Om ikke redaktørforeningen aksepterer Lurås’ søknad om opptak, beviser de at de er en sekt. Mediene på innsiden av foreningen vil få en vanskeligere hverdag om Resett forblir på utsiden. Vi er for langt inn i internetts tidsalder til at man kan ignorere en nettavis som på kort tid er blitt stor, sett i norsk målestokk.
Så jeg tar innmeldelsen som en selvfølge. (Gratulerer på forskudd!) Det hadde jo vært både absurd og interessant om foreningen ikke ønsket Lurås velkommen. Såkalt no-platforming fungerer bare hvis et folk sover. For mange i Norge er våkne. En slik avvisning vil føre til sinne blant de titusener som leser Resett daglig. Det er en kritisk masse. To prosent (av en befolkning) er nok, som boblene i vannet som snart koker.
Det ulmer blant mange. Noen har gitt opp. Orker ikke mer. De flytter utenlands eller lever som «moderne radikale». Altså virkelig på utsiden. De forventer ingenting. Vil bare gjøre det beste ut av det som er igjen. Men de leser nok Resett.
Samtidens meningstyranni er vondt å sparre mot om man er oppriktig bekymret for fremtiden. Muren av politisk korrekte politikere, journalister, kulturpersonligheter og universitetsansatte er tykk. De fronter seg selv med ekstreme personligheter som Linn Stalsberg, Lars Gule, Jirde Ali, Fredrik Skavlan og Abid Raja, slik at de mer beregnende, som Støre, Tajik, NRK-Eriksen og Grande, kan komme til dekket bord når korene har hylt litt mot hverandre.
Document
Documents redaktør, Hans Rustad, er allerede innmeldt i redaktørforeningen. Det er kanskje derfor de nylig har tatt grep for å distansere seg fra Resett? Document vil heve terskelen for å komme inn i kommentarfeltet, har sågar gitt jobben til en egen kommentarfeltansvarlig. Grepet handler blant annet om å omformulere leseres innlegg og å ikke publisere innlegg som Document mener er å repetere «det samme» om igjen. Tiden vil vise om det er et lurt grep. For meg virker det som et tilsynelatende lite, men nesten semitotalitært grep. De vil definere en bedre høyreside enn det de mener er tilfellet. Løgn, kalles det.
Resett
Kommentarfeltet til Resett er allerede sagnomsust. Det viser egentlig forskjellen mellom Document og Resett. Der Document er selverklært på høyresiden, forbeholder Resett seg retten til ikke å ha et bestemt politisk ståsted. Resetts redaksjon har gitt innspill vedrørende det. Slikt vil ikke redaktørene i MSM forstå. Men er de så dumme at de ikke vet at virkeligheten er langt mer fasettert enn det de lar slippe til i sine publikasjoner? Sterke og ekstreme personligheter skriver, redaksjonelt sett, frie kommentarer fra utsiden. Men noen av rambukkene ønsker å gjøre den frie kommentar ufri.
De neste møtene i redaktørforeningen vil fremprovosere en ugjenkallelig forandring i Norge. Jeg var skeptisk til at Resett i det hele tatt skulle måtte ta i etablissementet med en ildtang, men jeg har endret innstilling. Det er den eneste logiske metoden i Norge. Vi er ikke en nasjon som bedriver revolusjon og den slags. Dialog er eneste vei. 68-ernes revolusjon ble det ikke noe av. Man må leve. Hver dag.
De av oss individualister som leser Resett, og som heller mot høyre politisk, er nok i flertall. Men jeg opplever ikke Resett som en nettavis som utelukkende skal eksistere for høyresiden. Problemet er at kommentatorene for de intelligente samfunnsløsningene som finnes i sentrum og på venstresiden ikke vil ta i Reset med en ildtang. Særlig venstresiden vil skrive for fansen i Klassekampen, Morgenbladet, Dagbladet og Dagsavisen. Også Aftenposten, VG, TV2 og NRK er medier som heller tydelig til venstre.
Et nytt politisk landskap …
Man kan i dag stemme FrP uten å være enig med mesteparten av partiets politikk. Grunnen er at FrP er det eneste store partiet i Norge med en viss troverdighet hva gjelder kritikk mot islam og som samtidig snakker om realpolitiske løsninger vedrørende innvandring. Så i hjertet kan man være for å betale en ganske høy skatt, gi (med glede) til de som ikke har det like greit, ønske å opprettholde kultur, som bibliotekordningen og mye mer. Likevel stemme FrP.
Man kan også være for det private engasjement og initiativ. Være dypt takknemlig for gründere som skaper arbeidsplasser, applaudere dem. Men ikke uten å ta vare på tradisjonen med fagforeninger som står med individet på gulvet. Skatt er et problem for alle som tjener dårlig, lite, ok, godt og veldig godt. Det er ikke et problem for de som tjener eksepsjonelt godt. Men verden gir ubeskrivelige muligheter til de rikeste. Det er i globalismens ånd. Derfor må det en annen og mer intelligent debatt til for å gjøre verden til et sted der man opplever større grad av rettferdighet. Det er ikke et problem som burde tilhøre en blokk av gammeltenkende partier. Svaret er ikke gitt.
… og forhåpentligvis en ny samtale
Kan redaktørene i Norge snakke på alvor om slike alvorlige forhold? Eller kommer de til å, nå som Rustad og Lurås (tar det som sagt for gitt at Lurås blir medlem) sitter ved samme bord, til å fortsette skuespillet? Skal alt handle om korene som står hylende på utsiden? Skal mediene bare kaste ben til det mest hørbare folkekravet, som det sulteforet glefser i seg uten å lære noe nytt?
Det er en samtale som må til. En ordentlig en. En som blir så bra at penneknekter som meg står frem med navn og ansikt, føler seg trygg i et samfunn som føler seg trygg på seg selv. Et samfunn der det er lov å kritisere det skrevne ord nord og ned, men ikke å ødelegge livet til den skrivende. Et som skiller mening fra hva et helt menneske er, så lenge meningen er en tanke om verden; ikke en oppfordring til hat eller vold.
Et slik debattklima vil gi mulighet til å puste, se hvordan meninger utvikler seg i kommentarfelt og polemikker. Hvem mente det samme da man var 20 som 50? Det må jo være lov å utvikle seg? Men 68-erne har tviholdt på sitt verdensbilde og sitt ungdommelige skall. De er fremdeles «rebellene». At verden ikke ble slik de dystopisk håpet (?) på betyr ingenting. At en annen dystopi banker på døren (islam) bryr de seg heller ikke om. Det er deres triste svanesang.
Det er et spennende landskap
Noe har allerede skjedd med Resetts inntog i Norge. Rune Tollefsen kaller Lurås en rebell. I det kollektivt subjektive bildet MSM konstant projiserer, så blir Lurås «objektivt» sett en rebell. Lurås virker ikke som en rebell på meg, mer som en redaktør som er oppgitt over at man ikke kan snakke sammen. Men det er klart; når de andre har definert hva og hvordan man snakker sammen, så blir man jo automatisk en rebell.
P.S. Lurås har gitt Mumler en personlig forsikring om at et eventuelt opptak i redaktørforeningen ikke vil rokke ved hans integritet. Han sier at han ikke vil bukke under for sosialt press. Jeg tror ham. Virkelig. Takk for kampen så langt mot løgner og personforfølgelse, Resett. Det borger for en utvikling som må treffe hele samfunnet.