Umberto Ecos store klassiker vil i fremtiden ikke være Rosens navn, men Foucaults pendel. Med denne boka skildrer Eco på en fantastisk måte en grunnleggende menneskelig egenskap:
Vi elsker å bli lurt! Vi ønsker det, vi higer etter det, og i tillegg benekter vi alle fakta som kan rive oss ut av illusjonen.
Fakta teller overhodet ingenting når noen har investert emosjonelt i en overbevisning. For eksempel teller de null og niks for en som har blitt overbevist av klimasjamanene. Det er derfor det ikke nytter når vi kommer trekkende med at «nei, isbjørnene er ikke utrydningstruet» eller «nei, Arktis er ikke i ferd med å bli isfritt» eller «nei, havet kommer ikke til å stige 7 meter på 80 år» og begrunner dette med fakta og observasjoner.
Fakta preller av de klimatroende som det berømte vannet på gåsa. Når jeg beskriver fakta i mine artikler, er det for å hjelpe dem som ikke tror på klimahysteriet, ikke for å overbevise klimahysterikerne.
Les også: Vitenskapens og gammelmedias løgner om klimaendringene
Klimahysterikerne er impregnerte mot fakta.
Foucaults pendel handler om et par forleggere som har fått to gode forretningsidéer, så gode at man kan spørre om FNs klimapanel har lest boka. Den ene var at de utgir bøker som ikke blir utgitt andre steder, mot at forfatteren er med og betaler for utgivelsen. Bøkene selger selvsagt ikke og etter en stund får forfatteren brev om at forlaget av lagermessige hensyn må makulere restopplaget, men at forfatteren kan få kjøpe dette til en redusert pris. De aller fleste gjør dette, da de ikke har hjerte til å se sitt åndsverk makulert, og forlaget går så det suser.
Den andre forretningsidéen er den som driver boka. Forleggerne vet at det er et helt marked der ute for «alternativ» litteratur, det som for noen år siden ble kalt «New Age» og som i det store og det hele befatter seg med de åndelige dimensjoner, det mystiske og okkulte, det ubeviselige, åpenbaringene, profetiene. De begynner å sette sammen alle disse brikkene fra tidligere kjente okkulte skrifter til nye skrifter, hvor det ene etter det andre av mystiske fenomener blir kombinert til nye åpenbaringer, og leserne elsker dette og venter ivrige på neste bok.
Forlaget betjener nå et kjempemarked med ufattelige løgnkonstruksjoner svøpt i mystikkens begrepsverden, og morer seg over å finne stadig nye mulige kombinasjoner av okkult visdom.
Slutten av boken er fantastisk, så jeg skal selvsagt ikke røpe den for den ivrige leser.
Slik disse forleggerne solgte oppdiktede påstander til et stadig voksende marked, har FNs klimapanel gjort dette til kanskje verdens mest innbringende forretningsidé:
Tusener av mennesker klipper sammen vitenskapelige utsagn med datamodellkjøringer og ubegrunnede profetier til skrekkvisjoner, høyt hevet over middelalderens helvetesvisjoner, og folk elsker det.
Les også: Europa går mot klimadiktatur
I Norge lever NTB av å sende ut helvetesvisjonene, og journalister, aktivister, politikere, skolelærere, og nå også skolebarn, blir med i det kollektive hysteriet, erklærer klimakrise og forlanger de mest uhyrlige handlinger, som inkluderer full overvåkning av oss innbyggerne gjennom satellittovervåkning, stengning av inntektskilde nummer 1 for Norge, olje- og gasskranene, og så videre i det uendelige. Og alt dette for kynisk fabrikkerte profetier uten det minste forankring i virkeligheten.
Umberto Eco sa i et intervju at han baserte boka på et utsagn av den engelske forfatteren G. K. Chesterton, som folk i dag helst vil kjenne som opphavsmannen til prest-detektiven Father Brown, som har vært vist på NRK i noen år nå. Chesterton sa at når folk slutter å tro på noe i betydningen en religion, så lar de ikke være å tro på noe, men begynner i stedet å tro på hva som helst.
På engelsk blir dette mye mer elegant:
– When people cease to believe in Something, they will not then believe in Nothing. On the contrary, they will believe in Anything.
Til de av mine lesere som forlanger kilder for mine påstander, vil jeg her komme med en bekjennelse: Vi, Chestertonentusiastene, har ikke funnet sitatet enda så mye vi har lett, og vi tror derfor at det er en oppkonstruksjon av andre ting han sa, som har funnet sted etter at Chesterton døde i 1936. Men det er nå et fryktelig bra sitat, da.
