Den sterke og rakryggede stemmen mot strømmen, Elin Ørjasæter, blir intervjuet i Klassekampen.
Hun uttaler at innvandringskritikere risikerer å miste jobben. Det er et interessant intervju. Et avsnittet i intervjuet, gjengitt av Resett, viser ambivalensen Ørjasæter legger for dagen.
– Jeg tror mye av sjikaneproblemet ville vært løst dersom folk måtte skrive under fullt navn, for da blir det tydelig at sjikanen kommer fra gamle tullinger og fylliker, helt ufarlige folk. Jeg synes Resett har mye interessant, men er oppgitt over at de lar folk være anonyme. Dessverre har de ofte gode grunner for det. Flere skribenter har mistet jobben. (…) Virkeligheten i dag er at de som er antirasister blir massivt sjikanert, mens de som er på innvandringskritisk side, risikerer jobben sin, sier Elin Ørjasæter.
–Det er bra at Resett tillater folk å være anonyme. I det angiversamfunnet vi lever i er det for mange helt nødvendig for å få sagt meningene sine, repliserer Sverre Høegh Krohn øverst i et fyldig kommentarfelt. Krohn har forståelse for det Ørjasæter er ambivalent om. Men begge er modige. Den ene lever av å mene noe. Den andre får sin lønn som ansatt, men står frem, og skriver frie og kritiske tanker. Ikke minst har Krohn interessante podcaster om islam.
La det bare være sagt: Elin Ørjasæter er en stemme jeg har stor sans og respekt for. Da hun trakk seg fra Kringkastingsrådeti forbindelse med klagesaken rundt «Faten tar valget», ble jeg imponert. Striden sto om Faten Mahdi Al-Hussainis bruk av hijab som programleder/vert på NRK. Ørjasæter har ryggrad, meningers mot, og hun argumenterer svært godt for sine argumenter. Men kanskje best i kronikkform. Jeg synes hun falt litt igjennom i det ovenfornevnte sitatet. Men Ørjasæter har selvsagt lov til å stille spørsmålstegn ved Resetts bruk av anonyme skribenter og anonyme stemmer i kommentarfelt. Dessverre utdyper hun ikke argumentet.
Angiversamfunnets konsekvenser
Ørjasæter mener innvandringskritikere kan risikere å miste jobben. Jeg mener det spenner videre enn det. Kritikk av hovedstrømmediene (MSM) har blitt avslørt som grunn nok til å miste jobben. Det gjelder for eksempel en sensor som ikke fikk fornyet tillit etter mange år fordi han skrev artikler på Resett, artikler der han kritiserte MSM. Men vikarierende argumenter ble skjøvet foran den egentlige grunnen; nemlig at han skrev innlegg på ulydige og usensurerte Resett.
Også kritikk av den aksepterte måten å se på andre samfunnsfenomen som identitetspolitikk og klima virker skummelt å fremføre i dag. For ikke å snakke om å uttale seg litt klønete, ordmalerisk eller «hatende». Der er Ørjasæter forfriskende i intervjuet med sin la-det-bare-fare-holdning. Det må man tåle. Ikke gidd å marinere deg i hva andre misliker om deg.
Men Ørjasæter, det er mange grunner til å være anonym om du jobber i staten, kommunen og/eller har familie som er avhengig av deg som forsørger. I hvert fall i dag. Forhåpentligvis blir det bedre i fremtiden, men ofte tviler jeg. Er alle anonyme stemmer kontraproduktive?
Hadde alle som mener noe om noe grunnleggende, menneskelig og viktig, noe som ikke er et ekko av konsensus, samt alle som mener noe kritisk om islam som ideologi, mer islam enn om innvandring, hadde alle stått frem samtidig, så hadde en mengde arbeidsplasser ikke hatt bemanning nok neste dag. Men det skjer ikke. Hverken arbeidsgivere eller «vi» vet hvor mange vi er. Og bare de modigste og frieste står frem. Et koordinert og realistisk tiltak for en slik revolusjon har jeg ikke sett skissert.
«Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene,» sa Doktor Stockmann i Ibsens drama «En folkefiende». Men selv Stockmann hadde familie. Å du Thomas –! sier ektefellen i siste replikk. Datteren Petra griper trøstende om farens hender. Hans idealisme fremstår som håpløs i deres øyne. Men han heter ennå doktor ved dramaets slutt, har ikke fått sparken for å si sannheten om at vannet i byen er forgiftet. Ville samfunnet i dag ønsket å ha en doktor i jobb som «tvinger» muslimske kvinner til å ta av seg hijaben på en konsultasjon? En som argumenterte med at det var mest hygienisk og kontaktskapende? Eller rett og slett nødvendig om for eksempel ørene skal eksamineres.
