Både Erna Solberg og Gro Harlem Brundtland hevder på NRK at såkalte «hatytringer» nå har blitt et stort problem for demokratiet. De tar til orde for straff og sanksjoner.
Det er nokså klart at internett, smarttelefoner og sosiale medier har gitt «vanlige folk» en enklere måte å uttrykke sine meninger til et større publikum og direkte til de privilegerte. Det er denne tilbakemeldingen fra folk flest, som jo vanskelig kan tolkes som annet enn økt demokratisering, som altså av deler av eliten oppfattes som tvert i mot. Det er et problem for demokratiet, hevder de, fordi politikerne ikke tåler disse folkelige tilbakemeldingene og mange derfor vil trekke seg fra politikken.
Les også: Gro Harlem Brundtland: – Vi er i ferd med å miste kontrollen over hva folk blir fortalt
Men siden de ikke får fjernet teknologien som muliggjør disse reaksjonene fra folk, må de forsøke å stoppe ytringene på annen måte, f.eks. ved å innføre hatytringslover. Brundtland vil endog ha «internasjonale avtaler om hva som ikke er akseptabelt.»
I sin kronikk på NRK henviser Erna Solberg til en side på Bufdir hvor det står:
– Hatefulle ytringer, mobbing, hets og annen negativ adferd grenser mot og overlapper hverandre til dels. Hatefulle ytringer skiller seg fra andre negative ytringer ved at de direkte eller indirekte formidler et budskap overfor en større gruppe. På den måten kan de ramme verdigheten, anseelsen og statusen til både enkeltpersoner og hele grupper i samfunnet.
Muslimer og politikere
Er det dermed slik å forstå at det er «verdigheten, anseelsen og statusen» til visse grupper som det nå er blitt så avgjørende å beskytte? Og hvilke «grupper» er det som skal beskyttes? Muslimer er åpenbart den «gruppen» som oftest nevnes når det gjelder ofre for hatytringer, og nå i det siste er det gruppen «politikere» som også trekkes eksplisitt frem.
Men tross alt er det en viss årsak og virkning involvert her. For hvorfor vekker gruppene «muslimer» og «politikere» så sterke følelser? Kan det være fordi begge grupper har makt og påvirker folks liv, og det på måter folk fra tid til annen synes er negativt? Ja, hvorfor utsettes ikke polakker og svensker for særlig mye hatytringer her i Norge.
Les også: Har Erna Solberg mistet dømmekraften i sitt sinne mot Resett?
Det finnes selvfølgelig noen mennesker som uttrykker seg aldeles skammelig og som øser både sjikane og hets. Men vi kan ikke kaste alle ubehøvlede fjols i fengsel. Det er bedre om vi som utsettes for denne hetsen, lar det passere uten at vi som aspeløv og snøfnugg «trekker oss». Vi kan rett og slett ikke la oss krenke så lett i denne internettets tid. Ellers vil overvåknings- og angiversamfunnet bli en realitet fortere enn de fleste aner.
Etnisk norske politikere som Solberg og Brundtland er mest opptatt av og kjent med «hatytringer» fra etniske nordmenn. Men det er ikke noe bedre stelt i en del innvandrermiljøer, der florerer «hatet» også. Det er bare rettet motsatt vei og er mindre synlig for den norske eliten fordi samfunnet er segregert i parallelle miljøer basert på etnisitet.
Har vi derfor fått et Norge som er gjennomsyret av hat? Og hva skal myndighetene i så fall svare med?
Multikulturens skyggesider
Med økt økonomisk velstand skulle man tro, alt annet like, at hatet skulle avta noe. Det er frustrerte mennesker som lettest hater. Og i dagens Norge har mange det økonomisk bra. Dersom ulikheten var stor, kunne misunnelse skape hat selv hos folk som i objektiv forstand ikke var fattige. Men ulikheten er ikke så mye større enn før.
Mitt inntrykk er ikke at hat ennå gjennomsyrer Norge. Men det er flere gnisningsfelt nå enn før, og de har oppstått på grunn av den høye innvandringen. Det er ikke til å komme bort i fra at det er mye fremmedfrykt i folk, og som nedarvet egenskap har den nok hatt en positiv innvirkning på våre forfedres overlevelse.
Ja, når det kommer mennesker som tilber andre guder enn dine egne, blir folk skeptiske. Og særlig når de fremmede gudene omtaler deg og dine skikker på en nedlatende om ikke direkte truende måte. Og veien fra å være skeptisk til å hate, er kanskje ikke så lang.
Les også: Nei AP: Vi trenger en folkeopplysning om islam, ikke en «handlingsplan mot islamofobi»
Og så har man altså politikere og andre mennesker i ditt eget samfunn som sier at det ikke er noe å frykte fra disse fremmede. Det er tvert i mot du som er skeptisk, som er problemet. Du lider av en sykdom, «islamofobi».
Norske politikere virker å samle seg rundt at skepsisen til fremmede med fiendtlige, antidemokratiske politiske ideologier må bekjempes enda hardere enn før. Og nå må man ikke bare stilne og straffe skepsisen til de fremmede, man må også straffe enda hardere de som har negative holdninger til de (politikerne) som legger til rette for de fremmede.
For det multikulturelle prosjektet skal lykkes! Koste hva det koste vil.
Bli medlem i Ytringsfrihetsforbundet