Etter det siste innlegget om barnehijab her på Resett der jeg gjengir en historie, la jeg spesielt merke til én kommentar. Den hevdet at historien var usann siden det verken var kilder eller dokumentasjon.
I lukkede samfunn er det sjeldent man kan dokumentere det som foregår, fordi aktørene i det samfunnet fra starten av blir overbevisst om at fienden er storsamfunnet. Dersom mange modige kvinner før meg ikke hadde stått frem og avslørt de mange skjebnene innvandrerkvinner lever under i dag, er det slett ikke sikkert at vi hadde innsikt i disse miljøene.
Innvandrerkvinnen er beskrevet som stakkarslig, overkjørt, undergravd av patriarkatets strenge regimer, underlagt noen restriksjoner hun ikke kommer seg unna. Innvandrerkvinnen har på seg upraktiske klær, føder for mange barn hun ikke kan betale for, og overbefolker Norge med brune, uønskede barn. I verste fall noen med muslimsk bakgrunn som vi frykter blir til noen små terrorister på skolen før de blir store skumle IS-tilhengere.
Hvis du har slike tanker om en gruppe kvinner, kan du med hånda på hjertet behandle disse kvinnene med respekt?
Denne oppfatningen av innvandrerkvinner er utrykt gjennom mange kronikker og personlige fortellinger. Jeg har selv benyttet meg av stort sett alle aviser jeg har kommet over for å belyse problemstillingen.
Men innvandrerkvinnen er ikke bare det negative vi ser og leser om i mediene. Hun er også en drømmer, en grunder, en visjonær og intelligent figur, en sterk mor og karrierekvinne. Innvandrerkvinnen ser du på ulike sykehus, gamlehjem og restauranter. Hun svarer telefonen når du trenger kundestøtte så fort det oppstår et problem. Hun passer dine barn i barnehage og SFO. Hun er rett og slett en del av dette samfunnet, og du har ikke annet valg enn å bare akseptere at de har kommet for å bli.
Innvandrerkvinner er ikke en homogen gruppe. Her er noen historier.
Det tikker ofte inn meldinger fra unge innvandrerkvinner som hevder at de lever under uverdige forhold. I slike situasjoner opplever jeg en total håpløshet fordi min tid ikke strekker til. Heller ikke mine ressurser, og disse jentene må ofte møte en taushet fra meg som jeg er overbevisst om blir tolket som avvisning. I en hver situasjon disse beskriver, fins det også tristhet jeg som enkelt menneske ikke kan viske ut. Men vi som storsamfunnet kan alle gjøre litt for menneskene vi møter.
Les også: Hijab legitimerer en patriarkalsk væremåte
En av jentene jeg vil trekke frem er en hyggelig hijabkledd jente som jobber i en matbutikk. Hun elsker jobben sin, men opplever at det av og til er noen kunder som unngår hennes kasse. Hun føler seg ekstra presset til å smile og være imøtekommende for å ikke bli dømt. Hun føler seg avvist og diskriminert. Dette er ikke noe kun denne jenta opplever, men jeg har også sett i kommentarfeltene at det faktisk fins folk som er stolte av å behandle mennesker på denne måten. Flere jenter vil si det samme, hevder hun. Si meg, hvordan bidrar du til islamkritikk ved å hjelpe islamistene med å undertrykke disse jentene og gjøre livet deres vanskeligere?
En annen forteller meg at hun er høyt utdannet helsepersonell som jobber turnus. Hun har mange dager fri etter hverandre, noe som gir henne angst for å bli oppfattet som en arbeidsledig somalisk kvinne. Denne unge kvinnen skulle gjerne tatt fri for barna fra barnehagen og lekt ute de dagene hun har fri. Istedenfor sitter hun inne de dagene og venter bare på turnusen. Hun i likhet med mange andre har fått følelsen av at de må ta byrden for det alle andre gjør. Hvordan skal jeg forklare dem at jeg faktisk jobber, spør hun.
Jente nummer tre har et sterkt ønske om å leve som de fleste nordmenn med jobb, samboer og personlig frihet. Istedenfor må hun etter endt utdannelse gifte seg med en foreldrene har valgt og føre genene videre. At noen nordmenn da vil se på henne som en samfunnsbyrde vil ikke hjelpe hennes situasjon. Det hun trenger er solidaritet og styrke til å bryte med patriarkatet. Denne oppfattelsen om at innvandrerkvinner kun er egnet til å være fødemaskiner blir styrket i publikums fordømmelse av kvinnen. Hun har fiender på begge sider. Hun vinner ikke denne kampen, men om hun spiller sine kort riktig så kan kanskje neste generasjon få det bedre. Den verste skjebnen vi kan bli utsatt for er den som baserer seg på venting for det gode liv når du vet at det aldri vil skje.
Ta ansvar for egne holdninger
Det fascinerende med denne oppfattelsen av innvandrerkvinnen er at problemene har en klar og tydelig måte å løses på, ifølge enkelte. Send dem ut av landet, sies det i ulike kommentarfelt. Hvordan vil utsendelse hjelpe disse jentene med å bli frie? Jeg støtter islamkritikk helhjertelig og anser meg selv som en kompromissløs islamkritiker, men jeg støtter ikke dårlig behandling av muslimer.
Man kan velge å tro at disse jentene velger dette selv, og så fortsette med sine fordommer. Veldig mange velger ikke dette, og bare et vennlig smil fra fremmede kan gjøre dagen deres bedre. Kanskje er det også det eneste hyggelige hun opplever den dagen.
Les også: Integrering krever assimileringsvillige innvandrere
Selv er jeg åpen for å kritisere eget miljø her på Resett for å balansere, opplyse og sette viktige temaer på agenda, men aldri på bekostning av min egen integritet. Det er alltid et brennende ønske om forandring som ligger bak alle mine innlegg.
Det er på tide at vi fokuserer på løsninger fremfor å bare kritisere. Det har vært en del opplysninger om disse teamene alle årene ikke vestlige innvandrere har vært i Norge, men ikke så mange løsninger.
Tar du oppfordringen hvis jeg ber deg om å gi et vennlig smil til den neste hijabkledde du ser i gata? Det sier i så fall mye om dine egne holdninger til dine medmennesker.