Det later til at mennesket har behov for å tro på noe, og når de forlater et trossystem lager de gjerne sitt eget eller adopterer hva det skal være, nokså kritikkløst.
Og like under overflaten lurer hysteriet, de ekstreme utslag av menneskelig villfarelse, til tross for at vi har blitt lært opp i vår moderne sivilisasjons fortreffelighet fra barnsben av. «Det er typisk norsk å være god!», sa landsmoderen.
Les også: Gi pokker i Trædal/VG og bruk fly med god samvittighet
Jeg tror det heller er slik at «Det er typisk norsk å være naiv!»
Folk innbiller seg så mye merkverdig om tidligere tider at det ikke er det minste rart at de tror på en klimakrise. For eksempel tror de at folk i middelalderen trodde at jorda var flat, og at kirken nektet å innse dette til utpå 1800-tallet. I hvert fall står dette i en norsk skolebok.
Det er et slit med slike uttalelser, akkurat som det er et slit med profetiene til Al Gore og resten av klimasjamanene. De messer ut av seg hva det skal være, folk går fem på, mens vi klimarealister må finne frem til realitetene. Og når så vi har funnet realitetene, da har sjamanene funnet noe nytt å påstå, og klimarealisme passer ikke med forretningsideen til NTB og for den saks skyld de andre store mediehusene.
For ordens skyld: Ingen trodde jorda var flat i middelalderen.
Det er ren løgn, og det tok tid å finne opphavet til den. Løgnen fikk skikkelig fotfeste med den amerikanske forfatteren Washington Irving i 1828, da han fikk publisert en biografi om Christopher Columbus. Han syntes vel det var moro å dikte opp en dialog mellom Columbus og de katolske prestene, som advarte ham om at han kom til å seile over kanten.
Jeg leste selv historien i Mitt Skattkammer, 10-binds-verket satt sammen av pedagoger og forleggere for barn og unge, som først utkom på 50-tallet. Men det ser ut til at flatjordmyten ble hevdet allerede på 1600-tallet av protestantiske propagandister som skulle «bevise» hvor dumme katolikkene var, slik en rekke andre myter har fått fotfeste i vår moderne verden.
En annen slik myte er heksebrenningene, hvor katolikkene og inkvisisjonen bygde heksebål over Europa og med det lyste opp en ellers mørk middelalder.
For ordens skyld: Inkvisisjonen fant ut at hekseri ikke virket til og med om heksene selv hevdet det, og at man derfor ikke skulle gjøre noe med dem.
Les også: Greta Thunberg ba EU-politikere om å «få klimapanikk»
Dermed fikk man minimalisert skadevirkningene i det katolske Europa. Likevel tok Heinrich Kramer, en gal dominikanermunk besatt av tanken på hekser og hekseri, saken i sin egen hånd, og til tross for at den katolske kirken nektet ham å preke og å være medlem av inkvisisjonen på grunn av hans fanatiske oppførsel, gikk han på egen hånd ut og skrev Malleus Maleficarum, en bok om hekseri og hekseprosess, som ble utgitt i 1487.
Paven og inkvisisjonen fordømte boka i 1490, men den tok snart skikkelig av. Den ble en bestselger, i protestantiske land, og det er også morsomt å legge til at den ikke var en suksess i middelalderen, men i renessansen og opplysningtiden!
De som brukte denne boka, var i første rekke rettsvesenet i protestantiske land, og det inkluderte kongelige og offisielle domstoler. Dvel litt ved dette. Det var ikke «på-siden»-kristne, det var ikke noe som foregikk blant de uopplyste tullingene i kirkene, men tvert om. Hekseprosessene ble utført og bifalt av de sekulære makthaverne.
Våre dagers Malleus Maleficarum er Klimarapportene som FN produserer og som nyhetsbyråer og medier mangfoldiggjør. Som et resultat av dette piskes stemningen opp i befolkningen, og er nå rettet mot barn og ungdom, som med sin grunnleggende naivitet, sin emosjonelle lettlurthet, med ønsket om å tro på «noe» som gir mening, og med mangelen på kunnskap fra de norske naive skolebøkene, myldrer ut og forlanger aksjon mot den innbilte klimakrisen.
Heksehysteriet er noe man tror tilhørte en fremmed tid. Men det har gjenoppstått med klimahysteriet, det er forankret hos de sekulære makthaverne over nesten hele verden, og klimasjamanene messer dag og natt om klimademonene CO2-molekylene som må utryddes.
Hekseprosessene har kommet igjen.