Resett ett år – Gratulerer fra Mumler Gåsegg

Resett ble født 28. august 2017. I Hanens år. Som en opportunistisk værhane står da også Resett imot skarpe og plutselige vindkast. For meg har Resett vært en utrettelig hane som har utfordret forestillinger om virkeligheten. For redaksjonen har det neppe vært en reise i mild bris. Først ble de (forsiktig) misbilliget. Så ble de hetset. Så ble de ignorert. Før de virkelig ble hetset. Hvorfor gidder Resett å kjempe i uvær?

Resett er fremdeles en ubrukt mulighet for meningsmangfold. Den samfunnskommunikasjonen som redaktør Lurås gang på gang har vist at han ønsker; en der grundig, ærlig og respektfull åpenhet mellom meningsmotstandere får komme til, en som løsner knuter, vel, den ligger i en floke.

Det finnes unntak. (Egeland og Jon Wessel-Aas)

Resett har publisert flere tilsvar, som for eksempel det fra Leger uten grenser. Meningsmotstandere får si hva de vil. Takk til dem som snakket ut! Til dere andre; hva er det dere frykter? Helge Lurås og Shurika Hansen var uenige i Sandberg-saken. Da snakker vi en redaksjon som har dynamikk. En uten sensur. Som lever godt videre, nettopp derfor.

Svært få vil ta debatten med Resett, på Resett. Ok. Men hvor er det objektive mediet i Norge som kan ta den debatten; si at Resett og andre «alternative» medier kan ha gode poenger, samtidig som de kritiserer dem og hvem som helst? Minerva? I mangel av noe bedre. Nei. Finnes ikke. Da blir det å vise speilbilder, som for avsenderen MSM, er uønsket.

Mange vil ikke engang si sin mening på Resett. De er kanskje redd for kommentarfeltet? På sitt beste er det Norges ærligste forum. I større grad enn andre medier slipper Resett meninger gjennom. Det drives ikke (storstilt) utvelgelse og meningssensur, slik det gjøres på andre store nettsteder. De kontroversielle får også slippe til. Det er ekte demokrati. Selv om det kan være vondt å lese enkelte kommentarer. At til og med nazisten Tore W. Tvedt får skrive i kommentarfeltet på Resett sier mye. Han selv sier nok ikke på langt nær kjernen i det han tror på, da hadde han ikke kommet gjennom moderatorenes høye, men ikke avsindige, tak.

Offisiell eller ærlig?

Men med Resett får i utgangspunktet hvem som helst lov til å kommentere, så lenge man holder seg til ytringsfrihetens yttergrenser. Det er ikke hvem du er, men hva du sier som er viktig. Document, som er både nær og fjern Resett (litt for religiøs og dogmatisk, men skarpt kritisk til gammelmedia), gir i mindre grad enn Resett «alle» en stemme i kommentarfeltet.

Document er innmeldt i redaktørforeningen. Hva gjør redaktør Rustad på møtebordet der Stanghelle og NRK-Eriksen sitter? Har de en felles plattform? Sånn utenom at Rustad en gang var rød og NTB-journalist. Nå leser jeg at Lurås har søkt medlemskap i foreningen. Vil Lurås dokumentere alt som blir sagt der? Jeg gråter den dagen Lurås blir en av «grisene ved menneskenes bord». Er det bare et stunt for å vise hvordan omverdenen behandler Resett?

Skal Resett kjempe utenifra eller innenifra? Er det mulig å gjøre begge deler? Er det det Document forsøker nå? Og hva tenker Resett og Lurås om en eventuell innmeldelse i redaktørforeningen? HRS (som jeg har aktelse for) er i en rar klem. De er utstøtt i gammelmedia. Men de får statsstøtte på 1.8 millioner i året. Likevel skriver de forbannet fritt og selvstendig. Gir åpenlyst blaffen i konsekvensene. Hvor lenge kommer de til å få statsstøtte? Hva skjer med alle ekstreme organisasjoner på Islam/venstresiden som får mange ganger den støtten HRS får, den dagen HRS ikke lenger får støtte? (ARS får mer enn HRS)

Jeg har tidligere leflet med tanken om at Resett bør gjøre det minste man må gjøre, bli et trykt medium, og slik få pressestøtte; eller i det minste bevise at man ikke får støtte, selv om man oppfyller alle kriterier for å få pressestøtte. Det er i utgangspunktet så enkelt som å trykke en tynn blekke som blir utgitt i ny og ne. De som i dag frivillig «abonnerer» med et beløp månedlig kunne fått den gratis. De som ikke abonnerer kunne fått den i «introduksjonspakken». Er det ikke sånn resten av media opererer?

