#Metoo er massebevegelsen som har lenket kvinnen til rollen som det evige offer, og kriminalisert mannens begjær. #Metoo er et studium i autoritær moralisme – drevet frem av privilegerte kvinners subjektive og følelsesbaserte narrativer – med god hjelp av en skandalekåt presse.
Orker vi mer #Metoo-snakk nå? Jeg vil mene det. Nå som mon tro de siste drønnene fra sex-krigen er i ferd med å ebbe ut, er det verdt å spørre hvor dette slaget førte oss, sånn egentlig. Jeg vil begynne med å presisere det selvsagte: Mye ble bra. Pandoras eske ble åpnet og en ukultur har blitt løftet frem i lyset. Seksuelle overgrep er et stort samfunnsproblem, og ingen har noensinne sørget over at voldtektsforbrytere blir stilt til ansvar, verken før eller etter #Metoo.
Det er dog et vesentlig poeng å skille mellom det kriminelle og det kritikkverdige, for det er i gråsonene det er lett å trå feil. Når lynsjestemning tar over, og alle jager i flokk, kan man fort komme til å kaste feil person til ulvene. Mener virkelig kvinner at enhver klønete fyr som (i god tro) har gjort en upassende tilnærming, skal måtte miste jobben og settes i gapestokk på torvet? Når ubehag settes i samme kategori som overgrep, trivialiseres og utvannes et begrep som er ment å skulle beskrive svært alvorlige forhold. Det er respektløst overfor de kvinner og menn som har blitt utsatt for reelle overgrep.
Det romantiske spillet
Spillereglene på kjønnsmarkedet kan være kompliserte, og preges fortsatt den dag i dag av kjønnssterotypiske rolleforventninger. Kvinnen blir ofte sett på som den sårbare, den passive og den som skal gjøre seg tilgjengelig – men ikke for tilgjengelig – og heller ikke være prippen. Mannen blir sett på som den sterke, den aktive og den som skal være pågående – men ikke for pågående – og heller ikke tafatt.
Det skal ikke være lett! Denne dansen krever stor balansekunst, og ikke alle klarer å opptre like grasiøst. Flørt preges dessuten ofte av tvetydigheter, hentydninger og det usagte. Da er det duket for forvirring og grenseoverskridelser. Tilføy noen enheter alkohol opp i det hele, og det kan bli riktig så kleint. Så lenge den som dummer seg ut erkjenner de faktiske forhold, og er villig til å ta et korrektiv, bør der være rom for tilgivelse.
Erotisk kapital
Jeg har hevdet at sex er makt. Ved siden av Bourdieus økonomiske, sosiale og kulturelle kapital, har man de senere år tatt i bruk begrepet erotisk kapital. Her snakker vi om et eget verdisystem hvor det å være i besittelse av kvaliteter som gjør oss seksuelt attraktive for andre, kan ha betydning for vår status og sosiale mobilitet. Det er ingen tvil om at mange kvinner som frie og handlende vesener aktivt bruker både sitt utseende og sin seksualitet til å oppnå fordeler, og til å komme seg opp og frem.
Sex er i mange sammenhenger et byttemiddel, bygget på quid pro quo (noe for noe) prinsippet. Prostitusjon er en slik type utveksling i sin tydeligste form, men der finnes en hel mengde andre og mer komplekse transaksjoner mellom kjønnene. Enkelte kvinner forteller f.eks om hvordan de innenfor forholdet bruker den samme type forhandlingsposisjon og bytter sex mot husarbeid.
Uønsket seksuell oppmerksomhet
Unge kvinner kan imidlertid få en seksualisert oppmerksomhet de ikke har invitert til. I ungdomstiden kunne jeg tidvis føle meg som et vandrende kjøttstykke på en slanke-camp, og der var ganger hvor jeg mislikte det. Men jeg kan aldri huske å ha latt meg definere eller krenke av det. Når noen kvinner mener seg traumatiserte av så lite som et blikk eller et ord, lurer jeg på hvor tandre vi skal tillate oss å være.
