Myndighetene er med på å legitimere patriarkalske kulturuttrykk, når man bruker illustrasjoner av hijabkledde kvinner på sine nettsider.
Resett kunne nylig rapportere at Utlendingsdirektoratet (UDI), i samarbeid med Politiets utlendingsenhet (PU) og Utlendingsnemnda (UNE) har opprettet et ny side for barn som søker asyl i Norge, kalt asylbarn.no.
På denne siden har man uklokt nok valgt å benytte seg av en illustrasjon av en mor med hijab. Dette har man angivelig gjort etter å ha forhørt seg med de asylsøkende barna selv. Som om det er relevant hva barn, som ikke kan reflektere skikkelig og er sterkt farget av sitt kulturelle opphav, mener om hijab.
Bruken av hijab i illustrasjoner kan kanskje oppfattes om bagatellmessig av en del. Men at UDI gjør dette er problematisk, og det av flere grunner enn én.
Les også: Hijab legitimerer en patriarkalsk væremåte
Dette sender et signal om hvem de asylsøkende er, og hva vi forventer av dem. Det handler i all hovedsak om muslimer. Hijaben indikerer at det dreier seg om sterkt troende muslimer dessuten, som mener at kvinner må forholde seg til helt andre kyskhetsnormer enn menn.
Dette er uheldig. Alle asylsøkere er ikke muslimer, og vi bør heller ikke sende signaler om at det er dette vi forventer. Nå dreier dette seg om asylsøkere generelt, og da er det ikke på sin plass å tilegne den jevne søker en muslimsk, religiøs identitet.
Det som er langt mer graverende er hvilke verdier dette signaliserer en aksept av. Å bruke eksemplifiserende illustrasjoner med hijab på norske myndigheters nettsider er å legitimere hijab, og i forlengelse hva hijaben står for.
Vi bør forby ansiktsdekkende plagg i det offentlige rom, av åpenbare sikkerhetshensyn. Vi kan derimot ikke forby at voksne mennesker ikler seg ulike hodeplagg, som ikke anonymiserer dem når de går rundt i gatene. Men, det er langt mellom å godta folks klesvaner på den ene siden, og statlig legitimering av særlige kvinnelige kyskhetsnormer, basert på kvinnefiendtlige religiøse doktriner, på den andre.
Hijab er ikke bare et stykke tøy. Det er et symbol på undertrykkelse og mistenkeliggjøring av kvinnelig seksualitet. Den er et symbol på menns kontroll over kvinnekroppen, og på tanken om at en kvinnes ære ikke kommer av hennes arbeid eller innsats, men sitter i hennes underliv. Disse kvinnefiendtlige tankene gir seg uttrykk i at muslimske menn i Norge jager rundt etter norske jenter, og at dette i høy grad aksepteres i deres familier, mens søstrenes deres er så godt som innelåste.
Les også: Oslo-barnehage arrangerte aktivitetsdag med hijab, islamsk bønn og resitering av Koranen
Hijab, kjønnssegregering, seksuell trakassering og sosial aksept for voldtekt henger sammen i en ond sirkel. Eksponering normaliserer, og muslimenes elendige «forsøk» på å «forhindre voldtekt» med hijab og segregering virker mot sin hensikt. At det bare er menn som får synes og være frie i det offentlige rom, og at kjønnene holdes adskilt, mystifiserer og denormaliserer kvinnekroppen. Det er nettopp derfor seksuell trakassering og voldtekt er så utbredt i muslimske land.
Det betyr selvsagt ikke at alle muslimer er sånn eller slik, eller at alle muslimske kvinner med hijab er stakkarslige, hjelpeløse ofre. Men hijab er likefullt generelt en sentral del av et sett kvinnelige kyskhetsidealer, som har store konsekvenser for kvinners muligheter til å røre seg fritt, og være uavhengige av kvelende æresnormer.
Norske myndigheter skyver barna foran seg, og hevder illustrasjonene er til for å imøtekomme disse. Det er en dårlig bortforklaring. Det er ikke relevant hva barna mener. At norske myndigheter legitimerer dette, i stedet for å fordømme det, er helt uakseptabelt.