MSM har begynt å tape terreng, men de er nok ikke helt sikre på om de vet det selv. Når skipet synker gradvis venner man seg til alle stadiene i prosessen. Journaliststanden kommer neppe til å forandre seg med det første, selv om skipet MSM Norway ligger litt lavere på vannet. Og skulle de endre kurs først når forliset er uunngåelig, så kan brorparten av folket ha funnet en annen havn før de etablerte mediene har innsett det.
Det vil ta tid å forandre Norge. For man må bygge et helt nytt hus på land. Alle de andre er utleid og subsidiert av staten. Medier, frivillige organisasjoner, kunstmangfold, skole og utdanning – alt er så sterkt sponset av staten at den minste lille motstand gjør dem krakilske. Se bare på 2018.
Ofrene for konsensus
Mediene har drevet en heksejakt på Resett, Sylvi Listhaug og HRS. Listhaug måtte gå av, Resett fikk ikke lov å sitte ved kong Harald Stanghelles bord i redaktørforeningen og en halv million til HRS skaper fremdeles hodebry. Ingen vil ta i de pengene. Heller vil de gi rundhåndet til alt annet enn HRS. At ARS fikk over dobbelt så mye som HRS i støtte er en selvfølgelig parentes.
Når leste du sist en bok av en skjønnlitterær, norsk balansert forfatter? En som ser begge sider av den politiske debatten. For min del var det Ole Asbjørn Ness. Det meste andre er en venstrevridd trelastfabrikk. Spar heller skogen enn å gi ut mye av det resirkulerte tankegodset. I skolen ble Simon Malkenes beviset på at ytringsfriheten er så godt som død der i gården. 2018 ble også NGO-enes år. De eneste som har en lisens til å være ulydige og ulovlige, slik at man kan føle seg litt bedre i godsofaen der skip på skip seiler på Dagsrevyen og redder migranter inn i en europeisk havn. Europa taper seg selv. Få tør innrømme det.
Journalistfaget
Det er blitt færre journaliststudieplasser og færre journalister. Fremtidens journalister har ikke nødvendigvis en utdannelse fra en journalisthøgskole. De studieplassene er en del av et system som går i sirkler om en bestemt plan. Fremtidens journalister har en balanse av skrivekunst og faginnsikt i utdanningen. De våger å stå, i alle fall litt, utenfor det etablerte; for bare da kan man se samfunnet nøkternt. Befinner du deg i midten blir du før eller siden blind som en VG-toppkommentator.
Den egentlig ganske ubetydelige Grandesaken åpnet tankeslusene hos den delen av folket som ikke vil leve i en andedam. Politikerne og de etablerte medienes fornektelse av hva som skjer og har skjedd er spesielt synlig og provoserende i Norge, fordi graden av korrupsjon og avstand til eliten er mindre enn i de fleste andre land. Det betyr ikke at vi har et velfungerende demokrati med en refsende fjerde statsmakt. Likevel har folkelighet, en viss nærhet til makten og dugnadsånd vært essensielt for troen på landet. Man føler man eier det, ikke at man leier det.
Jeg husker en debatt i regi av Oslo journalistklubb på Kulturhuset tidlig i 2018: Alternative medier – hvem er de, hva vil de – og er de kommet for på bli, spør klubben? Arrogansen til de to etablerte journalistene ble veldig synlig i møtet med Helge Lurås og Rita Karlsen (HRS). Frithjof Jacobsen (VG) og Harald Klungtveit (Filter Nyheter) deltok for de etablerte mediene. Debattleder, Nina Kristensen, redaktør i Forskning.no, forsøkte ikke å skjule sin partiskhet. Bryske spørsmål søkte å avdekke at de «alternative» mediene ikke egentlig var medier fordi de ikke hadde ansatt utdannede journalister.
Gang på gang messet de etablerte mediene om hvor vanskelig og tidkrevende det var å skrive god journalistikk. Å hente flere og balanserte kilder, sjekke kilder, komme med motsvar og å følge sin egen vær varsom-plakat ble fremstilt som en kunstart for de innvidde. Rita Karlsen spurte hva som vesentlig skilte denne metoden og forskning, som både hun, debattleder og Lurås har erfaring med. Så vidt meg bekjent er du ikke kvalifisert til å forske etter en bachelorgrad. For eksempel en bachelor i journalistikk på Volda.
Det må ha forundret debattleder at salens spørsmål var delt i synet på alternative og etablerte medier. Halvparten av de som slapp til med spørsmål var kritiske til MSM. Spørsmålene ble da heller ikke fulgt opp av debattleder. Jacobsens beste argument for at VG ikke skrev mer om de negative konsekvensene rundt innvandring og islam var at de måtte dekke et bredt spekter av nyheter. Skulle tro de hadde et bredt spekter av journalister òg? Det ble sagt tidlig av debattleder at debatten ikke skulle handle om innvandring. Men som Listhaug skriver – alt henger sammen.
