Steve Bannon ledet Breitbart fra 2012. I august 2016 ble han Donald Trumps valgkampsjef. Fra januar til august 2017 var han Trumps sjefsstrateg i Det hvite hus. En nokså spennende CV, med andre ord. I Norge raser imidlertid diskusjonen om man skal høre Bannon fortelle oss noe i det hele tatt.
Vi snakker altså om en av de inntil nylig mektigste personene i det politiske liv i USA, Norges desidert viktigste allierte og en premissleverandør politisk, kulturelt, teknologisk og akademisk. Bannon var arkitekten til innsettelsestalen til Donald Trump – verdens mektigste embete. Hva skjer egentlig i Norge?
Invitasjon til besvær
Da Nordiske Mediedager annonserte at de hadde invitert Steve Bannon til Bergen, ble det umiddelbart oppstyr. En slik mann burde ikke få en scene. Flere debattanter gikk ut og sa at de trakk seg fra andre arrangementer under mediedagene.
Styreleder Guri Heftye har forsvart invitasjonen nokså rakrygget, men likevel ikke fullstendig. For Bannon er ikke invitert på like vilkår med andre. Det gjøres et poeng fra Nordiske Mediedager at han skal intervjues og ikke får lov å snakke fritt i et foredrag. Journalisten som skal sørge for at Bannon ikke får påvirke publikum, er Aftenpostens USA-korrespondent Christina Pletten.
Kritiske, vinklede spørsmål
I hovedsak har norske kommentatorer støttet mediedagenes invitasjon, dog med henvisning til at det skjer i «kontrollerte» former gjennom Christina Pletten. Det blir hennes jobb å sørge for at Bannon ikke fremstår i et (for) godt lys. Vi kjenner metodene fra de etablerte norske medienes behandling av kritiske norske stemmer. I den grad de (vi) slippes til, skjer det gjennom et intrikat sett av advarsler om at vi er kontroversielle.
Alle de store mediene i Norge har nå diskutert seg gjennom denne tydeligvis uhorvelig vanskelige saken om Bannon skal få komme til de uskyldige, gode Norge å få sin stemme hørt.
En ting er jo Bannon i seg selv og hvor interessant eller ikke det er for publikum å Bergen å få høre ham. Det ligger nå en rekke videoer med ham på youtube som folk kan oppsøke og som sannsynligvis er langt mer interessante enn det Christina Pletten klarer å få til gjennom sine spørsmål.
No-platforming er rå maktpolitikk
Men alt oppstyret og engasjementet mot Bannon, og den måten hans deltakelse forsvares på – dvs. at den er kontrollert av en journalist – sier noe om tilstanden i norsk offentlighet. I fjor høst var det undertegnede som var i sentrum for denne debatten om no-platforming. Klassekampen fikk massiv kritikk for å ha invitert meg til et panel.
Les også: Klassekampen-redaktør Braanen: – Angrer på at vi inviterte Lurås på Arendalsuka
Og da gikk noe av kritikken på at jeg slapp til på lik linje med andre. Jeg ble ikke kontrollert av en fiendtlig utspørrer, og dermed fremsto jeg som et «normalt menneske».
Og det er jeg jo ikke… Tvert imot en farlig demon.
Prinsipper nedfelt vs. viljen til makt
I den europeiske opplysningstiden ble det nedfelt et ideal om ytringsfrihet og ideenes markedsplass. Noen intellektuell pionerer hadde i århundrene før gjort opprør mot dogmer og fastlåste sannheter. Kirkens menn forsto godt at den beste, kanskje eneste måten de kunne holde på sine ideers privilegier var å hindre spredningen av nye, konkurrerende tanker. I en krig – også om ideer – er det bedre om du kan hindre fienden å komme frem til slagmarken i det hele tatt.
Det er derfor ikke slik at forsøkene på å ekskluderer meningsmotstandere ikke er politisk rasjonell. For hvis ingen får høre om Bannon og hans tanker, kan han heller ikke overbevise noen om at han har rett. Kirken brant sine kritikere på staker i sin tid, og er du død, holder du også munn.
Les også: Har norske politikere gått fra konseptene?
I det samme reaksjonsmønsteret finner vi også forsøkene på å fjerne Resett som en mediekanal i Norge. Heller ikke angrepene mot vårt inntektsgrunnlag fra partiene Venstre, SV, Rødt og Høyre er meningsløse eller kun moralsk ondsinnede angrep på et abstrakt begrep om demokrati, mangfold og like ytringsvilkår. Hvis du har et verdensbilde som trues i sin dominans av en aktør som Resett, er det politisk rasjonelt å prøve ut muligheter for fjerne en motstander/fiende.
Instinktivt ønsker mennesker makt og å få sin vilje gjennom. Hvis du er anklager i en rettsak, er det naturligvis enklere å overbevise dommerne hvis den anklagede ikke kan åpne munnen til sitt forsvar. Og tenk så fint for regjeringspartiene om ikke opposisjonen hadde talerett i Stortinget.
Vi må erkjenne at de som sitter med makten og som er forankret i det dominerende paradigmet, svært sjelden vil finne det i sin interesse med fri konkurranse på arenaen for meninger. Det er også derfor det er så viktig med et nokså fragmentert maktsystem, inkludert i det formalpolitiske i en utøvende, lovgivende og dømmende makt. Men også statsforfatninger, som vår Grunnlov, er viktig korrektiver til den naturlig tendens mot å begrense andres ytringsrom og mulighet for å vise frem sine ideer på like fot med dem selv.
Tvil og selvtillit
Det er vel nokså åpenbart at den voldsomme bekymringen og kvalene rundt Steve Bannons besøk og taletid i Norge skyldes en frykt noen har for de ideer de tror han bringer til torgs. De er redde for at Bannon virker overbevisende, og at deres egne ideer kommer til kort.
Og som en konsekvens av sin manglende selvtillit forsøker de å sende et signal til det norske folk: Dere må velge mellom ham eller oss. Og dere må velge før dere har hørt hva han – den andre – har å si. Det er selve definisjonen på en fordom.
Alt er ikke ødelagt
Steve Bannon kommer til Bergen i kveld, og verken jeg eller Resett er no-platformet overalt. I debattene i fjor høst og nå, har tilstrekkelig mange i norsk offentlighet stått tilstrekkelige på prinsippene om meningsmangfold, ytringsfrihet og demokrati, til at utfallet ble noenlunde riktig.
Løpet er ikke helt kjørt, men de idealene vi en gang var tuftet på, henger i en tynn tråd.