For å utføre onde handlinger vil det, for et normalt menneske, være nødvendig å overbevise seg selv om at det gjør noe godt, i det minste at det er en handling i overensstemmelse med naturlover, og dermed både nødvendig og riktig.
Det er menneskers natur å søke rettferdiggjøring for sine handlinger.
Finner man ikke denne rettferdiggjøringen vil de fleste mennesker lide under sin samvittighet.
Når myndigheter slipper fiendtlig innstilte mennesker inn i samfunnet vårt, som bonden slipper reven inn i hønsegården, er det neppe egnet til å overraske at liv går tapt, at farlige mennesker dreper uskyldige mennesker, eller skader dem, voldtar dem, raner dem etc. Hvordan kan dette rettferdiggjøres? Ideologisk.
Det er det som gir onde handlinger sin etterlengtede rettferdiggjøring.
Ideologien er den sosiale teorien som kan gjøre ondskap om til godhet i egne, og andres øyne, slik at det ikke høres advarsler eller fordømmelse, men ros og lovprising.
Les også: Jan Egeland står på sitt: De strengeste må ikke få sette tonen
Forrige århundre gir oss eksempler på hvordan to venstreekstreme ideologier førte til drap på over hundre millioner mennesker. Sosialisme og nasjonalsosialisme satt ondskap i system, en ondskap som støttet seg på godhet ved å overbevise folket om at alt skjedde for å bli kvitt det onde, det onde ved urettferdighet og ulikhet som rammet det samme folket.
De fleste vil nok være enige i at en handling først kan bedømmes som god eller ond når man kjenner en handlings konsekvens. En handling kan ikke karakteriseres som god hvis dens konsekvens er ond.
Ideologien vil ignorere de døde. Ideologien vil hevde at de er nødvendige offer for å oppnå det høyere mål, det store gode målet, som sosialistene i Sovjet og Kina, og nasjonalsosialistene i Tyskland.
Kan myndighetene og, for eksempel Jan Egeland, beskrives som onde? Ja, etter min oppfatning må vi det, fordi konsekvensene av deres handlinger er onde.
Den svenske presten Helena Edlund forteller om hvordan hun har tapt sin tro på mennesket som universelt godt med et, mer eller mindre, likt syn på hva som er godt/ondt: «..det eneste som forener oss mennesker er at vi har to armer og to ben, og en nese midt i ansiktet. En felles indre kjerne av godhet tror jeg ikke lenger på».
Les også: Arbeiderparti-statens fundament sprekker nå
Hun hadde bevitnet hvordan tiårige småjenter, spinkle og spede, var fullstendig skamfert av eldre menn som både mishandlet og voldtok dem. Hvordan kvinner skåldet sine barn med kokende vann som et ledd i oppdragelsen, og lot dem ånde inn opiumsrøyk for å roe dem. Spørsmålet om dette er kulturbetinget, forstått som handlinger så innarbeidet i menneskene at det er en del av kulturen deres tvinger seg frem, og da er det også naturlig å spørre seg hvordan en slik kultur kan virke berikende på vestlig kultur – som eksempelvis den norske
I henhold til enkelte politiske filosofer bør politiske ledere være likegyldige til tanker om godt/ondt, og heller fokusere fullstendig på praktiske sider. Dette synet på politisk håndverk springer ut av Machiavelli, denne florentiske forfatteren (for øvrig Hitlers favoritt) som rådet politikere: «.. det er tryggere å være fryktet enn elsket».
Jeg vil ikke påstå at norske politikere støtter seg på Machiavelli, men det er likevel klart at når både Merkel og Solberg (jeg glemmer ikke andre politiske ledere i Norge her, men det er de to nevnte som besitter makt i dag) velger å åpne grensene til nasjonene de leder for mennesker fra kulturer som den Afghanske, så finner jeg det naturlig å mistenke dem for å gjøre det med et ønske om å bli ansett som gode moralske mennesker.
Som sagt: Hvis konsekvensen av handlingen er ond, vil handlingen i seg selv også være ond, uavhengig av handlingens motiv. På basis av dette vil jeg videre hevde at hvis regjeringen, eller andre organer, fatter vedtak som i konsekvens fører til at uskyldige lemlestes og drepes, så er vedtaket av ond karakter – uavhengig av beslutningstakerens gode intensjoner.
I det tjueførste århundre, som vi nå er inne i, ser vi nok en gang at ideologier vokser seg sterke. Denne usvikelig troen på at målet helliger midlene som får politikere og mediene til å opptre som blinde. Som får store deler av borgerne til å benekte sannhet i en «hellig» overbevisning om at de er gode, og derfor kan ignorere at mennesker drepes, at småjenter voldtas, at liv legges i ruin, som i tidligere tider. Med støtte i ideologi kan man yte hjelp til en brøkdel på bekostning av hundretusener som lider, og likevel hevde at man gjør noe godt, og ikke noe ondt. Med støtte av ideologier kan land og kontinenter ødelegges.
Det er ideologi som gjør at aviser ikke skildrer ondskapens faktum idet en somalisk mann voldtar en uskyldig kvinne analt i en sidegate i Trondheim, på samme måte som det er ideologi som gjør at en annen mann kan klatre inn i en lastebil og kjøre den inn i menneskemengder, eller ta med seg automatvåpen på konsert for å drepe så mange som mulig, eller sprengstoff på en annen konsert osv osv. Det er ondskap drevet frem og rettferdiggjort av ideologi.
På samme måte som ideologiene ble bekjempet i Sovjet og Nazi-Tyskland, må også vår tids ideologiske villfarelser bekjempes. Det må gjøres før likhaugene igjen vil telle millioner.