Konsekvensene av å være anonym
Det som gjorde mest inntrykk på meg var Lurås’ ekte omsorg for slike som meg. De anonyme. Det ble fremstilt ironisk av Frithjof Jacobsen som harselerte over psevdonymet Jacob Frithjofsen, som blant annet har skrevet om Venstrefascistene og Jirde Alis «fatwa» på Resett. Noe han selv kunne ha skrevet en søndag morgen, sa VG-kommentatoren ironisk. Han gjentok også Klungtveits løgn om at Mumler kanskje var Lurås selv.
Det fulgte bare stillhet i kjølvannet av Lurås’ funderte ord om at anonymitet handler om jobb, familie, anseelse. Med andre ord at vi ikke har reell ytringsfrihet i Norge. For det er ikke det at undertegnedes, Jacob Frithjofsens eller anonyme kommentarfeltdeltageres meninger er så kontroversielle. Det er det at de må sparre mot et offentlig rom som lyver for seg selv, og slik oppfører seg «bedre» enn det egentlig er og tenker. Og fanebærerne står alle i ledtog. Er du imot det ene er du sikkert også en rasist. Det er kort vei dit i dag. I Sverige, vårt naboland, har du ikke jobb neste dag om du ytrer deg som Mumler eller Jacob Frithjofsen.
2019 Ytringsfrihetsforbundet
Andre juledag ble jeg religiøs. Ytringsfrihetsforbundet så dagens lys. Måtte det vokse med åpne grener langt over den terrormuren tidligere leder i HEF, Lars Gule, og nåværende leder Didrik Søderlind, samt deres riddere av brave Twittrere som Eivind Trædal, Øyvind Bergh og Harald Klungtveit har murt rundt ordskiftet. Der andre babler i vei, opp sitt eget babelske tårn, er Resett fundert i jorden. De bygger et senter på bakkenivå der du kan få advokathjelp og råd hvis du har bablet for høyt for samfunnet rundt deg. Det skal være idealistisk og høyttravende, det som er anerkjent og lovlig å si. Dette er en grusom hersketeknikk som holder på en falsk makt. Men om du åpner et stengt rom i tårnet, slipper ut stanken av innestengte tanker – da er du ond.
Forbundet er svært velkomment. Og det er praktisk. Ap har LO. Resett har YFO. Noen husker kanskje Øyvind Solberg som startet religionen «Alt som er»? Om du søkte medlemskap skulle du få tilbake de femhundre i posten. Ingen har vel sett snurten av dem. Finn opp din egen religion. Den kan ikke være verre enn islam. Forbli krenket. Jeg mistenker ikke at dette styret kommer til å bruke YFO som feriekasse. Skulle mitt medlemskap dekke en liten del av en advokatregning for en som snakker fra levra, eller gå til et halvt banner på en støttemarkering for norske eksmuslimer, så er det svært vel anvendte penger. Vær så god. Tusen takk for at dere står på!
Årets navn 2018
Det som derimot må skje er at flere og flere står frem. Ære være dem som gjør det. Men det politiske landskapet må forandres i retning en fundert realisme før ansatte i stat og kommune kan gjøre annet enn å hevde at de har ytringsfrihet. Når alle partier, med noen dissidenter i FrP, og alle aviser med unntak av «alternative» medier støtter opp om det som ikke fungerer, så er det enn så lenge best å ligge i bunkeren og skyte sannheter i retning av etablissementet. Rune Vatne spør betimelig: Har Norge et «regime»?
Årets navn er Resett. Med god margin. Hvem andre slipper til tanker som virker som løsemiddel på lagene med løgner som er malt strøk på strøk i godhetens navn? Det var et argument Lurås påpekte til stillhet i debatten på Kulturhuset; at det tar redaksjonell tid å lese alle innlegg og kommentarer. Men dette er så essensielt for det som skiller Resett fra andre medier i Norge. Dette er et av fundamentene som legger side på side til Resett-plakatens grunntanker. Også redaksjonelt stoff er det mer av enn tidligere i år. Flere snakker til Resett. Og flere snakker om Resett. Grandetaktikken lønner seg ikke i lengden.
De etablerte mediene og deres høye beskytter Grande har ikke omtanke for alt som er, eller alle sannheter. Heller ikke menneskene som ytrer «alternative» sannheter. De har kun omtanke for den sannheten de ønsker skal være hele sannheten. De lar derfor de menneskene som moralsk skyver den virkelighetsoppfatningen foran seg lede samfunnet mot stupet.
Stopp i tide. Ta heisen til bakkenivå. Kontakt Ytringsfrihetsforbundet. Godt nytt år!