NRK opplyste i forrige uke at DNB har «nektet lån til selskap som driver med engangsplast, og innfører klimakrav på bedrifter som søker lån fremover.»
Etter innføringen av de nye kriteriene hos DNB er det flere bedrifter som har fått avslag på lånesøknaden. Banken har redusert andelen lån til bedrifter som befatter seg med fossil energi, blir det opplyst.
– Dette handler om bedrifter som vi opplever har for høy klimarisiko, som vi ser ikke er bærekraftig på lang sikt og som vi ikke opplever tar tak i utfordringene på en god måte, sier en talskvinne for banken, Benedicte Schilbred.
DNB-toppen mener at klimavennlighet og såkalt bærekraft må til dersom en bedrift skal lykkes på sikt.
Visstnok er også NHO positive til endringene, og andre banker har tenkt til å følge etter.
Konserndirektør Arne Austreid i Sparebank1 sier at verdenssamfunnet ikke gjør en god nok jobb, når det kommer til å nå ulike klimamålsettinger.
– FNs siste klimarapport viser at verden ligger etter med å nå målsettingene sine. Og vi vet at vår virksomhet kan han betydning, så da blir det naturlig å gjøre dette, sier Austreid til NRK.
Kommentar
Noen har nå bestemt seg for på ideologisk grunnlag hva som er bærekraftig. DNB benytter seg til og med av det begrepet «bærekraftig» når de beskriver en kreditvurderingsprosess. Men opprinnelsen til bærekraftsbegrepet stammer fra miljøbevegelsen og Gro Harlem Brundtland. Som Store norske leksikon skriver:
Begrepet bærekraftig utvikling (eng. sustainable development) ble lansert i rapporten Vår felles framtid som ble lagt fram av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling i 1987. Kommisjonen ble også kalt Brundtland-kommisjonen etter lederen Gro Harlem Brundtland. Begrepet oppsummerer hovedanalysen i rapporten.
Kapitalismen har lenge blitt beskyldt for ikke å ta hensyn til eksterne effekter slik at ressursallokeringen blir suboptimal på lang sikt. Forurensing er en slik ekstern virkning. Men skal man inkludere det, bør man vite hva de negative effektene er. Og klimapanelet IPCC har vedvarende overdrevet effekten av høyere nivåer av CO2 i atmosfæren. Deres modeller virker lite presise. Men det forhindrer altså ikke norske utlånere og næringslivsfolk fra å ville gjøre enda mer enn selv det den globalistiske, ideologiske eliten ønsker. Det er til å gråte av.
Som SSB skriver: «Norge bidrar med drøyt en promille av de samlede globale klimagassutslippene.» For en promille av de totale utslipp skal altså initiativrike norske grundere og bedriftseiere bli stoppet av en livsfjern gruppe bedrevitere som forvalter enorme summer kapital som kan gjøres tilgjengelig for investeringer. Det er kun de (i moralsk forstand) «rette» tiltakene som skal få finansiering. Å henvise til at disse bedriftene som fortsatt er i fossilalderen blir konkurrert bort, er det ikke empirisk belegg for. Det er basert på en «tro».
Den unisone omfavnelsen i norsk næringsliv for å styre kapital etter omstridte forestillinger om at klimaet trues, at det trues av menneskelige utslipp, og at lille Norge kan gjøre noe med det, gir frysninger på en liberal rygg. For dette er drevet av ideologi, en totalitær, gjennomsyrende «sannhet» som ingen del av samfunnet skal slippe unna.
Denne nyheten på NRK om hva DNB, NHO og andre banker nå omfavner av klimadogmer er faktisk noe av den mest skremmende indikasjonen jeg har lest på lang tid om hvor Norge er på vei intellektuelt, kulturelt, politisk, moralsk og økonomisk.
Det er nesten mer skremmende enn at vi hvert år «taper» mer enn 200 milliarder kroner på grunn av innvandring.
Vi er ute å kjøre.
Fakta: På Wikipedia kan vi lese at «DNB ASA er Norges største finanskonsern, med en egenkapital på 217 milliarder kroner per 31. desember 2017. Selskapets største aksjonær er den norske stat ved Nærings- og handelsdepartementet (34 prosent), nest størst er Sparebankstiftelsen DNB (10 prosent). DNB er Nordens nest største finanskonsern etter den svenske banken Nordea. DNB forvalter en kapital på 2898 milliarder kroner, og har totale utlån på 1535 milliarder kroner til kunder per 31. mars 2016.»