ha en dragkamp om barnas fremtid.
Mens denne ansvarsfraskrivelsen pågår renner tiden ut for menneskeheten. Det ligger ikke i vår arts natur å bekymre oss om en fare av diffus karakter, men tegnene er tydelige nå. Tap av tropiske korallrev er første eksempel på en storskala kollaps av et økosystem, som direkte følge av de menneskeskapte klimaendringene.
– Temperaturtoppene er blitt for høye – og opptrer for hyppig – til at korallene kan komme til hektene etter slike episoder. Resultatet er tap av stadig flere korallrev. Siden dette skjer langt unna oss, og dessuten under vann, har ikke denne katastrofen fått den oppmerksomheten den fortjener.
– Men også her hjemme påvirkes vi av oppvarmingen. NRKs nettsak om hvordan klimaendringene allerede endrer vårt eget land dokumenterer dette på en god måte. Barna skal snart overta en verden som allerede er blitt endret sammenlignet med den min generasjon ble født inn i, dro ut i og utforsket.
– Elleveåringen jeg snakket med kunne blant annet fortelle meg at etter hvert som isen smelter vil havet stige – slik at lavtliggende byer der mange mennesker bor vil få store problemer.
– Håndtering av store spørsmål og langsiktige strategiske prioriteringer er ikke en del av enkeltmenneskers hverdag. Men vi må kunne forvente av våre folkevalgte at de i samarbeid tar denne oppgaven på alvor – på vegne av oss.
Og så beskriver Moland Djevelen/oljenæringen
– Våre egne politikere må slutte å lytte til oljelobbyistene som stadig bruker sitt argument om at vår oljeproduksjon har verdens laveste utslipp – og derfor bør vi fortsette som før med både leting og utvinning. Dette er for lengst tilbakevist – lavest utslipp har man der olje ligger lett tilgjengelig, som for eksempel på land i ørkenområder. Dessuten er det irrelevant så lenge problemet ligger i forbrenningen av oljen.
– Regjeringen som nå har tatt over er viktig, fordi den skal regjere i en tid som krever klokskap, mot og handling. Klokskap til å overbevise meningsmotstandere, mot til å utforme visjonær politikk med lang tidshorisont, og evne til å sette visjonene om til handling i raskt tempo.
Amen
Kjetteriets kommentar
Det er neppe tilfeldig at Moland slipper til på NRK med denne teksten. Rikskringkasteren har blitt en kirke og et fakultet for klimareligionen. Ja, det har vel praktisk talt alle de etablerte mediene.
I Norge er Resett mer eller mindre det eneste mediet med noen vesentlig leserskare som har sluppet til kritiske røster om den nye klimareligionen på en jevnlig basis. Vi spiller en langt mer unik rolle på den saken, enn for eksempel på innvandringskritikk.
Og det blir interessant å se hvordan det kommer til å slå ut på lesertall for de andre mediene versus for Resett fremover. Som sagt, mitt inntrykk er at klimareligionen har nådd sitt maksimum. Og barna våre er ikke dumme (i det minste ikke alle). Når de kommer hjem og har fått med seg slagord som «grønne tanker er gode tanker» og snakk om at været endrer seg, vil de raskt komme på andre tanker hvis de ikke møter særlig entusiasme hos foreldrene.
Og da finner de kanskje ut at zombiene er mer spennende, og de blir sittende på skolen slik mange barn har sittet i kirkene i mange tiår allerede. (De tenker på andre ting enn det presten snakker om).
Vi får i det minste «tro» det.
Les også: Aftenposten lager drittpakke mot Ingvil Smines Tybring-Gjedde