Selvpublisering og offer-narsissisme
#Metoo har bidratt til at kvinner har tatt bladet fra munnen og snakker mer om komplisert seksualitet. Det er bra. På internett publiserer vi oss selv på blogger så vel som i sosiale medier. Kampen om oppmerksomheten er stor, og enkelte kvinner overgår hverandre i å dele følelsesladede historier og intime detaljer fra eget privatliv. Så høster man likes og emosjonell sympati fra resten av flokken. Dette bekjennelseshysteriet og intimitetstyranniet får være greit så lenge man kun utleverer seg selv, men i lys av den offer-narsissisme som har fulgt #Metoo kampanjen, er der en skremmende tendens mot en grenseløshet og en selvtekt som får store konsekvenser for andre.
Menn er rettsløse
Kvinner utleverer menn med fullt navn, i åpne og lukkede forum, og mennene vet ofte ikke en gang om det selv. Her råder ingen Vær Varsom-plakat med rett til å imøtegå eller gi et tilsvar når man utsettes for personangrep og sterke beskyldninger. I dette nett-anarkiet finnes ingen rettergang. Mannen er en forbryter, simpelthen fordi kvinnen sier han er det. Nå skal han tas. Ekkokammeret trer støttende til og står klar med tjære og fjær, så her er det bare å kjøre på. Vi kvinner vet best, og ifølge det feministiske rådet for høy moral, er han en gris, punktum. Når skal vi få et #Mentoo med fokus på de overtramp kvinner begår mot menn?
Problemet blir ikke mindre når også store deler av den profesjonelle presse, i #Metoo-sammenheng tidvis ser ut til å ha glemt alt som heter etiske retningslinjer og faktasjekk. #Metoo har spilt på de gode gamle politisk korrekte oppfatninger om kvinner som ofre og menn som overgripere, og er således et autoritært og belærende budskap gamlemediene elsker å omfavne. Skandaler og annet snusk, er i tillegg noe som høster leserklikk.
Så er det verdt å merke seg at der er enkelte saker det har det vært underlig stille rundt. Historien om vår egen kulturministers tvilsomme håndtering av sin affære med en svært ung mann, synes ikke å ha provosert noen av #Metoo-aktivistene. Det er med andre ord forskjellige regler for kvinner og for menn. MSM har vært tause som graven, de også, men hun er deres øverste sjef. Man biter som kjent ikke hånden som gir en føde, og makt-kritikk må de alternative mediene dermed ta seg av.
#METOO for de privilegerte
I likestillingens navn snakker ofte feminister pent om like rettigheter, i praksis krever de ofte selv privilegier. Jo mer ressurssterke kvinner er, jo større krav stiller de. #Metoo har ikke vært en kampanje for de svake og de sårbare. Tvert om er det de oppegående og suksessrike som har preget bildet, ofte de som er vant til å ytre seg og har ordet i sin makt. Enkelte har utvilsomt også både brukt og misbrukt kampanjen for å styrke egen merkevare, og da tenker jeg ikke bare på stjernene i Hollywood.
Ketil Rolness viser i sin helgekommentar i Dagbladet til hvordan tusenvis av arbeiderklassekvinner i England har blitt voldtatt av gjenger uten at det har fått i nærheten av oppmerksomheten til talskvinnene for #Metoo. Han tilføyer også de kvinner som ikke en gang har mulighet til å bli trakassert på jobben, fordi de er mannens eiendom, og holdes hjemme. Det er disse kvinnene som virkelig kunne trenge en feministisk solidaritet og støtte.
Motstemmer
Vi er flere som er skeptiske nå. Selv har jeg valgt å være en av motstemmene, og slik blir jeg nok stemplet som en dårlig feminist. Det får så være. Som kvinne ønsker jeg ikke å bli satt i bås med skjøre, viktorianske porselensdukker. Om jeg oppfatter en tilnærming som ubehagelig eller upassende, sier jeg fra, der og da – ikke fem år etterpå. Trakassering starter dessuten først etter at vi har gitt tydelig beskjed om at vi ikke er interessert. Mye kan forhindres med ett sterkt ”nei takk”.