Jeg har tolket kroppsspråket til Resett-journalist Maria Zähler når lignende har vært tema på Resett-Tv.

I samtale med programvert Ellingvåg blir hun litt ukomfortabel. Det lyser igjennom at hun ikke ønsker å underlegge seg staten på den måten, slik binde eller hemme tankene. Og på toppen av det hele sier hun at hun ikke vil være en byrde for skattebetalerne. Det er prisverdig! Men det er også liberalisme. Er det sunn nasjonalisme?

I en sunn nasjon betaler man (selvfølgelig) en logisk skatt. Ikke nødvendigvis lavere enn i dag. Skattens oppgave er å hjelpe befolkningen (veldig gjerne også befolkninger i andre land, men på en effektiv måte). Også mediestøtte kan være god avkastning på beskatning. Om mediene kunne skrive sannferdige og uavhengige nyheter, samt legge til rette for et meningsmangfold. Men er det mulig med mediestøtte? (Hallo Grande?) Og redaktørforeningen, som Lurås har lekset opp for før, hvordan skal de hjelpeløse individene kunne hjelpe Resett?

Hvem er staten? Alle. Også oss «kloakkrotter» som frekventerer Resetts «lugubre» kanaler. Det er absurd at medier, som på bare få områder gir et litt større mangfold enn Resett, får flere titalls millioner i årlig statsstøtte. Klassekampen og Dagsavisen er de verste eksemplene. Tilsammen fikk de 75 millioner ved sist fordeling. De står litt, men bare litt, til venstre for VG og Aftenposten. (Dagbladet bor på en øde øy. Uten informasjon om verden.)

Klassekampen har et fyldig litteraturbidrag, om du betaler for det. De har også en langsommere og svært kanalisert tankemåte som preger nyhetsformidlingen. At de setter et navn under lederartiklene er som det skal være. Jeg er ikke imot statsstøtte til Klassekampen. Men da burde også medier som Resett få støtte. Hvor mye? Resett leses av langt flere enn Klassekampen, og ønsker nok å utvide saksrepertoaret. Felt som kultur, livsstil og sport, for eksempel, burde dekkes i større grad. Men hvilke rikskjente kulturpersonligheter vil stor takk til modige Kristin Spitznogle!

Meningsmangfold

Ekte meningsmangfold kan holde en debatt varm til all informasjon er på bordet. Det gir prestisje i venstrekretser å ha en spalte i de tungt støttede mediene. Men hvorfor klarer de ikke å demontere hele Resetts redaksjon og kommentarfelt i en smart kronikk?

Lege Sohail blamerte seg sprutrød. Han ville ikke skrive tilsvar på kritikken han fikk på Resett. Da fikk han uttalelsene sine sitert som tilsvar, som et slags tilsvar til eget tilsvar, så å si. Aftenposten, med vikarierende redaktør Eilertsen, ville heller ikke skitne seg til på Resett. Resett måtte selv sitere henne. Ikke snakk om at den erfarne journalisten kunne skrive noe selv. Sikter man høyere opp i det kulturelle hierarkiet ser man at det sitter to trøtte fugler på hver sin gren. Grande (Kulturminister) og Simonsen (1. Kommentator for «kultur og debattavisen» Dagbladet). Knekker grenene? Hvis Facebook kortslutter er det ingen grener som tar av for fallet.

Gjentar der andre tier

Resett pløyer gjennom løgner og unnasluntring i andre medier. Viser det frem. Gang på gang. Noen ganger dypt og alvorlig. Andre ganger holder det med en skjermdump og noen humoristiske ord. Avsløringene av løgner og dobbeltmoral er ofte så åpenbare at alle som vil se dem, ja, de ser dem.

At putteredaksjonen til Resett daglig er blant de ti mest delte nyhetsnettstedene i Norge, som regel sjette plass eller høyere, er utrolig, gitt kriteriene. Resett hadde rundt 30 000 delinger i forbindelse med Grandeavsløringene. Det må ha vært vondt for NRK, VG og deres like. (Slapp av, dere får journalistprisene dere gir hverandre, uansett!)