Vi har i hvert fall problemer som samfunn med en frisør som ikke vil klippe falske islamister som angriper dagliglivet i sløve Norge. En ung konvertitt med hijab velger ut Hodnes frisørsalong, etter rådslagning med skjeggete menn på torget. De visste nøyaktig hva de gjorde. Men at en muslimsk frisør i Bærum nekter å klippe gutter over tretten år er tilsynelatende helt greit. Merete Hodne er selvstendig næringsdrivende. Jeg håper alle som er sympatisk stilt til henne går i hennes salong, så hun har til brød på bordet. Det er å vise ansikt. Det er den såkalte høyresiden som i dag er de revolusjonære. Det koster ingenting å være med på venstresidens anerkjente rasering av samfunnet.
Les også: Oslo kommune kjøpte «klimaskryt» av rosabloggere
Hjelper debatt?
Ørjasæter og andre som lever av å skrive og mene ting bør helst være, i hvert fall litt, kontroversielle. Uten det blir de ikke lest og hørt. Men det er slik at det som er kontroversielt i et miljø, ikke engang er troverdig i et annet. Om Eivind Trædal hadde skrevet en kronikk på Resett (haha) der han argumenterte for at ytre høyre vinner debatten med dårlige argumenter hadde han nok fått «litt» motbør i kommentarfeltet. Bedre da at han skriver slikt i for eksempel ytre venstres slagside, Dagbladet, som ikke har et kommentarfelt de må beskytte. Avisen har hyllet boken hans. Det ville ikke vært kontroversielt eller provoserende for mange av Resetts faste lesere om han skrev sine tanker på Resett, det ville bare fremstått latterlig.
Men hadde Helge Lurås skrevet at ytre venstre vinner debatten fordi de har dårlige argumenter, la oss si i Morgenbladet – denne gamle, konservative avisen som nå er venstresidens menighetsblad – da hadde twitteratet gått amok! Den forskjellen er så lett å forutsi at selv Mumler kan være «profet» i eget avsnitt.
Disse angiverne på twitter er pedantiske og samkjørte. De nøler ikke med å sende melding «hjem» til arbeidsgiveren din om du er «suspekt» politisk. Det har Resett fått erfare med store tap av annonseinntekter som resultat. Men det er ikke det at de skriver til annonsører som resulterer i at Resett på en måte «mister» deler av jobben (inntektene), det er det at annonsørene er usikre på hva folket egentlig mener som er grunnen. Og selv om man kan synes annonsørene som boikotter Resett er ynkelige, så er det mulig å «forstå» dem. Deres verden består av å tjene penger. Risiko og kalkyler. Markedsanalyser. Når man ikke vet hvor mange de er, de som støtter opp om den ytringsfrihetsmetoden Resett bruker, kan det være sikrest å kvitte seg med «den slags» potensielle kjøpere.
Resetts potensiale
Men annonsørene kunne kanskje ha tenkt slik i stedet: Resett er (minst) like mye lest som Dagsavisen. Dagsavisen er gamle Arbeiderbladet, altså organet for Norges største parti. Hvis et parti med 25 prosent av Norge i ryggen holder en avis på størrelse med Resett… Hva sier det? Kanskje sier det noe om at Resetts lesere sogner til flere partier, men at en ting mange lesere har til felles er at de godt kan stemme Sp, Ap, H eller andre anerkjente og ufarlige partier, men mene noe «farlig» om saker disse partiene ikke våger å fronte i særlig grad,
Hvor er vi da? Hvis Resetts lesere ikke bare er alt fra FrP til Lysglimts latterlige Allianse av seg selv og folk han innlemmer i den, men har et langt bredere spenn? Da er i hvert fall annonsørene som tar avstand fra Resett blitt marionetter for en militant venstreside som ikke spenner lenger enn til venstresiden i Ap. Og de aktivistene kommer neppe til å bry seg om disse annonsørene når de planlegger innkjøp og ferier.
Det er faktisk slik at bare svært dedikerte mennesker/forbrukere lager en stadig oppdatert liste over hva han favoriserer, og slik sett helst bruker, motsatt boikotter og misliker. Da Frankrike prøvesprengte atombomber i Stillehavet på nittitallet sank salget av franske viner på vinmonopolet en stund. Det har ingenting å si i dag. Folk glemmer, har ikke tid, overskudd og energi til å være superidealister, selv om de vil. Bare noen få saker som blir kjørt knallhardt i media kan få en forbruker til å ta virkelig avstand fra et produkt. For en stund.
