På lørdag ble Trine Skei Grande gjenvalgt til «trampeklapp» på Venstres landsmøte. På torsdag kveld hadde hun tryglet sentrale tillitsvalgte om å svare «ingen kommentar» til ethvert spørsmål om sexsaken eller hennes håndtering av den.
De fleste som har lest vil vel være enige i at Venstre-lederen opptrådte ytterst bemerkelsesverdig på bryllupet i 2008, og at det var grunnlag for Resetts påstand fra 6. januar om at hun «presset seg på» den da 17 år gamle gutten.
Hun forsøkte i løpet av januar å undergrave mannens troverdighet i samtaler hun hadde med folk i partiet samt til utvalgte mediefolk. Hun påsto at han var psykisk ustabil og ressurssvak, slik NRK og VG har dokumentert.
Dermed har Skei Grande løyet for å redde sitt politiske skinn. Disse løgnene er i tillegg eksponert utover enhver rimelig tvil. Og om påstandene hadde vært sanne, kunne hun blitt rammet av Straffeloven § 295. Det var således et temmelig desperat «forsvar».
Armer, bein og tafatte kronprinser
Det var for kort tid fra Resetts gjenopptakelse av saken med nye avsløringer på tirsdag til at noen potensielle kuppmakere i Venstre kunne organisere opposisjon innen landsmøtet skulle starte tre dager senere. Og siden Grande var eneste kandidat, ble hun gjenvalgt ved akklamasjon på lørdag.
Men trampeklappingen må nok mer forstås som en overreaksjon på den absurde forestillingen landsmøtet må ha vært.
Venstrefolkene i salen jublet frem en nesten komisk leder uten troverdighet. Hun blir en minister og partileder som knapt kan uttale seg om noen ting uten å møte seg selv i døra.
Venstre, som så ofte har satt seg på den høye moralske hest, har nå blitt partiet som støtter hyklere og løgnere ved eget ror.
Smuler ved kongens bord
Hva nå med Venstre gjennomslagskraft i regjeringen? Man skulle tro at både Høyre og FrP ser egne muligheter i Grandes problemer. Allerede som et resultat av Resetts første avsløringer under Jeløya-forhandlingene i januar måtte Grande ta til takke med Kulturdepartementet. Hun haltet stygt og var prisgitt Erna Solberg.
Og nå når hun også er tatt i løgn, er nåden Erna Solberg (eventuelt) viser henne enda større. Ja, også FrP kunne nok gått til statsministeren og sagt at Grande nå burde gå, hvis de hadde villet. Ikke minst i lys av Listhaugs nylige sorti.
Dermed sitter Venstre med en partileder som stiller ekstremt svakt i enhver forhandling med kolleger ved kongens bord. Grande vil få akkurat så mye gjennomslag som de to andre partiene velger å gi henne. Hun er ikke i stand til å true de to andre partiene med noe som helst annet enn at Venstre vil få dårlig oppslutning, eller at partiet vil gjøre mytteri mot henne selv, om de ikke gis litte gran smuler ved de mektiges bord.
Å sitte med en leder som Grande inn i neste valg, er jevngodt med å avvikle Venstre som et politisk parti. Så dermed spørs det med den kollektive selvoppholdelsesdriften.
De første små tegn
Abid Raja prøvde å lansere et lite mytteriforsøk på søndag, men det var et soloutspill. Han er allerede gitt en smekk. Nå må noen av de reelle lederaspirantene sette seg ned og begynne det møysommelige arbeidet med å organisere et kupp. Og det må skje bak ryggen på partileder Trine Skei Grande.
Rebecca Borschs forslag er et mulig sted for det å ta form. Hun fikk flertall under landsmøtet for at de som trakasserer i partiet skal miste tillitsverv og ikke få delta på møter. «Metoo-kampanjen var også en inspirasjon for forslaget,» sa Borsch til VG.
Det nye vedtaket skal gjelde alle former for trakassering, ikke bare seksuell trakassering.
– Jeg vil man skal gi en sanksjonsmulighet i de ytterst få tilfellene der det oppstår en konflikt som ikke lar seg løse mellom mekling, eller der det er veldig grove enkelthendelser som gjør det nødvendig at partiet tar grep, sa hun.
Og så kan man jo lure på hvem hun tenkte på. Trolig var det flere, men Trine er heller ikke trygg skal man tro snakket som går. For trakassering er vanskelig å unngå om man vil bli, og forbli, partileder. Kamp om posisjoner blir gjerne nokså stygt. Spesielt om man har en bagasje som Grande å bære på.