Den vanskelige andre sesongen

Forfattere er livredd for andreboken. Etter bare ett år forventes det en oppfølger. Hvor finner du nye tanker? Leicester vant den engelske ligaen i 2016, holdt på å rykke ned neste sesong. Resett vil ha flere lesere. Men mange vet ikke en gang at Resett eksisterer. Det snakkes om finansfolk som investerer hardt. Hvor er «Selv fanden leser bibelen»-reklamen med redaksjonen som smiler så bredt at venstresiden i harnisk river ned og tagger over reklameplakatene? Den reklamen sto i sin tid for Klassekampen. Jeg så den hver dag når jeg tok t-banen på 90-tallet. Jeg sliter når jeg i dag søker etter feriebilder fra ferieparadiser, leter etter Resett-journalistene som (ikke) fester, med høyt hevede G&T glass, mens de slenger smellkyss og koser med fiffen.

Vaktbikkje eller førerhund?

Vi har gått inn i Hundens år. Skal Resett vokte galskapen i samfunnet; avkle den mens de faste leserne liker, smiler, og kommentarfelt-highfiver (endelig fornuft på nettet), eller skal Resett sette klutene inn på å forsøke å føre de (ufrivillig) blinde til et sted der de kan se? Hvordan kan et medium balansere to slike oppgaver, som også henger sammen?

Mitt inntrykk av Lurås er at han ønsker en ny dialog, en som ikke dør i MSM-fortielse (fornektelse), akademiske formler og politisk tomprat. En dialog som er menneskelig, der alle som har tenkt seg om en gang kan slippe til. En dialog der man kan gå videre med argumenter, ikke bare skyte samme løskruttet gang på gang. Både MSM og Resett går i sirkler. Jeg opplever likevel at Resett er mediet som har reist det hvite flagget fra skyttergraven. Problemet er kanskje at MSM kun ser speilbildene som blir reflektert mot dem i form av artikler og meningsinnlegg hvor de blir stilt til skue.

Leser MSM Resett (grundig)?

Jeg er også usikker på om MSM virkelig leser annet enn taggene og overskriftene på Resett. Det virker ikke sånn. De bruker ikke sitt store kontaktnett, ressursbank og intellekt til å virkelig «drepe» Resett. Kanskje Resett og deres lesere ikke er verdt det? Eller er Resett så små, nesten som en minoritet, slik at leserne må beskyttes fra sannheten?

Inntrykket av babyen Resett er overveldende. At en redaksjon på under ti mennesker kan nå ut til et publikum på størrelsen med Dagsavisen er smått utrolig! Selvstendig tenkende fagfolk, skribenter og forfattere skriver oppsiktsvekkende og sterke meningsinnlegg på Resett. Resett oppmuntrer til en dugnad man faktisk vil gå på!

Resett er den ærligste og største debattarenaen i Norge; er slik et medium som vil vinne større og større publikum, muligens bli et multimedium. Hvis Resett fortsetter å forholde seg til sin egen fantastiske Resettplakat er det gode tider i vente for alle som krever og tåler sannheten (hva den enn måtte være).

Gratulerer med dagen, Resett! Vi er mange som ser frem til fortsettelsen! Takk for ærligheten!

Det er bursdag. Man blir sentimental. Kavalkade. Alle har et forhold til bursdagsbarnet. Meningsløs debatt med en profesjonelt krenket adel, er det jeg selv synes gir mest mening, av det jeg har skrevet, i dagens debatt. Konklusjonen lyder:

Resett må fortsette å vinne små seire, selv om de ikke blir anerkjent av dem som ikke vil og kan lese.

Det er de som ikke gir seg, som vet at de har en god sak, de som våkner hver morgen og tror på den, som vinner frem. Til slutt. Det er litt av et landskap å sparre mot. Egentlig en utrolig oppgave. Men det som gjør meg optimistisk er den våkenheten og ærligheten jeg ser på Resett og noen andre «alternative medier». Det gjelder å plukke opp det andre ikke vil se. Vise det frem. Gang på gang. Selv når responsen ikke står i stil med oppdagelsene.

Det handler om noe så enkelt som å ha troen på folket. Delingskulturen på sosiale medier er dagens jungeltrommer. Mobben står parat til å angripe og strupe debatten. Men kanskje virker de flere og større enn de er? De kriger, de er overbeviste, gir seg ikke. Jeg gjenkjenner etter hvert mange av de samme navnene. Om og om igjen (alle med ganske like argumenter).

Det er å håpe på at debatten, selve debatten står igjen som vinneren, og at flere og flere melder seg på den. Det er der ekte utvikling skjer, i debatten, ikke i ferdig snekrede meninger.