Men om du som ansatt eller «ansatt» av markedet enten blir sparket eller forvist så får det konsekvenser. Resett er ikke like innarbeidet i folk som fransk vin. (Men produktene kan nytes sammen.) Og sparken med påfølgende hull i CV-en har alt å si for en ikke formuende av folket. Man har alltid muligheten til å komme seg videre. Men det krever alt du er og alt du har. Og det kan gå galt, selv om du gir alt.
En anonym tulling
For egen del er jeg muligens en tulling, men ikke en gamling og ikke en fyllik. At Ørjasæter antyder at anonyme som i et gitt øyeblikk kan skrive noe som er på grensen til det akseptable er tullinger, smiler jeg bare av. Det har hun litt rett i. Men hvorfor skal det å være tulling være synonymt med å være gammel? Og når ble man ufarlig som gammel? Gamle stemmer som Olav Thon og Gro Harlem Brundtland, eller for den saks skyld Madonna og Ole Paus blir lyttet til av mange. Er de tullinger? Og er unge stemmer nødvendigvis bedre? Greta Thunberg og Sophie Elise Isachsen?
Og selv fylliker kan ha en historie som er meningsfull nok. Jeg vet om fylliker som har utrettet langt mer enn meg i verden. At de er fylliker taler selvsagt ikke til deres fordel. Men også fylliker kan tenke og mene noe essensielt. Og når vi snakker om stemmer i underholdningens verden, gamle som nye: Er det ikke der mange fylliker, pille og/eller narkotikamisbrukere? Jeg bare spør, Ørjasæter. De kan òg være tullinger, men ikke ufarlige. For de blir lyttet til av store folkemengder.
Les også: Konservativ skribent slått til blods av antifa i USA
Manglende engasjement i virkeligheten
Men så lenge vi som tenker og mener motstrøms av «meningsmangfoldet» ikke stiller sterkere enn noen få hundre på aksjoner for ytringsfriheten og Sylvi Listhaug foran stortinget, så sier det seg selv at vi som er for ytringsfriheten forblir marginaliserte i samfunnet. Vi er en neglisjert og usynlig «gruppe» av individer som mangler annen beskyttelse og særlig vern enn det anonymiteten gir. Så her gir jeg Resett, YFO, Shurika Hansen og Helge Lurås applaus! Samtidig tar jeg til meg kritikken fra Elin Ørjasæter. Hun har mye rett i det hun sier. Men siden uttalelsen hennes ikke går dypere enn den gjør, mener jeg den er viktig å stille spørsmålstegn ved. Særlig til en så intelligent stemme med et slik vidsyn som det Ørjasæter innehar. Anonyme hadde trengt at Ørjasæter skrev en av sine bitende og fantastiske kronikker om ikke for, så i hvert fall om anonyme. Intervjuet med Klassekampen åpner en tankerekke som bør forfølges. Det hadde vært noe det, Ørjasæter! (Er Resett på saken?)
Stemmer som lever av å mene noe, som Shurika Hansen, Karine Haaland, Hege Storhaug, ja hele Resett, Rights og Document, de har alt tatt valget. Ofret alt. Mer enn Ørjasæter (og Kjetil Rolness) som har visse reservasjoner. Eller er jeg for hard i kritikken her?
Uansett har de avvæpnet motstanderne, for hadde Twitter-venstre rapportert Shurika til Redaktør Lurås hadde det sikkert blitt mye latter på bakrommet, men neppe oppsigelse eller suspensjon. Onkel stat styrer ikke her, for å parafrasere Maria Zähler. Men det var et sant kjør mot Hansen da hun valgte å skrive for Resett. Et hun sto i. Stemmene som lever av å mene noe, står i frontlinjen. Er Norges tøffeste! På Resett og Document er det aksept for anonymitet. Hva mener du Ørjasæter? Har anonymitet en verdi? Hvordan skal vi revolusjonere og stå frem sammen, uten at det får uønskede personlige og samfunnsmessige konsekvenser? Hvor mange må til for å synes? Ti tusen? Tjue tusen?
Det er ikke så ille, sier du? Men se på Sverige og England da! De er flere skritt foran oss i å rasere samfunnet, og der kan man ikke ytre seg fritt. Spør Tommy Robinson som 4. juli igjen må møte i retten for å ha unødig stresset pedofile voldtektsmenn, eller tannlegen som fikk sparken for å varsle om migranter som var langt eldre enn de påsto. Tanken om å tre frem samlet fremstår som drømmerier. De fleste vil nok forsvinne inn i mørket om anonymitet ble forbudt. De har mennesker som er avhengige av dem, som de må forsørge. Og de lever ikke av å mene noe. Selv om de kanskje kan leve for det.